Da jeg ble gravid som 18-åring, trakk vennene mine seg bort. De sviktet meg og behandlet meg som luft. Det er i slike situasjoner du ser hvem dine ekte venner er, og jeg hadde ikke mange som var ekte.

Sist oppdatert: 7. november 2013

Jeg ble gravid som 18-åring og var i ekstase. Jeg og samboeren min ønsket dette veldig høyt. Vi var begge lærlinger og hadde litr penger, men abort var ikke et alternativ.

Jeg var nesten tre måneder på vei da jeg fant ut at jeg var gravid. Lykkelig over å skulle bli mor, ringte jeg med én gang til mine to beste venninner, og lovet at de skulle få bli gudforeldre for babyen. De ble også kjempeglade, og gledet seg til min lille sønn skulle komme til verden.

Ukene gikk, og jeg dro mindre og mindre ut på fester sammen med vennene mine – for jeg var så sliten. Til slutt ble jeg sittende hjemme og se på tv sammen med samboeren min. Vennene mine sluttet å ta kontakt med meg.

Les også:

Når vennene forsvinner

Redd for å miste venner

Ble mamma – alene

Sviktet av bestevennen min
Hun ene sa at hun ikke gadd å være med meg, for jeg kunne ikke dra ut på byen og drikke sammen med henne. Jeg sa at hun måtte behandle meg ordentlig hvis hun fortsatt ville være gudmor for sønnen min. Men hun endret ikke holdningen, og jeg måtte fortelle henne at jeg ikke ville at hun skulle være gudmor likevel. Hun brydde seg jo ikke om meg, og tok ikke vare på meg når jeg var mest sårbar. Det var en tung tid for meg, for hun hadde vært bestevennen min så lenge jeg kan huske. Etter dette sluttet hun å kontakte meg. Traff vi hverandre ble det bare rart og ubehagelig.

Da sønnen min ble født, tok hun kontakt igjen. Hun var ydmyk og lovet å være den beste venninnen i verden. Men bare en måned senere, sluttet hun å kontakte meg igjen. Jeg var helt knust, og gråt mye. Jeg tenkte at jeg kanskje hadde det bedre uten henne, men fant ut at det hadde jeg ikke. Jeg kontaktet henne mange ganger, men hun avviste meg. Hun tok aldri kontakt, og jeg følte jeg bare maste.

Ikke med på fest – ikke interessant
I vennegjengen var vi over 20 stykker. Men siden jeg ikke drakk mer, var i form til å feste hele tiden eller være med på sene jentekvelder, sluttet alle å bry seg. Det virket som de tenkte at jeg ikke kunne gjøre noe som helst, og jeg ble aldri invitert med. Ikke på en bytur en gang. Jeg var helt alene.

Etter en stund hadde jeg bare to venninner, søsteren og samboeren min jeg kunne være med. Det ble gradvis mindre kontakt med de to venninnene, og til slutt var jeg bare sammen med søsteren og samboeren min.

Les også:

100 ting som endret seg etter at vi fikk barn

Man skal jo være lykkelig

Mia ble mamma som 14-åring

Familien var der
Søsteren min var som en bestevenn for meg. Det var hun som stilte opp for meg. Og var der når jeg trengte det mest. Storesøsteren min er verdens beste, og familien var en god støtte – både min og samboeren min sin. De trøstet meg og gjorde alt for meg. Men ingenting nyttet. Jeg var knust.

I dag er sønnen min 17 måneder gammel. Jeg har fått kontakt med to av venninnene mine igjen, men ikke hun som pleide å være bestevennen min. Men jeg er fortsatt ensom. Den ene venninnen er mye opptatt med skole, og den andre bor 50 mil unna meg. Dessuten er jeg under utdanning og har en sønn.

Dette er fortsatt veldig sårt for meg. Bare for noen dager siden så jeg på bildet av meg og min tidligere bestevenn. På bildet var jeg ikke gravid, og vi var fortsatt venner. Da kom tårene trillende igjen.

Er jeg alene om å oppleve dette?
Er det noen andre som har opplevd dette – å miste alle sine venner fordi du venter et nytt liv? En liten som betyr alt for deg og som du ikke kunne vært uten? At noen svikter deg bare fordi du ikke kan drikke alkohol eller har lyst til å gå ut på byen hele tiden?

De som sviktet meg den gangen, er ikke verdt noen ting i mine øyne. De var ikke ekte venner.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHalvveismamma
Neste artikkelBesatt av kvalme
DEL