Etter mange års prøving, ble Inger-Anne i vår gravid med barn nummer to. Men allerede i uke 16 gikk vannet. Nå er hun 23 uker på vei, og fremdeles uten fostervann. Likevel nekter hun å gi opp kampen for sitt ufødte barn.

Sist oppdatert: 2. oktober 2012

Inger-Anne Ehret kunne nesten ikke tro det var sant da hun i april fant ut at hun var gravid med barn nummer to. Etter mange års prøving, seks spontanaborter og fem prøverørsforsøk, så det ut til at hun fikk en sjanse til.
– Jeg hadde nettopp mistet i uke ti etter vårt siste prøverørsforsøk. Og så viste det seg at jeg var blitt gravid igjen – uten hjelp, sier Inger-Anne.

Nå i oktober fyller hun 40 år. Inger-Anne føler derfor dette er hennes siste mulighet til å få oppfylt drømmen om å bli tobarnsmamma. Men svangerskapet har vært fullt av bekymringer.
– Blodprøver i starten av svangerskapet viste at mengden av graviditetshormonet HCG økte saktere enn normalt. Første ultralyd viste at det egentlig var tvillinger, men at den ene forsvant. Og fra uke sju begynte jeg å få blødninger. Men så gikk altså vannet i uke 16, forteller Inger-Anne.

Les mer: Hva er fostervann?

Fortvilet
Hun er en aktiv bruker på Babyverdens forum, og da vannet gikk, la hun ut denne meldingen.

«Nå er jeg helt fortvilet her... Tirsdag ettermiddag gikk fostervannet mitt, jeg er bare i uke 16... Jeg kom inn på Ullevål, legene trodde først ikke det var det som hadde skjedd, det er veldig sjeldent med vannavgang så tidlig. Men gynekologisk undersøkelse konstaterte det, og på UL så de at det omtrent ikke var noe vann igjen rundt babyen min. Og jeg som hadde vært på kontroll dagen før og fått høre at alt var bra! Jeg ble innlagt umiddelbart, men legene gir meg omtrent null håp om at dette skal gå bra.»

«Vær så snill å be til høyere makter for meg om at et under må skje, så jeg ikke mister den lille mirakelbabyen min! Jeg er så redd! Dette er nok min siste sjanse, og jeg hadde så stort håp nå som jeg hadde kommet så langt! Dette føles mye verre enn alle de andre gangene, nå er fosteret så stort at jeg må føde på vanlig måte, det er en marerittaktig tanke. Fatter ikke at dette måtte skje! »

Les mer: Alt du trenger å vite om vannavgang

Lukker seg ikke
Mange har fulgt Inger-Annes dagbok på forumet, hvor hun har kommet med oppdateringer:

«Ny UL i dag./…/Tidligere har jeg jo sett hvordan hjerter dunker, og at den spreller og danser rundt, men nå ligger den helt sammenklemt siden den ikke har noe vann rundt seg. Ikke en dråpe nytt fostervann.»

«Babyen lever, hjerne, hjerte, nyrer og lever, alt ser her ut som det skal. "Et fint lite menneske!" kalte han den. MEN, ikke en dråpe fostervann fremdeles, og nå har det gått nesten en uke.  Hvis det var sjanse for at det skulle bygge seg opp igjen, så burde man ha sett det nå, det betyr at jeg lekker ut alt det som produseres etterhvert.»

«Så det ser dessverre svært mørkt ut. Legene er veldig klare på at de ikke har noen som helst tro på at dette kan gå bra, og anbefaler å avslutte svangerskapet.»

Vil ikke gi opp
Men Inger-Anne og ektemannen velger å trosse legenes anbefalinger. 23. august skriver hun dette:
«Jeg kommer ikke til gi opp kampen for mitt barns liv, alt inni meg taler imot! For meg ble det ikke noe vanskelig valg å ta, jeg kommer til å kjempe for dette barnet så lenge det finnes så mye som en ørliten sjanse. Det betyr å gå imot legenes råd og finne mine egne veier, men det er en kamp jeg er villig til å ta, så lenge jeg vet at babyen er frisk og har en sjanse for livet. Det kommer til å bli beintøft, men det har det vært hittil også, og vi har kommet oss igjennom det, jeg kan bare ikke gi opp nå.»

 Inger-Anne med gravidmage i uke 21. - Magen falt litt sammen da vannet gikk, men nå har den begynt å komme litt tilbake, sier hun.

I dag er Inger-Anne vel 23 uker på vei. Babyen i magen lever ennå, selv om det så dramatisk ut forrige uke.
– Fram til onsdag forrige uke var alt stabilt. En ultralyd viste at det fortsatt ikke var kommet noe nytt fostervann, men målene på babyen tilsvarte 22 ukers svangerskap – akkurat så langt som jeg var kommet. De siste par ukene hadde jeg også kjent mer og mer liv, så babyen sparket i magen min. Men plutselig begynte jeg å blø veldig, og kom inn på Rikshospitalet, forteller Inger-Anne.

Legene fryktet at det var begynnende fødsel, eller at morkaken var i ferd med å løsne. Men en ultralyd viste at livmorhalsen var lang og lukket, og det tolket hun som en veldig positiv nyhet. Det ble noen dager med blødninger og mye usikkerhet, men nok en gang ser det ut til at situasjonen har klart å stabilisere seg.

– Grensen for å søke om senabort på medisinsk grunnlag passerte i uke 22. Jeg følte på sett og vis at noen ventet på et klarsignal til å avslutte svangerskapet, men det ønsket vi ikke. Nå er jeg kommet så langt at de vil gjøre det de kan for å redde babyen. I helgen ble det satt lungemodningssprøyte, slik at babyen skal være bedre rustet hvis fødselen skulle starte tidlig, forteller Inger-Anne. Selv om legene egentlig ikke tror babyen vil overleve.

Les mer: Se barnet og magen vokse

Fare for underutviklede lunger
– Men bekymrer du deg ikke for hvilke følger mangelen på fostervann kan få for babyen?
– Vi vet at det er en stor fare for at lungene ikke utvikler seg som de skal. En baby som blir født prematurt i uke 24, har umodne lunger. Men vår baby får ikke den treningen i å puste som fostervannet gir, og dette kan føre til at lungene rett og slett blir underutviklet, sier Inger- Anne.

I tillegg vet de at babyen ligger nokså sammenklemt, siden det ikke er fostervann. Ultralydundersøkelser har også vist at hjertet tar opp litt større plass i brystkassen enn det som er normalt, og dette kan henge sammen med at brystkassen er sammenklemt. Det er også fare for hjerneskade.

– Vi er mentalt forberedt på at det kan gå galt, men gir ikke opp. Jeg er nødt til å være babyens eneste advokat nå, og jeg leser alt jeg finner om temaet. Jeg har funnet mange vitenskapelige artikler, flere med dårlig utgang. Men jeg har også funnet støttegrupper hvor mødre forteller om mirakelhistorier. Men det nytter uansett ikke å sammenligne svangerskapene. I de tilfellene der det har gått bra, har gjerne fostervannet kommet og gått. Hos meg er det helt tomt, sier Inger-Anne.

Hver dag drikker hun flere liter vann for å sørge for at babyen hele tiden får tilførsel av væske. Men hun må hele tiden gå med bind, fordi alt som produseres lekker ut igjen.

Les mer: Komplikasjoner og forebygging i svangerskapet 

William Elias er 4 1/2 år og har lenge gledet seg til å bli storebror.

Egen helse
– Er du ikke redd for din egen helse?
– Folk spør meg sikkert ti ganger om dagen hvordan det går med meg. Jeg er mest opptatt av hvordan babyen har det. Men det er klart at hvis det blir en infeksjon, kan det bli farlig for meg. Det kan føre til blodforgiftning, og da er det ikke snakk om å redde babyen. Da er mitt liv viktigere. Jeg har en sønn på fire år som jeg også må ta hensyn til, han kan ikke miste mammaen sin. Men jeg vil nok tro at infeksjonsfaren var størst i starten, og foreløpig er det ikke tegn til noe. Mange er overrasket over at jeg fremdeles er gravid, sier Inger-Anne.

Etter at Inger-Anne forrige kom til Rikshospitalet med blødninger, har hun blitt liggende på sykehuset. Det vil hun gjøre fram til eventuell fødsel.
– Mitt første delmål er å komme til 24 uker. Det er jeg nå lørdag 6. oktober. Men siden lungene trolig er underutviklet, håper jeg å kunne gå til uke 28. Hver dag etter det vil være en gave, sier Inger-Anne.

Les mer: Tanker, frykt og følelser i svangerskapet

Velger å tenke positivt
På sykehuset ligger hun helt i ro, og tar én time om gangen. Hun sier selv at hun ikke er noen veldig grublende person som er deperimert, men leser litt, får besøk og surfer på iPad-en. For å få tankene over på andre ting, forsøker hun også å jobbe litt med masteroppgaven hun er i gang med på Blindern.
– Jeg skal uansett ha et liv også etterpå, og da kan jeg ikke sette alt på vent. Det hjelper også å lese litt fag, sier hun.

Det vondeste med å være på sykehuset nå, er alt det hun går glipp av hjemme med sønnen og ektemannen.
– Men jeg vet at de har det veldig godt hjemme, og så får de komme på besøk til meg, sier hun.

Inger-Anne er omgitt av venner og familie som ønsker dem alt vel. Også på få Babyverdens forum har hun mange som følger hennes daglige oppdateringer.
– Det er mange rundt oss som heier på oss og ønsker oss alt godt. De syntes ikke vi fortjente dette. Samtidig er det jo også noen som er bekymret både for meg og barnet. Men jeg velger å tenke positivt. Jeg kan ikke sette meg ned og deppe og gi opp, da er alt håp ute, sier hun.

Samtidig snakker hun og ektemannen mye om utfallet. Kanskje overlever ikke den lille i magen.
– Men hvis vi hadde tatt abort, ville utfallet blitt det samme. Vi ville jo ikke hatt en levende baby uansett. Men nå slipper vi å tenke «hva hvis»… Nå lar vi naturen og legevitenskapen gå sin gang, så får vi se hva utfallet blir. Men vi er veldig bevisste på at vi ikke skal tvinge noe gjennom for enhver pris. Dersom babyen er veldig skadet, vil vi alltid la babyens behov komme foran våre, sier Inger-Anne.

De har fremdeles et håp. Inger-Anne kaller babyen i magen for mirakelbabyen sin.

"Vi kommet til oktober! Enda en ny dag, en ny måned, og jeg slapp unna å få septemberbarn. Det hadde ikke vært spesielt kult - med termin i slutten av januar!/.../Vi har allerede tre oktoberbursdager i familien, så jeg går heller for et novemberbarn - alt etter 3. november (28 uker) skal jeg gå med på!"

"Nå har jeg vært på ultralyd. Det var ikke en eneste lomme med fostervann å se. Men babyen har vokst, estimert vekt var nå 550 gram! Det er mer enn hundre gram opp på en uke, så det er jo supert. OG, til tross for at han har omtrent null vann å jobbe med, så lå han og øvde seg på pustebevegelser, og det er jo akkurat det som er så utrolig viktig! SÅ jeg tar alt dette som veldig gode nyheter!"  (Utdrag fra dagboken på forumet 1. oktober 2012)



Tidlig vannavgang
Seksjonsoverlege Siren Rettedal ved Nyfødtintensiv avdelingen ved Stavanger Universitetssjukehus sier at tidlig vannavgang før svangerskapsuke 37 ses i 1-3 % av svangerskap og forårsaker omkring en tredjedel av premature fødsler.

Rettedal sier at det heldigvis er det sjelden man ser svært tidlig vannavgang allerede før eller nær grensen for levedyktighet (svangerskapsuke 22-24).  I disse tilfellene kan man se alvorlige komplikasjoner som infeksjon hos mor og fosteret, underutviklede lunger, stive ledd hos fosteret som skyldes at fosteret ikke kan bevege seg fritt i fostervannet samt fosterdød. Hos dem som fødes ekstremt prematurt og overlever er det fare for senskader.

– Ved tidlig vannavgang er det økt risiko for infeksjon hos mor og fosteret, sier Rettedal. I noen tilfeller må barnet forløses av hensyn til alvorlig infeksjon hos mor.


Rettedal forklarer at fosteret er avhengig av fostervann for at lungene skal utvikles normalt.
Hvordan det går med fosteret ved tidlig vannavgang, er avhengig av flere faktorer.
– Prognosene er dårligere jo tidligere i svangerskapet vannavgangen skjer. Det er også forskjell på om alt fostervannet forsvinner, slik at fosteret blir liggende helt tørt, eller om det fortsatt finnes noen små fostervannslommer. Dersom fosteret ikke har fostervann fra et tidlig fosterstadium, vil lungene kunne bli underutviklet, sier hun.

Tidlig vannavgang øker også risikoen for prematur fødsel.
– Sjansen for at barnet overlever er avhengig av hvor tidlig barnet forløses. Men skjer det allerede i svangerskapsuke 22-24, hvor marginene for overlevelse allerede er små, kan det være svært vanskelig dersom lungene er underutviklete, sier Rettedal.

Rettedal understreker at hun ikke kjenner til eller kommenterer denne enkeltsaken, men uttaler seg på generelt grunnlag. 

Les mer: Alt om å være prøver

Les mer: Alt om graviditet

Les mer: Alt om fødselen

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelLeggetid
Neste artikkelVondt i underlivet etter fødselen
DEL