Mine barn har fått komme trygt til verden uten medikamenter i blodet. Det er jeg stolt av. Jeg skjønner ikke hvorfor så mange kvinner er redd for å kjenne på den positive smerten det er å føde barnet sitt.

Sist oppdatert: 3. June 2011

For jeg mener ikke at alle kvinner skal føde uten medikamentell smertelindring. Ikke for enhver pris. Mange trenger det virkelig for å komme seg gjennom, og da må de få fullt tilbud. Og der keisersnitt, vakuum eller tang blir brukt, er det en god grunn for det. For all del. Men det er mange som er litt for pysete og som helt garantert hadde klart seg med mye mindre eller ingenting smertelindring.

 

 Les også: Karine valgte epidural og lystgass som smertelindring

Jeg er ikke fanatisk. Barna mine er født på sykehus, og uten både røkelse, bølgeskvulp og chanting. Faktisk fikk jeg både drypp for å øke lengden på riene og elektrode på barnets hode for å følge hjerterytmen da jenta mi ble født. Da fikk jeg også akupunktur. Naturlig for meg er å la mor og barn jobbe sammen mot samme mål, uten å døyve den naturlige smerten som følger med. Å føde er ikke som å brekke en arm. Det er ikke noe naturlig over en brukket arm. Men som kvinner er vi skapt til å kunne føde barn.

Det var grusomt vondt å føde. Jeg legger ikke skjul på det. Det var vel de 45 minuttene med pressrier som tok siste rest av krefter. Men jeg tror ikke jeg hadde hatt noen bedre opplevelse ruset på lystgass eller epidural. Snarere tvert imot. Jeg fikk en frisk og rask liten jente på brystet som var våken og kjapt klar til å ammes. Det ga oss en god start på familietilværelsen.

Det er ikke uten grunn at medikamenter som petidin nå er kuttet ut som smertelindring ved fødsel ved de fleste fødesteder. Det ruset både mor og barn på grensen til det forsvarlige. Barna var slappe og trøtte, og mange mistet den gode stunden sammen etter fødselen hvor mor og barn har høyt adrenalinnivå og er opptatt av hverandre. Stunden der barnet er klar for å die og få gang på ammingen. Andre typer smertelindring kan også virke inn sånn. Er det da verdt det å ha det mindre vondt under fødselen, hvis man dermed også risikerer å gi bort denne verdifulle tiden sammen?

Man kan ikke huske smerte. Og det er interessant. Hvorfor? Noen sier flåsete at det er fordi vi skal føde mer enn ett barn. Det kan jeg skrive under på. Da jenta mi ble født sa jeg at det skulle bli lenge til neste gang. Knappe 24 måneder senere var jeg igjen i fødsel og ble minnet på hvor grusomt vondt det var.

Men man holder ut smerten så lenge man vet at verdens beste gave venter i andre enden. Å kunne jobbe sammen med kroppen, og ikke mot den. La kroppen styre showet og gjøre det den er laget for. Epidural kan forsinke fødselsforløpet, og for meg handler det ikke bare om hvor vondt det er, men også hvor lenge det er vondt. Jeg hadde ikke lyst til å ha vondt lenger enn jeg trengte.

Tidligere var sykehusfødsler nesten sykdom. Man skulle ha minst mulig smerte, skulle ligge på ryggen, barna skulle være på en stue mens mor hvilte seg ut. Da jeg fødte var det en naturlig fødsel med jordmor som uvurderlig hjelper. Barnet ble lagt på brystet og en time senere ble han veid og målt for så å gis tilbake til oss. Alene med babyen. Som familie.

Vi trenger ikke å trekke det helt ut i det ekstreme for å kalle det naturlig. Men med en gang man propper seg med unødvendige medikamenter syns jeg det blir unaturlig. Det viktigste er å la kroppen gjøre jobben sin. Og det tryggeste er å ha veltrent personale tilgjengelig i tilfelle noe skulle dukke opp og komplisere forløpet. Men fødselssmerte er positiv smerte. En type smerte man vet opphavet til og som er forbigående.

Maren Eriksen er fagredaktør for Babyverden og mor til to.
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHva er en ”naturlig” fødsel?
Neste artikkelGravid: – Skal jeg føde hjemme?
DEL