Antallet som får alvorlige rifter i forbindelse med fødsel er mer enn halvert de siste 15 årene. Nå får i overkant av 600 kvinner slike rifter årlig.

Sist oppdatert: 17. september 2021

Da andelen alvorlige rifter hadde økt kraftig fra 1967 til 2004 tok fagmiljøet grep – bokstavelig talt. Støtteteknikker av kvinnens underliv mot slutten av fødselen når hodet skulle fødes var ett av de viktigste tiltakene i en handlingsplan fra Helsedirektoratet, og dette viste resultater. I en nyhetssak i 2018 kunne Folkehelseinstituttet legge fram statistikk som viste at antallet som fikk de alvorligste riftene i forbindelse med fødsel hadde blitt mer enn halvert. Og tallene for årene etterpå viser en fortsatt nedgang.

De alvorligste fødselsriftene kalles i sphinkterrupturer grad 3 og 4, og er rifter som fører til skade på lukkemuskelen eller slimhinnen i endetarmen. Riftene går nedover fra skjedeveggen, gjennom mellomkjøttet og inn i lukkemuskelen i endetarmen. Ifølge Norsk Helseinformatikk kan skader på lukkemuskelen gi symptomer som lekkasje av luft og avføring, smerter ved avføring, episoder med brå og sterk trang til avføring og smerter ved samleie.

I 2005 endte 4 prosent av de vaginale fødslene med rifter av grad 3 og 4. I 2020 var det ifølge Medisinsk fødselsregister bare 1,6 prosent. Dette tallet er også mer normalt sammenlignet med våre naboland, og spesielt Finland, som var foregangslandet for denne støttemetoden – som på folkemunne er kjent som ”finskegrepet». Men von Brandis sier at det fortsatt jobbes aktivt med å redusere antallet alvorlige rifter.

– Vi har et kontinuerlig fokus på å redusere disse riftene. Først og fremst er det stadig trening på riktig støtteteknikk for nytt personell, og vi snakker mye om viktigheten av den internt. Statistikk med tall på rifter sendes ut i avdelingen hver måned, sier Philip von Brandis ved fødeavdelingen på Stavanger Universitetssjukehus.

Dette er graderingen av rifter:
Grad 1:
Overfladisk rift i kjønnsleppene, hud, vagina og/eller mellomkjøttet (området mellom vagina og anus). Disse ligner ofte på skrubbsår og trenger ikke alltid å sys.

Grad 2:
Disse riftene går litt dypere enn grad 1, og involverer også musklene i mellomkjøttet. Rifter fra grad 2-4 krever at den sys etter fødselen.

Grad 3:
Disse riftene involverer alle lag nevnt over, men i tillegg også endetarmens ytre lukkemuskel (anal sfinkter). Det vil si at også anus blir skadet. Grad 3 deles inn i tre underkategorier:

  1. a) Mindre enn halvparten av ytre lukkemuskel har blitt skadet
    b) Mer enn halvparten av ytre lukkemuskel har blitt skadet
    c) Rift i ytre og indre del av lukkemuskel

Grad 4:
I tillegg til det som kjennetegner grad 3, er også slimhinnene i endetarmen blitt skadet.

Kilde: NKIB (Nasjonal kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnssykdom)

Hvorfor oppstår rifter?
Skjedeinngangen og mellomkjøttet er konstruert for å kunne tøyes, men går det for fort, eller barnet er stort, kan det hende det ikke får tøyd seg nok i tide, og man revner, forklarer von Brandis.

Det er som regel når hodet og skuldrene fødes at riftene oppstår. Går fødselen fort, rekker ikke vevet å tøye seg fort nok, og risikoen for rifter er større. I tillegg har det vist seg at aktiv støtteteknikk har stor innvirkning på graden av rifter.

Kan rifter forebygges?
Er det mulig for gravide å legge til rette for at det såkalte mellomkjøttet skal være mer tøyelig før fødselen?

– Jeg har hørt om massasje av mellomkjøttet og skjedeåpningen med oljer, men vet ikke om det hjelper. Så vidt jeg vet er det omdiskutert om det har noen effekt, sier von Brandis.

Bedre med klipp?
Noen ganger mener fødselshjelperne at det er behov for å klippe den fødende.

– Klipping har vært omdiskutert. Er man helt sikker på at det reduserer antallet og graden av rifter? Men i noen situasjoner kan det lønne seg, som når man tror at faren er stor for en rift rett nedover mot endetarmen. Da kan man legge et klipp ut til siden for å lette på trykket og lede riften i en annen retning, sier von Brandis.

Nyere forskning har vist at klipp kan redusere rifter, særlig ved bruk av sugekopp (vakuum).

– Det er nok fortsatt sånn at man vurderer i hvert enkelt tilfelle om man skal klippe eller ikke, men terskelen bør være lav ved operativ forløsning, sier von Brandis.

Operativ forløsning betyr bruk av sugekopp eller tang.

– Vi bruker lite tang i Stavanger. Det er først og fremst sugekopp som brukes. Det varierer litt fra sykehus til sykehus og fra år til år hvor ofte det oppstår totalrupturer i forbindelse med sugekopp og tang, men den er høyere enn ved spontan fødsel, sier von Brandis.

Hvem er i faresonen?
Det er flest førstegangsfødende som får alvorlige rifter, men også fødsler som går veldig fort (styrtfødsler) øker risikoen. Ved bruk av tang eller vakuum under fødselen, er risikoen for alvorlig rift oppe i 5 prosent. Også barnets bevegelser i fødselskanalen virker inn. Står hodet skjevt, er risikoen større både for vakuum/tang og alvorlige rifter.

Med unntak av sjeldne bindevevssykdommer regner man ikke med at det er noen arvelighet for å få fødselsrifter.

– Det er ikke slik at en kvinne har økt risiko for en alvorlig rift fordi moren hennes hadde det under sin fødsel, forklarer von Brandis.

Hvorfor problematisk med store rifter?
Von Brandis mener at grad 3a rifter sjelden gir alvorlige plager.

– Men ryker hele muskelen er risikoen for inkontinens større, sier han.

Inkontinensen det er snakk om kan være av ulik grad – fra å ikke ha full kontroll på tarmgass, til å ikke kunne holde på avføring.

Grad 4-rift inkluderer også slimhinnene i endetarmen og har mindre å si for inkontinens, men mer for tilhelingen.

– Det er viktig at disse riftene gror skikkelig, understreker han.

De fleste kvinnene blir helt bra igjen etter alvorlige rifter, men rundt 40 prosent opplever plager i etterkant.

– Heldigvis er alvorlige plager veldig sjelden, sier von Brandis.

Men for noen få kan det være aktuelt å operere for å få bukt med problemene.

Bedre med keisersnitt?
Går fødselen tregt og barnet sitter fast, kan alternativene være vakuum/tang-forløsning eller keisersnitt. Von Brandis mener risikoen for alvorlige plager etter en eventuell rift er mindre enn risikoen et keisersnitt innebærer.

– Dette må man vurdere i hvert enkelt tilfelle. Det er to måter å få ut en baby på. Men generelt er risikoen for alvorlig rift mindre enn risikoen forbundet med keisersnitt. Man kan ikke ta keisersnitt utelukkende for å unngå rifter – da kan man sitte igjen med noe langt verre, sier han.

Hva ved et nytt svangerskap?
De aller fleste kvinner som har opplevd alvorlige rifter, gror helt fint, og vil ifølge von Brandis ikke ha noen særlig større risiko for å oppleve det samme om igjen ved en senere fødsel. Men han anbefaler gravide å snakke med jordmor og lege om dette, ettersom det er avhengig av flere faktorer – særlig årsaken til riften ved forrige fødsel.

– De kvinnene som har en slik historie, er vi ekstra påpasselige med. Vi både vurderer nøye i forkant og passer godt på under fødselen. Vi prøver å sørge for at fødselen ikke går for fort, støtter godt opp og klipper til siden om nødvendig, sier han.

Han poengterer at det er flest førstegangsfødende som får alvorlige rifter, og at selv arrvevet etter riften som regel er tøyelig nok ved en senere fødsel.

– Men sliter kvinnen med plager etter riften, så som inkontinens, anbefaler vi vanligvis keisersnitt, sier han.

Men ikke alle kvinner ser lyst på en ny fødselsopplevelse med potensiell risiko for gjentakelse selv om de ikke har store problemer i etterkant, og ønsker seg keisersnitt neste gang.

– Det er klart at de kvinnene som har vært uheldige og ikke hatt en så grei fødsel, får ha et ord med i laget. Men om det blir keisersnitt eller ikke, vurderes individuelt. Hvis man får forklart hva som skjedde sist gang og hvordan vi skal unngå at det vil skje igjen, kan det være nok til at de tør prøve igjen, avslutter von Brandis.

Er alvorlige rifter fortsatt tabu å snakke om?
Komiker Sigrid Bonde Tusvik la ikke mye imellom da hun delte sin erfaring med alvorlige rifter. Men er dette et emne folk flest snakker om?

– Jeg tror at åpenhet om slike tema er gunstig. Jeg har ikke satt meg inn i Bonde Tusvik sin historie, men tenker det er bra at kvinner med problemer etter en rift tør å ta dette opp med legen sin, sier von Brandis.

Selv hører han lite om frykt for rifter i sin jobb.

– Frykten for rifter er ikke veldig utbredt blant de gravide vi treffer, men sannsynligvis tar de gravide heller opp temaet med sin jordmor eller fastlege. Det er kanskje derfor vi leger ikke hører så mye om det på fødeavdelingen hvor jeg jobber, sier von Brandis.

For det er først når de gravide ikke blir kvitt bekymringen i dialog med jordmødre at den når legene på fødeavdelingen.

– Oftest er det de kvinnene som tidligere har hatt stygge rifter som vi snakker med om bekymringen for gjentagelse, avslutter von Brandis.

Hva synes du om artikkelen?