Fødselen kan inndeles i tre faser: åpningsfasen, frigjøringsfasen (utdrivningsfasen) og etterbyrdsfasen. Både åpningsfasen og fri-gjøringsfasen består av en passiv og en aktiv del.

Publisert: 28. januar 2005   -   Oppdatert: 1. november 2010

1. Åpningsfasen

I denne fasen åpner mormunnen seg. Vanligvis er dette den lengste delen av fødselen. Åpningsfasen har en passiv og en aktiv del hos de fleste. I svangerskapet er livmorhalsen fast og fire centimeter lang. Når fødselen nærmer seg, kryper den til noen få millimeter (blir avflatet). Dette kalles modning. Hos førstegangsfødende skjer dette før mormunnen begynner å åpne seg. Mange merker modningsprosessen som menslignende murring nederst i magen og/eller i korsryggen, mens noen merker modningsrier. Hos fleregangsfødende skjer modningen samtidig med at mormunnen begynner å åpne seg.

Den passive delen (latensfasen)

Latensfasen varer frem til mormunnen er rundt 3–4 centimeter åpen. I denne fasen er riene oftest korte og uregelmessige, og varer sjelden i mer enn 30 sekunder. Denne fasen er ofte den lengste delen av fødselen, særlig for førstegangsfødende. Den kan vare fra noen timer til flere døgn. Riene kan vøre regelmessige i en periode, for så å gå over.

Ofte starter fødselen om natten, og det kan være lurt å bli i sengen for å spare på kreftene. Klarer du å slappe av, frigjøres det riefremkallende hormonet oksytocin lettere, og riene blir mer effektive. Noen kvinner merker lite til denne fasen fordi det ofte er langt mellom riene (5–20 minutter), og god mulighet til å hvile, mens andre opplever de første riene som så smertefulle at de ikke klarer å hvile.

På dagtid er det fornuftig å prøve å få tiden til å gå, og veksle mellom aktivitet og hvile. Smertene kan lindres med varme (varmeposer, dusj eller bad), massasje, akupunktur eller bevegelse.

Er du usikker på om fødselen er i gang, eller føler deg utrygg, hjelper det ofte å snakke med noen. Be gjerne jordmor om gode råd og en sjekk av hvor langt fødselen har kommet. Mange opplever dette som trygt, og klarer å slappe mer av. Det er gunstig for fremgang i fødselen.

Hvordan denne delen av fødselen blir for deg, kan du ikke vite første gang du venter barn, kanskje ikke senere heller. Er du uthvilt, rolig og trygg, har du imidlertid et godt utgangspunkt!

Podcast om fødselens faser. Gjest: jordmor Karolina Mæland

Den aktive delen

Den aktive delen varer fra mormunnen er cirka 4 centimeter åpning, til det er full åpning (10 centimeter). I denne fasen er riene regelmessige, øker i intensitet og varighet (45–90 sekunder), og pausene blir kortere. Ofte er det 3–4 rier i løpet av 10 minutter. Riene presser barnet nedover i fødselskanalen slik at mormunnen kan åpne seg helt, og slippe barnet forbi.

Riearbeidet krever konsentrasjon og god pusteteknikk. Ha fokus på å slappe av i bekkenet, og lage best mulig plass til barnet. Gled deg til hver pause under riene, i stedet for å grue seg til hver rie mens du har pause.

Hvor lenge denne fasen varer, varierer fra kvinne til kvinne. Husk at du ikke konkurrerer med noen for å bli ferdig. Tyngdekraften hjelper barnet nedover, så er du oppreist og i bevegelse, vil det ikke bare gjøre riene enklere å håndtere, men fødselen kan også gå raskere. Hvil om du blir sliten – variasjon i fødestillinger er nøkkelen.

Mange opplever at vannet går mot slutten av denne fasen. Dette forsterker oftest riene. Det kan også komme en del blod (tegningsblødning) fordi mormunnen strekkes voldsomt. Dette er et tegn på fremgang!

Tips til partneren:

  • Sørg for at hun har rikelig med næring: søt saft, te med sukker i, energi-/sportsdrikk, frukt eller det hun har lyst på.
  • Sørg for en kald klut på pannen, eventuelt nedover ryggen eller hvor hun måtte ønske det.
  • Oppmuntre henne til å være oppreist og i bevegelse så mye som mulig.
  • Pust med henne på hver ri mens du gjentar med lav, beroligende stemme: “Pust dypt og rolig. Vær tung i kroppen og avslappet i pannen. Ha åpen kjeve, åpne hender og åpen bekkenbunn.”
  • Se aldri på klokken mens hun ser på. Blir du utålmodig eller trøtt, skjul det godt. Husk at en fødsel tar tid!
  • Vær oppmuntrende!

Overgangsstadiet

Tidsrommet fra mormunnen er sju-åtte cm og frem til den er fullt åpen (utslettet, 10 centimeter åpen) kalles gjerne for overgangsstadiet. Dette er ofte den tøffeste delen av fødselen, men heldigvis også den korteste – husk det!

Mange fødende opplever vansker med å finne en god stilling på dette tidspunktet, og har sterk bevegelsestrang. Riene kommer ofte, og er kraftige. Ofte vil den fødende gi uttrykk for at hun ikke orker mer, og vil ha hjelp til å avslutte fødselen. Mange ber også om mer smertelindring.

I denne fasen trengs det ekstra mye oppmuntring fra ledsager. Det kan også være på sin plass med litt påfyll av energi (mat/drikke) hvis du orker det. Jordmor er til stede hele tiden, og hjelper deg gjennom hver ri.

Når du forbereder deg til fødselen og leser dette, kan det være lurt å tenke gjennom følgende: Hva pleier – eller ønsker – du selv å gjøre når alle krefter føles oppbrukt, og du likevel må hente frem reservene?

Ha tro på at dette er normalt, at det skal gå bra, og at det snart er over. Målet er i sikte!

2. Frigjøringsfasen (utdrivningsfasen): Barnet fødes

Denne fasen varer fra mormunnen er utslettet (10 centimeter åpen), og frem til barnet er født. Når barnet skal videre nedover i fødselskanalen, velger det minste motstands vei. Det innebærer at barnets hode og kropp må rotere, og vevet i skjeden og bekkenbunnen utvides.

Den første delen, den passive varer fra du har full åpning, til barnets hode står på bekkenbunnen. Selv om mormunnen er utslettet, tar det gjerne litt tid (og rier) før barnets hode (eller sete) har kommet ned til åpningen. Dette tar lenger tid hos førstegangsfødende, siden fødselskanalen ikke har vært utvidet før. Riene kan variere en del, og det kan være lange pauser. Kanskje er dette naturens måte å gi mor og barn anledning til å samle krefter til den siste innspurten? Bare slapp av – riene kommer snart tilbake.

Det kan være vanskelig å la være å følge trangen til å trykke. Jordmor ber deg kanskje om å vente med å trykke av full kraft, slik at du unngår å slite deg ut for tidlig, og at vevet i bekkenbunnen hovner opp. Noen kvinner småtrykker litt, og kan føle noe lindring av dette.

Den andre delen, den aktive fasen begynner når barnets hode (eller sete) har nådd åpningen, og presser mot mors endetarm. Den fødende opplever en sterkt trykketrang, som om de skulle ha avføring. På dette tidspunktet vil du ikke klare å la være å trykke, for riene tvinger deg til å skyve ut barnet. Denne drahjelpen er uvurderlig.

Smertene oppleves annerledes i denne fasen av fødselen. Det er et enormt strekk i vevet, og det kan oppleves som om hele fødselskanalen holder på å revne. Samtidig opplever mange en lettelse over å endelig aktivt kunne bidra til en avslutning.

Det er svært viktig å lytte til jordmor, slik at dere samarbeider godt. På den måten kan dere få en effektiv utnyttelse av både riene og dine egne krefter. Selv om du bare ønsker å bli fortest mulig ferdig, er det best at hodet kommer sakte ut for å unngå store rifter. Når hodet er født, må man ofte vente på neste ri før skuldrene roterer og resten av kroppen fødes.

3. Etterbyrdsfasen

Når barnet er født, starter etterbyrdsfasen. Dette er en voldsom omstillingsprosess. Fra å ligge godt beskyttet i livmoren, skal barnet begynne å puste selv. De første par minuttene er barnet dobbelt sikret ved at navlesnoren fortsatt sørger for næring og surstoff til barnet. Det er viktig at denne ikke klemmes av før barnet puster selv. Mens man venter overføres også rundt 100 ml blod fra morkaken til barnet – rikt på jern og stamceller. Når navlesnoren har sluttet å pulsere, og er hvit og slapp, kan den klippes. Barnet kan ligge på mors bryst mens man venter. Er barnet slapt og medtatt, eller født for tidlig, kan det være lurt å la barnet ligge lavere enn morkaken, slik at blodoverføringen går fortere.

Når morkaken er ferdig med jobben, kommer det en eller to kraftige sammetrekninger (etterrier) som bidrar til å støte den ut. Sammen med den kommer også hinner og navlesnor. Jordmor sjekker at morkaken er løs, og holder lett i navlesnoren samtidig som du presser. Morkaken fødes vanligvis i løpet av de første 10 minuttene. Noen ganger tar det lenger tid, og en sjelden gang må morkaken opereres ut. Ved rikelig blødning gis medikamenter for å få morkaken ut raskere. Si ifra om du har hatt problemer med å få ut morkaken ved tidligere fødsler.

Etterrier

Når morkaken løsner fra livmoren, blir blodkarene som forsynte den, stengt av. Da trekker livmoren seg sammen og står konstant sammentrukket. Dette er helt nødvendig. Sammentrekningene kalles etterrier og kjennes som knip i magen. Ofte kjenner flergangsfødende dette mer enn førstegangsfødende. Livmoren veide cirka 1000 gram da du fødte, og kan kjennes i høyde med navlen din. Nå skal den tilbake til sin opprinnelige størrelse på cirka 60–70 gram. De samme hormonene som driver melken ut av brystet, virker også på livmormuskelen. Barnets suging stimulerer denne hormonproduksjonen, og av den grunn kjennes etterriene best når barnet dier.

Renselsen, den blodige utfloden, kan være rikelig de første dagene. Hele såret i livmorslimhinnen som morkaken var festet til, skal gro. Mengden av renselse er individuell. De første tre-fire dagene er den vanligvis større enn ved en rikelig menstruasjonsblødning, deretter avtar den. Renselsen lukter som menstruasjon.

Teksten er hentet fra Fødselsboken. Du finner din kopi av boken på Min side

Hva synes du om artikkelen?