Legen stod stille lenge og lyttet til babyens hjertelyd. Så sendte han Anette til en ekstra ultralyd. På skjermen dundret det vesle hjertet i 280. Beskjeden fra legene var klar: Nå blir det keisersnitt.

Sist oppdatert: 3. mai 2012

Det var helt helt vanlig morgen den 1. september 2010. Jeg stod opp, spiste frokost og gjorde meg klar for legetimen jeg hadde kl. 11.00. Skulle bare på en av disse vanlige svagerskapskontrollene for å levere urinprøve, ta blodtrykk osv. Både urinprøve og blodtrykk var helt fint. Så la jeg meg på benken for å høre hjertelyden til Theodor. Legen stod lenge og hørte, men han sa ingenting. Tilslutt kikket jeg på han og sa : «Så fort det går. Hvorfor slår hjertet så fort?» Han sendte meg ut igjen for å måle blodsukkeret. Dette var også fint. Da jeg kom inn igjen satt han i telefonen med sykehuset. Han ville sende meg inn dit for å ta en ekstra ultralyd bare for å sjekke at alt var fint.

Jeg fikk time til ultralyd kl 14.00. Jeg var nesten sikker på at alt var greit, så jeg reiste tomhendt til sykehuset med bare mobilen og lommeboken med meg. Jeg skulle jo ikke bli mamma nå. Terminen var jo ikke før 27. oktober. Samboeren plukket jeg opp på veien. Tenkte det var greit han var med.

Lillegutts hjerte løper løpsk
På ultralydskjermen så vi et lite hjerte som galoperte. Vi ble fortalt at det var som om gutten vår sprang maraton uten stopp, noe som var en veldig stor belastning for hjertet hans. Pulsen var på 280. Jeg husker jeg ba dem snu skjermen – det var for vondt å se.

To leger ble hentet for å se og bedømme. Vi ble raskt ført inn i naborommet. Klokken 14:30. fikk vi beskjeden: «Gutten må ut – og det fort. Oprasjonstuen blir klargjort nå.»

Les alle fødselshistoriene

Hjerteteam på plass
Jeg var i sjokk, og klarte verken snakke eller gråte. Alt var bare tåke. Men jeg husker jeg tenkte: "Nå dør vi begge". Jeg var livredd. Jeg var så redd at jeg ba om narkose. Jeg ville vekk, bort fra alt egentlig. Men det var en større risiko, så det var i grunnen uaktuelt fikk jeg beskjed om. Det er jeg veldig glad for det i dag – at jeg fikk med meg forløsningen.

Ble trillet inn i oprasjonstuen, følte alt bare var en film. Jeg lå der, mennesker som stod på rekke og rad med lyskastere over alt. Bord som var dekket til med forkjellige instrumenter. Hvem var alle menneskene? "Hvorfor så mange?" spurte jeg. "Vi har tilkalt et hjerteteam. Vi er redde det kan være hjertefeil". Alt bare svartnet til.

Les alt om keisersnitt

Jeg husker jeg ble veldig kvalm under forløsningen, og følte jeg kom til å stryke med. Alt det psykiske tok over meg følte jeg.

SÅ kom skriket. En "stor" keiser på 2890 og 45 cm var født, nøyaktig 15:04. Først nå kom tårene. Smilte bredt til samboeren min som stod over meg med en kald klut, der rant hans tårer også. Vi var endelig blitt foreldre.

Lille Theodor med CPAP. Foto: Privat

Theodor er ikke bra
De forsvant med det samme med Theodor. Han trengte pustehjelp, så de la han på intensiven i kuvøse og han ble tilkoblet CPAP. Jeg ble liggende hjelpeløs alene på operasjonsbordet uten den etterlengta prinsen vår. At jeg var den siste som fikk se og ta på min egen gutt, gjorde vondt. Men det var til det beste. Han trengte hjelp, en hjelp ikke jeg kunne gitt ham.

Tre timer lå jeg på obervasjonsposten. Det var tre veldig lange timer. Sliten og nerdopt på morfin. Men så ble jeg endelig trillet ned til Theodor. Der ble jeg møtt av en liten prins som lignet en ballong. Han var så full av vann at jeg tenkte: "Nå sprekker han når som helst". Der lå han, i et glassbur tilkoblet ledninger. Det så så dramatisk ut. Det værste var at gutten vår skrek og jeg som mor bare måtte sitte og se på.

Hva er galt med ham?
Dag og natt satt jeg ved siden av han og bare kikket og gråt. Duppet av innimellom. Jeg lurte fælt å hva som var galt. Hvorfor fikk jeg ingen svar? Nei, det var ingen som hadde noen svar å gi. Han klarte ikke tisse, så all væsken samlet seg i kroppen hans. Endelig begynte væsken og forsvinne på dag tre. Først nå kunne vi se hvordan gutten vår så ut – hvem han lignet på osv. Han var så perfekt! Prinsen vår fikk også komme ut til mammaen og pappaen sin. Det var stort.

Kosestund hos mamma. Foto: Privat

På dag fire tok de av cpapen, og Theodor fikk ligge i vanlig seng. Han viste store fremskritt. Overgang fra kuvøse til seng, var faktisk veldig stort for oss. Det ga oss muligheten til å begynne å bli kjent med sønnen vår.

Theodor hadde noen metningsfall, men hentet seg som regel inn selv. Noen ganger trengte han litt hjelp.

Etter ti dager på intensiven og fire dager på barneavdelingen kom endelig dagen - 14. september 2010. Vi skulle få reise hjem. Vi gikk bortover koridoren med våre hoder godt hevet og følte oss så heldige, så krye. Gledet oss til det nye livet som ventet oss med den lille skatten vår. For i våre øyne var han jo selvsagt verdens fineste skatt.

Vet ikke hva som skjedde
Hva som har skjedd har ingen svar på. Theodor har rett og slett bare ikke hatt det godt i magen. Han ville ut. Hjertet var helt fint.Trangt om plassen kansje? Jeg takker høyere makter for at jeg tilfeldigvis hadde en vanlig legetime denne dagen.

Vi har vært inne på sykehuset to ganger etterpå. Noen netter til obervasjon av pusten hans, etter noen ekle episoder hvor han ble blå rundt munnen og på tunga. Og en gang på grunn av gulsott som aldri ville forsvinne. Vi var til doble kontroller av ting de mistenkte som vannhode, leversykdommer og hoftene hans ble målt. Men etter flere kontroller var også det fint. Fysioterapi sluttet han med rett før han fylte ett.

Det var veldg mye det første året. Men det man ikke dør av, ja det blir man sterkere av. Jammen tror jeg det stemmer.

Frisk og fin liten fyr. Her 14 måneder gammel. Foto: Privat

Vi føler oss som verdens heldigste. Jeg som har sykehusskrekk! Den tror jeg er blitt kurert...

I dag er Theodor 20 mnd. En travel sjarmør som for ikke lenge siden lærte seg å gå. Så nå er det livatt i heimen.

Takk for du tok deg tid til å lese min historie.

Hilsen Anette og Theodor

Les alt om fødsel

Les om keisersnitt

Les om barnets utvikling måned for måned

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBeholde barnet eller ta abort?
Neste artikkel– La oss stikke til Spania!
DEL