Siden jeg bor på Svalbard må vi reise til fastlandet for å føde, å vi må reise ned minst 2 uke før termindato.
Jeg reiste heldigvis ned 20.april, nesten 3 uker før terminen den 9.mai.
Min kjære som får 2 uker permisjon i forbindelse med fødselen skulle komme ned 1.mai.

Sist oppdatert: 2. november 2009

Vi trodde vi hadde beregna god tid med ei uke før og ei uke etter termindatoen, siden førstegangsfødende som oftest går over tiden. Men jeg hadde fått ordnet med ei venninne som skulle være med meg på fødselen, hvis han ikke rakk å komme ned.
 
Slimproppen gikk 22.april, men det er jo ikke sikkert den har noe å si for når fødselen starter, så jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg våknet kl 01.30 28.April av at jeg måtte på do. Jeg gikk på do og gikk å la meg igjen, men kjente at jeg ble litt våt og trodde jeg hadde tisset på meg.
Så jeg måtte stå opp igjen for å gå på do. Da jeg kom på do, skjønte jeg at noe var på gang. Jeg ringte legevakten å forklarte hva som var på gang og fikk prate med jordmoren hjemme.
 
Vannet hadde gått
Jeg vekket pappa så han fikk kjøre med ned. Da var vel klokken blitt halv 3-3. Jordmoren fikk konstantert at vannet var gått og ringte sykebil, siden sykehuset lå ca 1,5 time unna. Jeg hadde begynt å få litt rier, de var ikke så gale, men de var der. I halv 5-5 tiden kom vi til sykehuset.
Jeg møtte jordmødrene, og de koblet meg på en maskin som skulle måle riene. Der satt jeg vel en halvtime. Jeg hadde fortsatt ikke ringt venninnen min siden det var så tidlig på morgenen.
 
Jordmoren kom og såg på utskriften(som ikke viste noe særlig til sterke rier), og lurte på hvor hun skulle gjøre av meg, siden jeg ikke trengte noen fødestue ennå. Så jeg gikk opp og ned gangene med vonde rier, og venta på beskjed. De hadde tenkt å sende meg ned på barselhotellet så jeg fikk ligge der og vente, for riene mine var tydeligvis ikke sterke nok.
 
Men så ble de bare sterkere å sterkere. Til slutt visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, det var vondt å stå, sitte og ligge. Og det kjentes ut som jeg måtte på do å bommelomme. Jeg spurte jordmora om jeg kunne få noe for smertene, men det eineste var paracet, ja, det hjelp. Siden vannet var gått ville ikke de undersøke meg heller før de måtte. Men den ene jordmora så hvor vondt jeg hadde, så hun undersøkte meg: «Oi, du har jo 9cm åpning, du er jo klar, og så har ikke du laga ei mine en gang» .
Ojda, tenkte jeg, og sendte melding til venninna mi om at jeg hadde 9cm åpning og at hun måtte komme.
 
 
– Heldigvis kom veninna mi
Kl 07.00 vart jeg lagt inn på fødestua, og fikk beskjed fra jordmor om at hvis jeg følte pressriene komme, så måtte jeg bare presse.
En liten stund etter at jeg vart lagt inn der kom venninna mi, heldigvis. Det var veldig deilig med noen jeg kjente som kunne støtte meg.
Jeg fikk litt lystgass, men den tok de fort fra meg siden jeg ikke helt klarte å puste i den masken. Og epidural var det ikke tid til, så her var det bare å presse på og takle smerten som best jeg kunne.
 
07.44 kom verdens nydeligste jente til verden!
3535gram å 49 cm lang.
 
Synd at pappaen ikke kunne være med, men jeg er så overlykkelig over at venninna mi var der med meg.
Og hun var så heldig at hun fikk klippe navlestrengen!
 
Pappaen fikk nøye seg med bilder de første dagene, og jeg tror aldri han glemmer første møte med sin førstefødte datter!
 
 
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVinner av konkurransen Min ultralyd
Neste artikkelAlternativ medisin for å bli gravid?
DEL