Samboeren min skjønte at det begynte å haste litt, og kjørte noe fortere enn han burde. Da fikk han UP bak seg. Så var det bare å stoppe bilen, legge seg langflat, og forklare situasjonen. Heldigvis så de at det var alvor, og jeg ble flyttet over i deres bil for at de skulle få meg fortest mulig fram.

Sist oppdatert: 6. november 2014

Hvis man ser bort ifra at jeg hadde gått med to-tre centimeter åpning i et par uker, og en del maserier den siste uken, så begynte denne historien mandag 18. august.

Jeg hadde allerede gått en dag på overtid, og vær nesten sikker på at han kom til å holde seg der inne fram til igangsettelsesdato ti dager senere – bare på trass. 18. august skulle bare være en vanlig mandag. Samboeren skulle trene, jeg skulle til jordmor, og vi skulle ta ukeshandelen på Rema. Vi hadde gitt opp å vente. Nå fikk han bare komme når han var klar.

Falsk alarm – igjen?
Klokken var ikke stort mer enn elleve, og samboeren hadde akkurat gått ut døra, da jeg merket noen skikkelige tak i magen. Denne gangen var det i hvert fall ikke maserier, det var jeg sikker på. Men når man er vant til den ene bomturen etter den andre, og en haug med falske alarmer, så tenker man at det kom til å dabbe av denne gangen også.

På et tidspunkt ble det så vondt at jeg måtte kaste inn håndkleet og ringe mamma. Hun hadde jo tross alt hatt rier før. Vi konkluderte med at det absolutt hørtes ut som rier, og at dette trolig ikke var noen falsk alarm likevel. Neste steg var å ringe føden. Etter et par telefoner hit og dit, en varm dusj, og en melding til samboeren min om at det faktisk var fødsel på gang, satte vi oss i bilen og kjørte til sykehuset.

Les flere fødselshistorier:

Kjapt, brutalt og intenst

Fødselen gikk altfor fort!

En drømmefødsel i stormfart!

Skjer ikke så mye
Vel framme på føden ble vi tatt godt imot, og etter et par undersøkelser, fikk vi tildelt en fødestue! Da begynte ting å bli litt i overkant virkelig for min del. Jeg hadde fårr beskjed om at det fortsatt var tre centimeter åpning, men at han lå såpass langt nede i bekkenet, at dersom vi først bikket over i fødel, kunne det gå fort. Etter to uker med tre centimeter åpning, forventer man ikke at det skal skje med det første, så jeg slappet i grunnen ganske godt av.

Jeg tilbrakte et par timer i badekaret, før vi fikk beskjed om å gå oss en tur for å se om det kunne få fortgang på ting. På dette tidspunktet var ikke riene i nærheten så vonde som de hadde vært hjemme. Selv om de kanskje hadde økt litt i styrke, hjalp ikke det når de kom så altfor sjeldent.

Reise hjem igjen?
Jeg forberedte meg mentalt på å bli sendt hjem igjen med beskjed om at det nok var falsk alarm. Da vi kom tilbake til føden, hadde riene tatt seg opp litt. Jeg ble undersøkt på nytt, og fikk beskjed om at det ikke var noen forandring. Ettersom jeg hadde vondt, la jeg meg i badekaret en times tid til, før en ny sjekk.

Jeg har aldri vært særlig glad i sykehus, så når det ikke var noen forandring etter timen i badekaret, bestemte jeg meg for å dra hjem. Klokken nærmet seg halv ni på kvelden. En jordmor undersøkte meg, og prøvde å tøye og i det hele tatt trigge fødselen. Men nei, lillegutt hadde god tid. Så jeg fikk to valg; jeg kunne dra hjem, og komme tilbake når riene var sterke, eller vannet gikk, eller overnatte der, og risikere å bli sendt hjem dagen etter om det ikke var noen forandring.

Reiser hjemover
Jeg var generelt ganske skjelven i kroppen etter jordmorens herjinger, og merket at riene tok seg opp. Men jeg skulle hjem. Bare tanken på å overnatte på sykehuset gjorde meg dårlig. Så vi pakket bagene våre, og satte kursen hjemover.

Underveis ble riene mer og mer intense, så vi bestemte oss for å stoppe innom mamma og de og se om riene ble verre. Det er litt kortere vei til sykehuset fra der de bor, så vi tenkte å spare litt kjøring.

Skal, skal ikke
Mens vi satt der, ble det egentlig ganske intenst. Vi telte opptil fem rier på et kvarter, og de varte alt fra 30 sekunder til nærmere to minutter. Klokken dro seg mot både halv tolv, og tolv, og jeg begynte å kjenne på at det hadde vært en lang og psykisk slitsom dag.

Jeg tok en telefon til føden for å forhøre meg om de ville ha meg inn igjen, eller om jeg kunne dra hjem. De mente det mest sannsynlig var maserier, men at jeg var velkommen til en sjekk om jeg ville. Skal ærlig innrømme at enda en tur til sykehuset for å sjekke, og mest sannsynlig få beskjed om at ingenting var endret, var det siste jeg hadde lyst til. Så jeg droppet det, og dro hjem i stedet.

Les også disse fødselshistoriene:

Endelig ble det fortgang i fødselen

Min fantastiske fødsel!

Den beste følelsen jeg noen gang har kjent

En dårlig natt
Den natten var litt så som så. Før jeg sovnet hadde jeg en del kraftige rier som samboeren min virkelig måtte hjelpe meg å puste meg gjennom. Men med to sovepiller og et par Paracet innabords, så sovnet jeg til slutt likevel. Våknet både tre, fire og fem ganger den natten av at jeg hadde rier, men sovnet så snart de var over, så de var absolutt overkommelige.

Klokken syv våknet jeg igjen, og bestemte meg for å gå på do. Da oppdaget jeg at jeg blødde, og tenkte at det kanskje ikke var helt bra. Så jeg ringte føden for å sjekke med dem. De ba meg se det an. Jeg gikk og la meg igjen i håp om å få litt mer søvn.

Vannet går
Kvart på åtte våknet jeg av at vannet gikk. Nå var det ikke så mye annet å gjøre enn å vekke mannen, og komme seg avgårde. Jeg var rimelig kald og rolig før vi dro. Jeg tok meg en kjapp dusj og hev på meg joggebuksa. Jeg ble litt stressa av at jeg blødde i takt med at det rant fostervann, men trøstet meg med at det ikke var kraftige blødninger. Verre var det med samboeren min, stakkars. Han var virkelig stressa.

Så fort vi satte oss i bilen, begynte riene å ta seg opp. Jeg kan ærlig si at jeg ikke husker noen ting før vi var omtrent halvveis. På det tidspunktet var jeg midt mellom bevisst og ikke bevisst tilstand. Ifølge samboeren min var jeg likblek, og han skjønte at det begynte å haste.

Stoppet av UP
Derfor kjørte han noe fortere enn han burde, og fikk UP bak seg. Så var det bare å stoppe bilen, legge seg langflat, og forklare situasjonen. Heldigvis så de at det var alvor, og jeg ble flyttet over i deres bil for at de skulle få meg fortest mulig fram. Det var fortsatt snakk om en halvtimes tid før vi hadde vært framme på sykehuset, så jeg var bare glad til.

Det hele ble egentlig ganske kaotisk. Husker vi lå i nærmere 170 km/t, og at de spurte hvor tett riene kom. På det tidspunktet kom de så tett at de nærmest føltes konstante. De bestemte seg for å ringe etter ambulanse.

Ankommer sykehuset
Etter bytting av bil, og enda flere spørsmål, trillet vi inn på akutten. Husker jeg hadde én tanke i hodet – å få fortalt samboeren min at jeg ble trillet ned på føden. Han var ikke kommet enda, ettersom han måtte kjøre bilen vår bak.

Jeg fikk tildelt fødestue, og ble sjekket der. Jeg hadde full åpning. Det ble ikke tid til hverken bedøvelse eller forberedelser. Samboeren min kom inn i rommet samtidig som jeg fikk den beskjeden. Og jeg tror vi kjente oss lettere stressa begge to. Jeg skulle jo absolutt ikke føde uten bedøvelse! Jeg var litt på kanten til å få panikk husker jeg, men skjønte jeg ikke hadde noe valg. Ungen måtte jo ut.

Matheo kommer til verden
Selv om jeg foreslo både keisersnitt og epidural, var det bare en ussel varmeflaske, og et klapp på skulderen jeg fikk. Det er jo ganske typisk da, at når jeg hadde hatt så intense rier så lenge, så skulle de komme sjeldnere når jeg først skulle presse. Det var rundt ett minutt pause mellom hver rie, så jeg måtte presse det jeg var god for når de først kom. Samtidig var jeg redd for hvor vondt det kom til å gjøre siden jeg ikke hadde noen form for smertelindring, så jeg holdt litt igjen.

Etter noen press hvor jeg virkelig bare måtte gi alt, kom Matheo endelig til verden. Klokken var 11:04. Å føde sitt eget barn, og få oppleve hvordan kroppen er skrudd sammen for å takle en slik påkjenning, er helt uvirkelig. Det kan ikke beskrives med ord. Matheo var helt perfekt med sine 51 centimeter og 3765 gram.

Stolt av meg selv
Jeg er veldig stolt av å kunne si at jeg fødte uten smertelindring. Men jeg sier ikke at jeg ville valgt det samme igjen om jeg hadde kunnet velge. Når jeg ser tilbake på fødselen, husker jeg det ikke som uutholdelig vondt i det hele tatt. Men det er kanskje fordi det gikk så fort? Likevel er jeg glad jeg fikk muligheten til å føde uten smertelindring, for det vet jeg at jeg aldri ville valgt selv.

Min største skrekk var å revne, bli klippet, eller at han måtte tas med tang. Så jeg er veldig fornøyd med at jeg slapp unna med kun fire pyntesting.

Alt i alt ser jeg tilbake på fødselen med kun gode minner. Det var heller ikke så vondt som alle skulle ha det til. Jeg hadde forberedt meh mentalt på en veldig intens smerte, og det er jeg glad for i dag.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFødte 10 uker før termin
Neste artikkelKlar for aftenvakt
DEL