Gjennom hele svangerskapet spurte folk meg om jeg grudde meg til fødselen. Svaret mitt var hele tiden "Nei, hvorfor skulle jeg være redd for det?" Neste gang kommer jeg til å svare "Ja!"

Sist oppdatert: 14. februar 2013

Jeg skal prøve å fortelle så bra jeg kan, men en god del er veldig tåkete. Mannen min husker det bedre enn jeg gjør.

Det hele startet med vannavgang klokken tre om natten. Jeg stod opp, gikk på do, og gikk i seng igjen. Riene startet klokken fem, og da stod jeg opp for jeg kjente med en gang at jeg ikke kom til å få sove mer den natten. Jeg hadde hatt bekkenlåsning gjennom hele svangerskapet så jeg hadde heller ikke sovet noe særlig i utgangspunktet. Klokken sju våknet mannen min, og jeg fortalte at fødselen hadde startet. Jeg ringte jordmoren og fikk time klokken ni. Hun sa at jeg burde prøve å få i meg noe mat, men det var umulig siden riene var veldig vonde og kom med mellom tre og fem minutters mellomrom.

Les også: Viktig med mat og drikke under fødselen

Ingen åpning
Da jeg kom til jordmoren konstaterte hun at jeg hadde vannavgang, men ingen åpning. Hun ringte til sykehuset og sa at jeg var på vei. Man må jo til sykehuset ved vannavgang. Var innom hjemme en liten tur for å hente sykehusbagen min. Jordmoren bestilte ambulanse fordi jeg ikke klarte å sitte i bil, og fulgte meg til sykehuset.

Vi kom fram ca. 11:30, og jordmoren fulgte meg opp til Fødeloftet og ønsket meg lykke til før hun reiste hjem igjen. Jeg lå med CTG-registrering i rundt 30 minutter. Etter det prøvde jeg å spise litt, men alt bare kom opp igjen. Jeg fikk et midlertidig rom der jeg kunne ligge og slappe av til de hadde et føderom klart til meg.

Jeg husker ikke helt når jeg fikk rommet mitt, men jeg husker at jeg prøvde badekaret – noe som resulterte i at jeg ble skikkelig dårlig. Ikke at det var noe nytt, jeg kastet opp nesten hele tiden.

Husker at jeg fikk en sprøyte med morfin i låret rundt ni om kvelden slik at jeg kunne få sove litt, men jeg fikk bare sove i 1 1/2 time, og våknet litt hver gang jeg fikk en ri.

Les også: Slik blir du undersøkt under fødselen

Ber om epidural
I tretiden den natten måtte jeg krype til korset og be om epiduralen jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ville ha. Da sjekket de åpningen og endelig hadde jeg fire centimeter åpning! Da var det 22 timer siden riene hadde startet.

Jeg ble trillet ned til fødeavdelingen og det tok heldigvis ikke lang tid før anestesilegen kom og satt epiduralen. Etter det gikk timene med på å prøve å få fødselen til å gå fortere, og å ligge svimeslått i sengen på grunn av mat- og væskemangel. Mannen min hadde gitt beskjed til jordmor om at jeg ikke hadde spist på ca. 35 timer og at jeg kastet opp vannet jeg drakk, men jeg fikk ikke noe drypp med næring.

Les mer om epidural

Får ikke skikkelig kontroll på riene
Riene var veldig uregelmessige, så jeg fikk drypp for å regulere dem. Men plutselig kom riene alt for ofte. De måtte regulere lenge for å få riene til å bli gode.

Etter en stund fikk jeg endelig drypp med sukkervann for å gi meg næring. De fikk vel med seg at jeg var helt borte til tider.

Rundt klokken 12 kom pressriene, 31 timer etter første ri. Men siden babyen visstnok lå langt oppe, fikk jeg ikke lov til å presse. Fødselslegen var også inne og undersøkte meg. Legen konkluderte med at babyen lå og stanget i en tapp av et eller annet slag, og at jeg bare måtte holde igjen og puste gjennom riene, noe som var omtrent umulig.

Klokken 13:20 hadde jeg endelig ni centimeter åpning, og fikk beskjed om å gjøre meg klar til å presse mens jordmoren hjalp til med å få babyen lenger ned mot åpningen.

Les også: Hvor vondt er det å føde?

Babyen må hjelpes ut
Sånn holdt vi på til ca. 14:20. Da ble fødselslegen tilkalt igjen, og jeg fikk beskjed om at babyen måtte hjelpes ut med vakuum.

Klokken 14:31 den 29. juni 2012 kom endelig den etterlengtede datteren min til verden – etter 35 1/2 time.

Les om tang og vakuum

Hun ble lagt på magen min helt grå og livløs, det sprutet blod over alt, og så løp de rett ut av rommet med henne.

Det viste seg at hun hadde hatt navlestrengen to runder stramt rundt halsen, så da hun ble født måtte jordmoren bare kutte den av for å gi henne frie luftveier. De måtte gjenopplive datteren min.

Hun hadde lav blodverdi på grunn av navlestrengen, og en stor blødning under huden i bakhodet på grunn av vakuumet. Det forstod jeg var ganske uvanlig, og hun ble liggende på nyfødtintensiven i to dager.

Det tok fire timer før jeg fikk møte datteren min. Hun fikk navnet Aicha og var 3460 gram og 47 cm – helt perfekt!

Neste gang tror jeg kanskje jeg vil be om keisersnitt, for jeg vil ikke ta sjansen på at det samme skjer igjen.

Hva synes du om artikkelen?