Jeg var redd for at det ikke gikk an å bli like glad i barn nummer to, men det kan man så aboslutt!

Sist oppdatert: 4. november 2013

Terminen min var 9. oktober 2013. Vi bor et stykke unna sykehuset (tre timer og to ferger), og på grunn av styrtfødsel første gang (tre timer fra start til slutt), reiste vi hver helg itl byen til mine foreldre i håp om fødsel.

Men terminen kom og gikk. Jeg var i grunnen forberedt på å gå lenge over, siden storesøster kom ni dager etter termin. Og jeg var utrolig avslappet til hele fødselen, som jeg ikke trodde ville skje med det første.

Lørdag 12. oktober gikk vi hele dagen rundt i byen, spiste lunsj og kikket i butikker. Vi koste oss med den kommende storessøteren. Jeg hadde absolutt ingen tro på at dette var dagen lillebror skulle komme. Mot slutten hadde jeg vært mye plaget med kraftige kynnere, men denne dagen var det helt rolig. Ikke en kynner, omtrent. Og jeg følte meg sprekere enn på lenge.

Les også:

Hvordan vil du føde?

En helt vanlig fødsel

Vannfødsel

Vannet går
Vi kom hjem i 17:30tiden og jeg la meg på sofaen. Jeg kjente et lite knepp og vannet rant gjennom hele buksa. Ingen tvil om at det var vannet som gikk. Jeg roper ut "Oj, der gikk vannet!" Storesøster lurte på hva jeg mente med vannet, og samboeren min trodde ikke på meg. Men så så han jo selv at jeg var klissvåt.

Vi ringte føden, og de ville ha meg ned på kontroll. Vi kom inn, og får bekreftet at vannet er gått. CTG-registreringen tas og vi blir sendt hjem for å vente på rier. Hvis ingenting har skjedd før 08:00 neste morgen, skulle jeg bli satt igang.

Riene begynner
Vi dro hjem og spiste pizza, så Skal vi danse sammen med snuppa, og ventet på rier. Vi trengte ikke å vente så veldig lenge, og rundt klokken 20 begynte riene så smått. De var ikke vonde enda, men jeg kjente at det var rier.

Klokken ble 21, og vi bestemte oss for at det kanskje var lurt å dra til sykehuset snart, siden vi visste det kunne gå fort. Riene kom da med 5 minutters mellomrom, og varte i cirka 1 minutt. De var overhodet ikke det jeg vil kalle vonde, og jeg klarte å både prate og le meg gjennom dem.

Flau over hvor lite rier jeg har
Vi ankom sykehuset cirka 21:30, og jordmor spurte hvor ofte riene kom, om de er vonde og så viddere. På dette tidspunktet ble jeg nesten flau over hvor lite vondt jeg hadde, og tenkte jeg kanskje ikke hadde noe å gjøre på sykehuset enda likevel. Men vi fikk tildelt rom, og en liten time etterpå begynte riene å bli vondere. Jordmor sjekket åpningen, og den var 4 centimeter.

Jeg fikk legge meg i badekaret – og det var utrolig godt! Riene kom nå med tre minutters mellomrom. Samboeren min satt på Enja (føde-cd-en min) og det hjalp utrolig mye. Musikken hjalp meg å puste gjennom riene, som nå begynte å bli vonde.

Les også:

Hvor vondt er det å føde?

Når trykketrangen melder seg

Jeg vil være den som forteller at babyen er født

Ikke så lenge igjen?
I 23-tiden var det så vondt at jeg ba fint om lystgass. Jeg klarte fortsatt å være hyggelig, og smiler og ler mellom riene. Samboeren min sa flere ganger at jeg var flink. Jeg spurte jordmor om det var lenge igjen – som om hun skulle vite det. Klokken nærmet seg 23:30, og uten å si noe, presser jeg (kroppen min).

Jordmor skulle sjekke fosterlyd, men finner den ikke. Jeg var rolig, og visste jo at hodet omtrent stod i åpninen. Han er snart ute! Jordmor stresset litt, og sjekket åpningen. Hun så hodet, og ba samboeren min trekke i snoren. Det må nemlig være to til stede når man føder i vann.

Morten svømmer til verden
Den andre jordmoren kom inn, og etter fire pressrier (jeg fikk bare presse på to av dem), kom lille Morten svømmende ut i verden. Klokken var 23:52. Han ble lagt på brystet mitt, og det var like fantastisk som da storesøster kom.

Lillebror var 3560 gram, 51 centimeter lang og 36 centimeter rundt hodet. Helt perfekt!

En bonus var at kroppen min også føltes helt fin. Jeg kunne nesten ikke kjenne at jeg hadde født! Ingen rifter og ikke vondt noen plass. Vannfødsel anbefales så absolutt, og jeg gjør det gjerne igjen!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHjelp, han biter i puppen!
Neste artikkelSatt tilbake på tidlig ultralyd
DEL