Jeg var så nær en normal fødsel, men så endte det i totalt kaos. Jeg har fremdeles ikke fått svar på hva som gikk galt. Men det endte heldigvis godt.

Sist oppdatert: 10. April 2015

Etter en periode med svangerskapsforgiftning ble jeg lagt inn på sykehuset på søndag morgen med beskjed om at “nå reiser du ikke herfra uten et barn!”

Jeg ble satt i gang med ballong på mandag og fikk hormontabletter tirsdag og onsdag.

Onsdag kl 16 startet riene. Vi rasket sammen det vi hadde på rommet, og jeg vagget meg inn på en fødestue.

Etter mange timers slit skulle jeg få epidural. Jeg gledet meg til å kunne slappe av litt, selvom jordmor sa det kanskje kunne være litt sent, at det var mulig jeg ikke rakk å kjenne effekten. Men det gjorde jeg. Jordmor sto foran meg og sa at nå var vi snart klare til å få barnet ut da effekten ga seg til kjenne.

Les også:

“Man glemmer alle smertene like etter fødselen”

Det skumleste jeg har vært med på

Jeg ville ikke klart å føde uansett

Og så mistet vi hjertelyden til barnet
På et blunk var fødestua fylt med leger, jordmødre, noen til å ta seg av gubben min, og noen til å trille meg til operasjon.

Jeg skjønte at noe hadde gått galt, og skjønte at det hastet. Der og da skulle jeg ønske de hadde kunnet stoppe tiden, satt seg ned ved siden av meg, forklart meg alt fra A-Å.

Ser mannen gråte før første gang
Da vi kom til operasjonsstua fikk jeg se igjen gubben som for anledningen hadde måttet ta baktrappene så jeg og "crewet" mitt fikk tatt heisen. Han fikk ikke være med meg inn før de hadde fått meg på plass. Men da han endelig var på plass ved min side, følte jeg i hvert fall at jeg ikke var alene. Dette var første gangen jeg så han gråte, noensinne! Jeg var livredd han hadde fått vite noe i trappene som ikke jeg visste.

Lever han?
Ganske kjapt var jeg så neddopa og bedøvd at jeg verken kjente noe eller hørte noe! Men jeg kjente det da de tok barnet ut – som et lite sug som når man tapper seg på kinnet etter bedøvelse hos tannlegen..

Så tok legen med ungen og forsvant.

Jeg husker bare panikken som overtok hele kroppen min. De tok ungen min og gikk! Ikke gråt han og ikke fikk jeg han på brystet, slik som de gjør i alle filmer jeg har sett.

Jeg hylskrek til gubben "Er han død?" "Neeeei" sier gubben, han gråter da han.

Jeg insisterte på å ikke ha hørt noe, uvitende om at bedøvelsen faktisk kan ha den effekten. Så hentet de gubben for at han skulle få være med guttungen på "bakrommet".

En fantastisk følelse
Den følelsen jeg da hadde når gubben kom ut igjen med sønnen vår i armene, og med både tårer og smil i skjønn forening, er en følelse jeg aldri kan glemme. Den lettelsen og frykten som bare forsvant!

Les flere fødselshistorier:

Keisersnitt 14 dager på overtid

Igangsetting endte med hastekeisersnitt

Fødselen vil jeg helst bare glemme

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelOverraskende kjapp fødsel for førstegangsfødende
Neste artikkelDu kan trygt fullamme i seks måneder
DEL