I oktober 2009 ble jeg og kjæresten min litt uventet gravide, men likevel sto gleden i taket. Kvalmen kom og satt meg ut av spill til rundt uke 19. Men til tross dette, var spenningen til å ta å føle på.

Sist oppdatert: 23. mars 2011

Vi var på mange ultralyder, den første allerede i uke 8. Videre ble det en i uke 12, ordinær i uke 18 og en god del til utover i svangerskapet.

I uke 18 ble det sett at vi ventet en gutt, og termin ble satt til 20. juli 2010.

Ukene gikk med til flytting, handling og forberedelser, og i uke 37 begynte jeg å føle meg dårlig. Det var ikke noe farlig, men jeg fikk hodepine og var ekstremt kvalm, og sliten.

Prøvene hos legen var fine, utenom et høyt blodtrykk, som for så vidt bare ble høyere og høyere. Gutten ble også estimert til å bli rundt 4,4 kg til termin.

Termin kom, men ingen baby. Jeg var helt forberedt på å gå på overtid, men likevel var jeg svært skuffet når jeg gikk til sengs den kvelden. På kontroll hos legen 2 dager på overtid, ble det fastslått at jeg muligens hadde en begynnende svangerskapsforgiftning.

Blodtrykket var på 150/95, og jeg hadde proteiner i urinen.

Jeg ble sendt hjem igjen, med beskjed om å ta kontakt med KK om jeg ble verre.

Svangerskapsforgiftning?
På kvelden, torsdag 22.juli, reiste vi på KK. Jeg var blitt dårligere, og etter mange undersøkelser og mye venting besluttet legen og bakvakten å legge meg inn til observasjon over natten, for så å sette meg i gang morgenen etter. Det kom som et sjokk, og både jeg og sambo ble litt lamslått. Vi forberedte oss på fødsel, og innstilte oss mentalt.

Morgenen kom, og nå kom en ny lege. Det var ikke lenger grunnlag for å igangsette meg. Forgiftningen var enda ikke alvorlig nok, og så lenge barnet hadde det bra, så ville det være best om jeg gikk i fødsel av meg selv. Om ikke jeg kom i gang i løpet av helgen, skulle jeg komme tilbake mandag morgen, den 26.

Helgen gikk, og intet skjedde, og vi reiste tilbake på KK tidlig mandag morgen. Denne gangen var det ikke tvil. Jeg skulle bli satt i gang omgående. Jeg var ikke moden, og hadde ingen åpning, så ballongkateter ble første steg. Dette skulle jeg gå med i 1 døgn, og komme tilbake om det falt ut.

Det nærmer seg fødsel
Ikke før vi kom inn døren fikk jeg vondt i magen, tenkte at jeg kun var sulten og la meg ned mens sambo lagde mat til oss. Disse takene kom ca hvert 3 minutt, men de var ikke vonde. Sendte melding til en venninne som hadde født 1 mnd før og fortalte hva som var i gjerde. Hun skrev tilbake at hun trodde det var rier. Gikk på do, og der kom ballongkateteret ut igjen. Ca 2 timer etter det var satt inn. Magesmertene ga seg og jeg tenkte vi hadde tid til å spise litt før vi reiste opp igjen.

Vi kom opp igjen ca kl 15. og da ble jeg innlagt. Hadde 1,5 cm åpning og skulle få første modningspille kl 17. Disse pillene skulle jeg få ca hver 6 time til jeg hadde stor nok åpning, og det kunne ta dager. Men ca 1 time før neste pille skulle settes, fikk jeg rier. De var ikke vonde, men ubehagelige. De sjekket åpning igjen kl 23, og nå hadde jeg 4 cm åpning. Fikk klyster og fødestue.

I aktiv fødsel
Kl 06.00 hadde jeg fortsatt bare 4 cm, til tross for sterke rier. Jeg ble satt på drypp, men det ga meg ikke større åpning, kun enda verre rier. Ca kl 07 var riene så uutholdelige at jeg ikke orket mer, og ba fint om epidural. Innen 30 min etterpå var den satt, og jeg ventet på virkningen. Og ventet, og ventet. Ingenting skjedde, riene ble mer intense og jeg begynte å bli redd. Legen kom, og besluttet å gi meg noe lokalbedøvelse i ryggen, slik jeg fikk sove litt.

Når jeg våknet ca 2 timer senere, kl 10, hadde jeg gått opp til 9 cm åpning og de kunne ta vannet. Nå ble riene enda verre og jeg hylte av smerter. Det var ikke mulig å puste seg gjennom. De ville sette ny epidural, ettersom de trodde den andre var satt feil. Men ei heller denne gangen fikk jeg noe virkning. De prøvde å øke dosene, helt til det ikke var mer å øke på. Og nå hadde jeg tvillingrier. Jeg fikk ikke pause i mellom, og jeg trodde jeg var døden nær. Legen var ofte innom for å sjekke, men intet nytt. Mest sannsynlig sto babyen fast.

I 18.00 tiden ga de meg spinal bedøvelse, for å se om jeg ville bli bedøvet da. Eneste som ble bedøvet var fra lårene og ned, ikke rygg og mage. Press riene kom, og jeg prøvde for harde livet å presse babyen nedover, uten resultat, han sto bom fast og stanget i spina. Jeg presset og presset, og ble så sliten at jeg begynte å hyperventilere etter hver rie. Når jeg hadde presset i ca 1 time uten at babyen hadde bevegd seg nedover i bekkenet, ble lege tilkalt. Det kom plutselig 2 leger, 2 anestesisykepleiere, 1 barnelege, 1 barnepleier, 2 jordmødre og 1 sykepleier inn i rommet. Jeg fikk beskjed om at babyen måtte ut, fort!

Ene sykepleieren sto på min venstre side og sprøytet på med morfin, en hang over magen min og trykket. Jeg besvimte en stund av smertene, og stakkers samboeren min ble presset ut av bildet.

Jeg var rimelig ute på dypt vann, men jeg måtte se opp et lite øyeblikk og fikk panikk når jeg så saksen og hylte at de ikke fikk klippe meg, men det var visst allerede gjort.

Tangforløsning
Den kvinnelige legen prøvde forgjeves å få babyen ut med tang, men uten resultat. Han satt virkelig godt fast. Den mannlige legen prøvde, han dro og jeg presset. Men ingenting skjedde. Han trådde til med et spesielt grep og dro babyen ut på 2 pressrier fra meg. Vår lille gutt ble født kl 19.51, tirsdag 27.07.

Barnelegen og pleieren kom løpende bort og tok med seg gutten, mens jordmødrene og legene prøvde å stoppe blødningene mine. Den lille gutten hadde det etter hvert helt fint, og fikk kose seg hos pappa mens jeg ble sydd og sendt på overvåkning.

Vårt lille mirakel var hele 4480 gram og 55 cm.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelJesper Juul: Ansvarlighet eller lydighet?
Neste artikkelGravid og smerter ved samleie
DEL