Jeg er helt imponert over hvor "automatisk" alt gikk - kroppen visste nøyaktig hva den skulle gjøre! Og jeg gjør det gjerne igjen.

Sist oppdatert: 6. juni 2012

Sent søndag 23.oktober gikk vannet mens jeg stod i dusjen. Først kom det bare en skvett her og der, så det tok litt tid før jeg var sikker på at det var det som skjedde. Etter en times tid tok det seg opp og jeg ringte føden. Fikk time til vannavgangskontroll dagen etter, og gikk og la meg (etter å ha pakket bagen først). Vannet fortsatte å renne hele natten, så jeg måtte opp noen ganger for å bytte bind, men ingen andre tegn på at noe var på gang. Kontrollen på AHUS gikk fint, snuppa hadde det fint, så vi ble sendt hjem igjen.

Så i 22-tiden mandag kveld begynte riene, etter nøyaktig et døgn med vannavgang. Jeg begynte å ta tiden etter et par tak, de kom regelmessig med ca 10 min mellomrom helt fra første stund. I 23-tiden ringte jeg føden og sa fra at det var i gang. Riene kom da med ca 7-8 min mellomrom. Da klokka tippet over midnatt hadde jeg rier med 5 min mellomrom og hadde hatt det i en times tid – nesten siden jeg snakket med føden – så vi satte kursen mot sykehuset. Nå var vi i gang!

Les også: Når skal man reise til fødeavdelingen?

Krampelatter og CTG
Vi var fremme ca 00.30 og ble liggende en halvtimes tid med CTG, og da dabbet riene litt av. Men de tok seg opp igjen etter kort tid. Jeg og samboeren klarte egentlig å ødelegge hele registreringen, for mens jeg lå der brast vi begge to ut i krampelatter! Så verdiene hoppet i alle retninger, så noen rier var det nok umulig å skille ut.

Fikk beskjed om at siden vannet hadde gått var det best om jordmoren holdt fingrene unna så lenge som mulig, så hun ville ikke sjekke åpningen enda. Badekar var også uaktuelt, dessverre. Det var litt synd, for det hadde jeg egentlig tenkt å be om, men men. Jeg skiftet likegodt til sykehushabitten og vi ble skrevet inn siden vi har bortimot 40 minutters reisevei og det var plass til oss. Jordmor trodde nok at dette kom til å ta litt tid, siden jeg plutselig ikke hadde regelmessige rier og tross alt var førstegangsfødende.

Valg av smertelindring
Hun spurte om jeg hadde gjort meg opp noen tanker om fødselen, noe jeg jo selvfølgelig hadde; jeg hadde bestemt meg for å ta det som det kom. Ville klare meg så godt jeg kunne på egenhånd og fikk etter hvert TENS (strømputer på korsryggen), noe som er veldig smertelindrende (har fått det hos fysioterapeut mot bekkenlåsning, og hatt god effekt der) og lå og slappet av så godt jeg kunne. Mannen min fikk sove litt også. 

Les mer om smertelindring

Etter ca en time-halvannen med det hadde riene tatt seg opp såpass at jeg syntes det var mest behagelig å stå og gå rundt (med den lekre prekestolen), så da tok jeg strømputene av. Måtte også på do og skifte bind med jevne mellomrom fordi vannet sluttet aldri å renne og da var ledninger og sånt litt i veien. Jeg hadde visst hatt nok fostervann sa jordmor.

Første undersøkelse – 9 cm åpning!
Jeg sto/gikk med prekestolen og pustet meg gjennom rier i noe som føltes som en evighet, men som egentlig bare kan ha vært en times tid, og i femtiden begynte riene å bli ganske heftige og tette. Kort etter det fikk jeg svak pressetrang, så da sjekket jordmor åpning og fikk det plutselig travelt. Her var det 9 cm åpning!

Vi flyttet oss over i fødesenga, jeg fikk instruks på hvordan puste lystgass, og sugde tak i den maska mens jordmor fikk dratt på seg frakken! Hun tilkalte sjefen sin for en ekstra sjekk, for det hadde tydeligvis gått hull på fosterhinnen høyere opp, så det var fortsatt hinne under hodet på frøkna. De pirket hull på den og da skal jeg si ting skjedde fort. Jeg hadde to pressrier mens de holdt på med det, og så fort resten av vannet gikk var det bare å presse på! Lystgassen ble byttet ut med oksygen, og etter ca en halvtime med pressing var jenta vår ute!

Fantastisk samboer
Samboeren min var helt fantastisk. Jeg var så varm at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og han åpnet sykehusskjorten, blåste luft på meg og kjølte meg ned med kalde kluter. Støttet nakken min mens jeg presset og fortalte hele tiden at han syntes jeg var helt rå. Han klippet navlestrengen til og med, selv om han ikke trodde han kom til å ha lyst! 

Jeg ble klippet litt, i og med at ting gikk så fort på slutten, og det var et par dårlige rier hvor de vurderte vakuum og sto klar med rifremkallende drypp. Men jammen hentet ikke mor ut et ekstra gir og fikk det til helt på egen hånd!

Les også: Tang og vakuum

Vitale mål
Linnea kom klokka 06:20 tirsdag 25. oktober – nøyaktig 14 dager før termin. Hun var 3100g og 48 cm lang, 35 cm i hodeomkrets. Helt perfekt!

Morkaka kom av seg selv på en etterri bare noen minutter etter, og så ble jeg sydd. Vet ikke hvor mange sting det ble, men det var nok en del på grunn av klippingen. Så senere at det var gode to-tre cm kutt bakover, pluss et par smårifter fremover. Men etter litt smertestillende og noen dager med grønnsåpebad er jeg fit for fight!

Det var flere enn jordmor og barnepleier som var innom under fødselen, men det har jeg bare svake minner av. Var så fokusert! Og er fortsatt helt imponert over hvor "automatisk" alt gikk. Kroppen visste nøyaktig hva den skulle gjøre! 

Sitter igjen med en helt fantastisk fødselsopplevelse, og jeg gjør det gjerne igjen! 

Les flere fødselshistorier

Les alt om fødselen

Les om barseltiden

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTil alle menn: sannheten om gravide
Neste artikkelLike før Lukas ble født i bilen
DEL