Sist oppdatert: 15. mai 2015

Jeg fant ut at jeg var gravid i september 2013. Babyen var ikke planlegt, men veldig velkommen likevel.

Plagene kom med én gang, og jeg ble sykemeldt etter bare seks uker på grunn av begynnende bekkenløsning og oppkast. Ettersom jeg hadde vært i en bilulykke året før, var fastlegen min bekymret for bekkenet mitt, og ønsket å få sjekket det. Sykehuset mente det ikke var nødvendig, så jeg søkte om planlagt keisersnitt etter anbefaling fra både fastlege og jordmor. Jeg fikk avslag på det også.

Planlegger igangsetting
De siste seks ukene av svangerskapet var jeg så å si innlagt på sykehuset på grunn av smerter i bekkenet og svangerskapsforgiftning.

Etter mye om og men ble det endelig satt en dato for igangsettelse – i uke 39+1. Vi fikk dra hjem og sove den siste natten før vi ble en familie på tre.

Les også:

Jordmoren så hodet til jenta vår – og hun hadde blondt hår!

Da lillesøster kom i ekspressfart

En hard fødsel jeg ikke kommer til å glemme

Fødselen starter spontant
Cirka klokken 03:45 på natten våknet jeg og gikk på do. Det rant litt mye som jeg ikke hadde helt kontroll på, men jeg tenkte ikke mer over det. Jeg gikk og la meg igjen, og idét jeg la meg ned, hørte jeg et knepp og det ble varmt. Jeg reiste meg opp, og det bare rant. Vannet gikk! Vi ringte til sykehuset, og fikk komme inn. Samboeren min var klar på fem minutter, mens jeg ennå satt på do.

På vei til sykehuset begynte riene. Da vi kom til sykehuset, ble jeg undersøkt og fikk rom. Jeg hadde én centimeter åpning. Dagen gikk med litt rier her og der, men ingenting skjedde.

Igangsetting likevel
Dagen etter skulle jeg få gelé som skulle sette i gang fødselen. Det skulle skje på morgenen, men det var så travelt at det ikke skjedde før klokken 14. Etterpå kom det litt mer og sterkere rier, men fremdeles var det liten fremgang.

På kvelden fikk jeg en sovedose, og fikk sove litt.

Veldig tette rier
Dagen etter ble det ny runde med gelé, og fortsatt liten fremgang. Vi tråkket rundt på sykehuset. Klokken 16 fikk jeg ny dose gelé. Da hadde jeg nesten to centimeter åpning. Så kom riene haglende. De kom hvert 20. sekund, og varte i 15-20 sekunder. De var så sterke at jordmødrene ble litt bekymret.

Jeg fikk sitte i dusjen, for det hjalp litt på smertene.

Klokken 20 ble jeg sjekket igjen, og hadde da mellom tre og fire centimeter åpning. Jeg fikk fødestue, og det ble bestilt epidural. Mens vi ventet på den fikk jeg akupunktur, men det var helt forferdelig. Drypp ble satt, og lillegutt fikk en sensor på hodet for å holde øye på han. Jeg fikk feber og måtte ha penicillin. Jeg prøvde å puste og hvile mellom riene, men ettersom pausene var så korte, var det helt forferdelig.

Endelig epidural
Klokken 23 kom anestesilegen og satt epiduralen. Den hjalp veldig, og endelig fikk jeg slappe av litt. Jeg spiste også litt. Ved midnatt ble jeg sjekket igjen, og hadde fem centimeter åpning.

Ikke mange minutter etterpå begynte det å presse på. Det ble heftigere og heftigere, og som førstegangsfødende skjønte jeg ikke at det var pressrier. Men jeg sa ifra til jordmor, som litt uvillig sjekket meg igjen. Klokken var 00:45 og jeg hadde ti centimerer åpning!

Skjevt bekken og sliten mor og baby
Lillegutt lå fortsatt langt oppe i bekkenet. Jeg hang over prekestolen fram til klokken 02:00. Da fikk jeg begynne å presse, og la meg fort oppi senga igjen. Jeg begynte å bli veldig sliten.

Etter én time med pressing og liten fremgang ble legen tilkalt. Han undersøkte meg, og sa at dette burde vært keisersnitt fra starten av. Bekkenet mitt var skjevt, men han mente det skulle gå med litt hjelp. Jeg fikk 30 minutter på meg før de gjorde noe. Dryppet ble skrudd opp for å få enda sterkere rier, og jeg presset alt jeg hadde.

Sliten baby, klipp og vakuum
Lillegutt begynte å bli sliten, og vakuum ble funnet frem. De presset på magen, og gjorde masse jeg ikke husker. Plutselig sank hjerterytmen til lillegutt drastisk. Jeg ble klippet med en sløv saks, og blodet sprutet. Ett press, så var han ute.

Han var 3758 gram tung og 53 centimeter lang, og fikk navnet Martin Leander. Han pustet ikke, men de fikk fort pusten i ham, og han ble lagt på brystet mitt.

Her holder pappa vesle Martin Leander for første gang. Foto: privatTøff start for Martin Leander
Men så sluttet han å puste igjen, og ble tatt med ut på bakrommet. Derfra bar det videre til nyfødtintensiven. Han hadde bæsjet i fostervannet, og hadde mye vann i lungene. Han fikk en infeksjon, og trengte CPAP og antibiotika.

Jeg ble sydd, og måtte vente i to timer før jeg fikk se ham. Han ble liggende på nyfødtintensiven i to dager. Han hadde også gulsott, og måtte ligge i lys i ett døgn. På dag fem fikk vi reise hjem, og dro rett i konfirmasjon til lillesøsteren min som deler bursdag med Martin Leander.

I dag er Martin Leander en frisk ettåring!

Les flere fødselshistorier:

Sofie kom ut før jeg rakk pressrie nummer to

Til alle fødende: Jeg håper dere får en fødsel som min!

Ville blitt mer sliten av å jogge enn å føde!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSlik forbereder du deg fysisk og psykisk til fødselen
Neste artikkelMorkaken satt fast!
DEL