Jeg nektet for keisersnitt, og sa at så lenge babyen ikke er i fare, vil jeg føde vaginalt. Gynekologen ble overrasket over dette svaret, siden de fleste ville takket ja til dette med glede etter så mange timer.

Sist oppdatert: 21. februar 2013

Termindatoen kom og jeg var klar for å bli mamma. Selvfølgelig skjedde ingenting den datoen, så jeg vasket likegodt bilen innvendig og utvendig. Det er ikke bare bare med 20 kilo ekstra og en enorm mage. Jeg er vanvittig sta av natur, noe som også fødeavdelingen skulle merke.

Tre dager etter termin satt riene igang, men det ble aldri 3-5 minutter mellom dem, som jeg hadde blitt fortalt av sykehuset. De holdt seg på 6-7 minutters intervaller. Det holdt på i 16 timer hjemme, før det plutselig ga seg. Det gikk 12 timer uten noe, før det var igang igjen. Etter 26 timer hjemme med rier gikk vannet idet vi skulle reise til sykehuset. Vi måtte stoppe to ganger på veien, fordi jeg måtte ut av bilen og kaste opp. Den siste oppkastrunden gikk også resten av vannet. Det fossa i buksa.

Les også: Hvor langt er det mellom de første riene?

Godt med smertelindring
Vel fremme på sykehuset sjekket de åpningen, kun to centimeter. Hjerterytmen til gutten min var litt rask, så de holdt øye med meg. Jeg husker spesielt godt beltet jeg fikk rundt magen som skulle måle, jeg hatet den tingen. Den var rett og slett vond og ubehagelig å ha på.

Jeg ble introdusert for lystgassen og den var det ikke så lett å fjerne fra meg igjen. Det var godt å forsvinne inn i en rus og ikke kjenne smertetoppene så godt. Jeg hadde ikke spist mat på 54 timer, siden riene startet første gang. Jeg prøvde å få ned noe, men klarte det ikke.

Les alt om smertelindring

Takker nei til keisersnitt
Etter ca 12 timer på sykehuset tilbød gynekologen meg keisersnitt. Jeg vinket hade til jordmødrene som var ferdig med skiftet sitt, de gratulerte meg på forhånd siden jeg ville ha født innen de kom tilbake på nattskift. Gjett om de var overrasket når de kom på natten og så at jeg fortsatt lå der. «Herregud er du her enda», var det de sa.Jeg var fullstendig utslitt og det var ikke stor fremgang. Kun 5 cm. Jeg nektet for keisersnitt, jeg sa at så lenge babyen ikke er i fare, vil jeg føde vaginalt. Gynekologen ble overrasket over dette svaret, siden de fleste ville takket ja til dette med glede etter så mange timer.

Jeg hadde ekstreme smerter i bekkenet, jeg visste ikke dette før lenge etter fødselen, men jeg hadde bekkenløsning med ekstrem gangsperre. Riene mine satt rett og slett i høyre hofte. Og jeg hylte og bannet, og kasta opp til den store gullmedalje. Jeg takket ja til epidural på dette tidspunktet.

Les om epidural

Siste sjanse, eller blir det keisersnitt
Så var endelig åpningen stor nok. Gynekologen sa til meg at hun hadde snakket med keisersnittavdelingen og at de var klare for å ta meg imot. Jeg nektet fortsatt. Jeg sa at dette skulle jeg klare om hun ga meg en sjanse. Det viste seg at gutten min ikke var festet godt i bekkenet, han lå høyt oppe. Hun etterkom mine ønsker, men sa at jeg antagelig ikke ville klare dette, siden jeg lå på nivå åtte ( man er egentlig ikke klar til å føde før man ligger på nivå 10). Men hun sa at jeg skulle få lov til å prøve et par press før hun tok en endelig avgjørelse. Hun beundret min besluttsomhet sa hun, og hun så viljen i øynene mine. Jeg presset 2 ganger uten at han flyttet seg noe særlig.

Les om keisersnitt

Da sier hun til meg: Nå får du èn sjanse til, går det ikke nå, så må du ta keisersnitt. Jeg ventet på neste rie og den kom i løpet av et par sekunder. Jeg presset og presset som en gal, det kjentes ut som hodet mitt skulle eksplodere. Det var dørgende stille i rommet når rien ga seg. Så sier hun: "Helt utrolig. Gratulerer, han kom ned, du kan få føde normalt". Jeg gråt av lettelse.

Utmattet, men lykkelig - etter hvert
Etter ca en halvtime kom gutten min til verden. Han ble tatt med sugekopp. Jeg fikk han på brystet og på det tidspunktet var jeg så sliten at jeg ikke maktet å smile engang. Jeg hadde ikke forstått det. Men i de rolige nattetimer når nurket ga fra seg sine første klynk i plastboksen ved siden av meg, kom endelig morsfølelsen.
 
Jeg fikk senere på dagen besøk av gynekologen som tok imot Leon. Hun fortalte meg at hun hadde kommet på vegne av seg selv og alle jordmødre som var med på min fødsel (tre skift) og takket for at de fikk være med på min fødsel. Dette var en fødsel utenom det vanlige sa de. At jeg var en vanvittig sterk person og at det hadde vært en glede for dem å være med på dette. Hun fortalte meg også at hun hadde fått refs av sine sjefer for at jeg ikke hadde fått keisersnitt. Det hun hadde gjort med meg var langt utenom protokoll. "Jeg hadde troen på deg" sa hun til meg og jeg angrer ikke et sekund på at jeg ga deg sjansen.
 
Nå er Leon 6 mnd og en kjempeblid gutt. Jeg går fortsatt til behandling for mine bekkensmerter, det blir sakte men sikkert bedre. Jeg fikk også blodforgiftning etter fødselen og det holdt på å gå riktig galt med meg. Men vi har flinke leger i Norge. Til tross for litt uflaks etter fødselen sitter jeg igjen med verdens fineste gutt og jeg hadde glatt gjort det igjen.

Hva synes du om artikkelen?