Jeg trodde det kom til å ta rundt 18 timer - sånn som det hadde gjort med min mor og søster. Lite viste jeg at det skulle gå hele 87 timer.

Sist oppdatert: 3. januar 2013

Rett etter julen 2011 bestemte jeg og min mann at vi ville prøve å få barn, og rundt 13.-14. februar var det positiv test. Vi var overlykkelige!

Jeg hadde menstermin 23. oktober, og ultralydtermin 25. oktober, så de var veldig tette, noe vi viste ettersom hun var planlagt. Ettersom månedene gikk fikk vi vite at det var en liten pike og at alt stod bra til. Hele svangerskapet var helt problemfritt, helt til fødselen meldte sin ankomst.

Den tiden jeg gikk gravid snakket jeg mye med min mamma og søster hvordan deres fødsler hadde vært. De mente jeg kom til å bruke rundt 18 timer, etter som de begge brukte det første gangen de fødte. 18 timer tenkte jeg, jaja! det må jeg vel klare! 

Les også: Hvordan forberede seg på fødselen?

Prøver kjerringråd
23. oktober, på menstermindagen, hadde jeg og min mann vår årlige spesielle dag. Vi spiste god mat og tenke vi skulle prøve ut litt kjerringråd den natten – den såkalte «rikshospitalet» oppskriften. Lett var det ikke, men jeg var veldig klar for å endelig føde!

Klokken 04:00 natt til onsdag 24. oktober våknet jeg av min første rie. Og det var ikke tvil, for regelmessig kom den også, hvert tiende minutt kom rien og varte i ett minutt.

Ettersom timene gikk, dabbet det av, og gikk med uregelmessige rier til 12:00 samme dag. Da ringte jeg min mann som var på jobb, og fortalte om nattens hendelser og hvordan ting var nå.

Slimproppen!
Plutselig kjente jeg at jeg ble veldig våt nedentil, så jeg slo på høytaler på mobilen og gikk på do for å finne ut hva det kunne være. Sykelig glad ble jeg da jeg så det var slimproppen! Ettersom det var blod i den hadde jeg hørt at det ikke var lenge igjen.

Les også: Hvor stor er slimproppen?

Jeg og min mann bestemte oss for å dra på sykehuset for sjekk, ettersom slimproppen hadde gått og jeg hadde rie. På sykehuset senere den dagen fikk vi det klart, det var rier jeg hadde. Jordmor sjekket åpning og den var bare på en og en halv cm åpning!

Vi dro hjem igjen og ventet på at jeg skulle få mer åpning. Vi viste det kom til å bli lite søvn så vi satt like gjerne på en film sent den kvelden.

Begynner å bli vondt
Natt til torsdag 25. oktober gikk med lite søvn og masse vonde rier. Jeg sendte mannen på jobb sta som jeg var, men ble ikke hjemme lenge alene før han måtte hjem og hjelpe meg, for nå begynte det å bli vondt! Ringte sykehuset for å høre om det var på tide med ny sjekk nå, og de mente at jeg burde komme.

Min stefar hadde bursdag den dagen, så vi dro innom for å hilse på en tur, ettersom de bor to minutters gå-tur fra sykehuset. Da vi kom på sykehuset var klokken rundt 18:00 på kvelden. Jeg ble satt på ctg som fortsatt viste rier, rier som var enda sterkere enn dagen før. Vi sjekket åpning, og for en nedtur det var! En og en halv cm åpning enda! Allerede da var det så vondt at jeg klarte nesten ikke tisse! Måtte ha støttehjelp når jeg gikk frem og tilbake. Da fikk vi tilbudet om å bli natten over, for å sette en sprøyte i hoften som skulle få riene til å avta, noe jeg takket nei til.

Les også: Hvor vondt er det å føde?

Vil bli satt i gang
Jeg prøvde og forklare jordmødrene og legene at jeg ville bli satt i gang, ettersom min mormor, mor, og søster måtte ha hjelp av at de enten tok vannet eller ble satt i gang med piller. De ville ikke høre på meg, ettersom jeg var førstegangsfødende og såpass ung som jeg var (19 år) mente de dette var normalt. Enda pulsen til vesla i magen lå på 160 til 190 hele tiden. Jeg følte ikke jeg ble hørt, og ville bare gi opp hele fødselen å gleden over det å snart skulle bli mamma. Jeg var totalt utslitt og det ble mye tårer.

Vi dro hjem og satte på enda en film, og jeg fikk en slags rispose over magen. Da hadde jeg så vondt at jeg vridde meg fra side til side hvert andre minutt. Timene gikk og natt til fredag 26. oktober kom. Slik de siste nettene hadde vært, ble det lite søvn og masse rier. 

Hjelp meg!
Denne dagen dro ikke min mann på jobb, for nå var det så vondt at jeg lå hele tiden. Jeg ringte nok en gang på føden helt gråtkvalt av utmattelse om at de snart måtte hjelpe meg på ett eller annet vis.

Vi dro på sykehuset bare noen timer etter det, og hadde det på følelsen at vi nå ikke dro hjem uten vesla med oss. Vi ble møtt av verdens herligste jordmor som var så imøtekommende. Hun så jeg hadde vondt, og hjelpet meg med å puste når riene kom. Det ble nok en gang tatt ctg hvor det viste rier og høy puls til vesla i magen. Hun sjekket åpning som fortsatt var på en og en halv cm åpning!

Da fikk jeg nok en gang tilbudet om å bli lagt inn for å ta sprøyten i hoften så jeg skulle få en natt uten rier. Da takket jeg ja, for jeg så ingen annen utvei. Vi fikk tildelt et barselrom, som var stort nok til min mann kunne ligge der også. Jeg ville prøve klyster både for å se om jeg fikk ut noe, å om det kanskje ville hjelpe på. Klystret hjalp ingenting, og jeg fikk ikke ut noe som helst. Sprøyten ble satt og vi lå bare og ventet. Etter at farmen var ferdig, la vi oss for å sove. 

Les også: Yngre mødre vil føde før

Natt til lørdag 27. oktober
Den natten sov jeg mye bedre, men riene forsvant ikke av den sprøyten, dem ble bare mildere. Klokken 08:00 den morgenen ble vi vekket for å spise frokost. Klokken halv 9 kom riene like hardt tilbake. Det var som lyn fra klar himmel!

Jeg ble veldig oppgitt, og jordmødrene forstod seg heller ikke mye på det. Timene gikk og, halv to hadde jordmoren min med seg enda en jordmor for å konkludere om hva de skulle gjøre. Hun var litt eldre og var veldig rett på sak! Noe jeg egentlig syntes var helt ok ettersom de var så tilbakelent resten av gjengen på føden.

Den eldre jordmoren sendte min mann ut på gangen, og trakk forbi sengen min der jeg lå så ingen kunne se. Hun var veldig hardhendt når hun sjekket åpning og tøyet veldig bra. Hun sa at "HER VAR DET BARE Å TA VANNET!" Hun fikk 3-4 cm åpning hvis hun tøyet ekstra hardt, og hun sa hun kjente vannet presse på. Dette var j***** vondt, og mannen sa i ettertid at jeg hørtes veldig godt ute på korridoren, når hun sjekket. 

Les også: Hva er stripping?

NÅ SKJER DET!
Da mannen fikk komme inn igjen sa jeg "de skal ta vannet" og før vi viste ordet av det, ble jeg trillet mot fødestuene. En ting var bra sikkert, vi var så spente!

Jeg fikk kravlet meg over til fødesengen, og ble bedt om å legge meg i en spesiell stilling, slik at de kunne ta vannet. De lurte fælt på om jeg frøys, noe jeg ikke gjorde, jeg var bare veldig nervøs for alt skjedde så fort.

Klokken ti på to den dagen ble vannet tatt, og jeg fikk beskjed om at riene kom til å bli enda mer intense så jeg ble presentert for lystgassen. Jordmødrene takket for seg da det var vaktskifte, og jeg og min mann var helt alene.

Jeg følte plutselig for å tisse. Tenkte ikke det skulle bli noe problem etter som toalettet hang sammen med fødestuen. Da jeg hadde reist meg opp fra fødesenga og fikk tyngdekraften over meg brakte helvete løst! Jeg fikk helt panikk, for dette var vondt og mannen dro i snora som en gal. Jordmoren vi fikk etter skiftet hjalp meg opp i senga, men insisterte på at ettersom jeg absolutt skulle tisse istad, måtte jeg prøve. Jeg ble satt på fødekrakken med sånn bolle for å tisse i mens min mann støttet meg så jeg ikke skulle falle av.

Jeg sugde lystgass under hele seansen. Etter at jeg ble løftet opp i senga nok en gang startet ting og bli litt uklart. Det eneste jeg husker er at jeg supte så mye lystgass at jeg ble kvalm, men klarte ikke tanken på å slutte, så jeg fortsatte.

- Dette kommer til å ta flere dager!
Tror klokken var rundt 15:00 da anestesilegen kom for å sette epidural. Da ble det også sjekket åpning; 3 cm. Da tenkte jeg "dette kommer til å ta flere dager!"

Les alt om epidural

Mannen min sa at jeg småsov i nesten to timer etter dette. Jeg husker selv jeg hadde øynene oppe noen ganger. Da klokken straks hadde blitt 18:00 på kvelden følte jeg meg så bra at jeg la fra meg lystgassen og pratet litt med min mann.

Plutselig hylte jeg at jeg måtte presse! Jordmora kom inn og sjekket åpning, hun ble like overasket som meg da den var nesten full åpning! Jeg fikk drypp så det skulle åpne seg litt fortere ettersom jeg måtte presse. Da det ikke hjalp med litt drypp, fikk jeg enda mer.

Presser og revner
Jeg hylte de første gangene jeg presset, for da tror jeg at jeg ikke hadde så god kontroll. Men etterhvert så sa jeg ingen ting. Jeg hadde presset i 30 minutter da jenta begynte og komme i åpningen. Da hodet var på tur ut ble hun nesten sittende fast. Det var da de så hun hadde armen ved siden av hodet sitt. Jordmoren måtte putte sin hand ved siden av babyen og armen til babyen for å så skyve babyens arm tilbake så hun ikke ble sittende fast.

Det var det jeg kjente at jeg revna. Jeg kjente det sprakk helt fram og laaangt der bak. Det svidde så mye at neste gang jeg pressa og babyens hode ble født, kjente jeg det ikke. Jeg ble litt skuffet, for alle snakker om hvor godt det er når babyens hode er ute. Jeg måtte spørre etter hvert.

Etter ett press til kom resten av vesla ut. Klokken var 18:50. Det var 40 minutter etter første pressrie, og 87 timer etter min aller første rie. 

Klar for å sy noen pyntesting
Jeg var så klar at jeg så meg selv nede i kjelleren, samtidig som jeg var langt oppe i himmelen. Jeg fikk datteren min på brystet etter at de hadde sjekket henne, så jeg og pappaen kunne hilse på hverandre.

Morkaken satt veldig godt fast, så jeg måtte presse ut den, samtidig som det lå en barnepleier og en jordmor over magen min.

Da den var ute skulle de sjekke riften.

Jeg lå og venta på bedøvelsessprayen, men... 

Jeg ventet på den beryktede bedøvelsessprayen som skulle svi en del, før man skulle sy noen pyntesting.

Det var helt til jordmoren så på meg nedentil og sa "Oj!"... Hvem sier slikt til noen som har født?

Mens jeg lå og koste med den fine lille familien min, ble det ringt ned til operasjonsavdelingen.

Jeg ble ført ute i korridoren og måtte ta farvel med datteren og mannen min. 

Måtte legges i narkose
Nede på operasjonsbordet fikk jeg vite at jeg måtte syes av mer profesjonelle folk, de sa ingenting om hvilken rift jeg hadde fått. Epiduralen hadde ikke fått noen virkning på meg så jeg ble lagt i narkose.

Etter noe som kjentes ut som 3 sekunder våknet jeg og var ferdig lappet. Jeg ble lagt på overvåkningen, og ble fortalt at jeg mistet veldig mye blod på operasjonsbordet, så jeg måtte ligge her litt.

Da klokken nermet seg elleve på kvelden fikk jeg komme opp til datteren og mannen min. Jeg var helt utrolig sliten, blek i ansiktet og trist for at jeg mistet så mye tid med vesla den første dagen.

Jordmødrene måtte også ta henne til seg den natten, ettersom jeg ikke kunne opp å gå selv.

Dagen etter skulle jeg prøve å tisse for første gangen. så jeg ble trillet ut i korridoren. Da jeg hadde kommet meg ut av senga, så jeg bare masse svarte prikker, ble svimmel og det smalt for ørene. 

Jeg fikk altså ikke til å stå enda. Jeg hadde ikke sjangs til å sitte rett opp den den første uken, jeg måtte ha hjelp på do, og for å klare å sitte i bilen på tur hjem måtte vi bruke en tempurpute. 

Dag to på sykehuset fikk jeg blodoverføring, og etter det klarte jeg å gå selv, så lenge jeg hadde ett eller annet å støtte meg til hvis jeg ble svimmel. 

Grad 3-4 rift
Trygt hjemme fant jeg ut at jeg hadde rift grad 3-4. Muskelen der bak hadde nesten røket, og jeg var helt opprevet der fremme.

Les også: Så mange får alvorlige rifter

Det ble langt ifra den fødselen jeg forestilte meg, og enda lengre fra den tiden som nybakt mor som jeg hadde forestilt meg.

En ting er sikkert! Jeg kan godt føde ti ganger til, så lenge jeg slipper denne riften, for jeg var helt hjelpesløs, og det var ut av en annen verden vondt! 

Alt av fra å dusje til generelle toalettbesøk måtte jeg ha noen ved siden av eller rett utenfor, med ulåst dør. 

Heldigvis ble jeg lovet at neste gang skulle de ta hensyn til rift, og ikke la meg gå så lenge med rier før de eventuelt setter meg i gang! 

Les også: Winnie fikk totalruptur: - Jeg føder ikke igjen!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGravide anbefales vaksine mot sesonginfluensa
Neste artikkelHoldt i legens hånd – før hun ble født!
DEL