Noen fødsler er kjappere, mer intense og skremmende enn andre. Her er en slik – fortalt av en andregangsmamma.

Sist oppdatert: 7. januar 2014

Jeg var 41 fullgåtte uker på vei, og våknet like gravid og utålmodig. Jeg følte meg uggen og dårlig hele morgenen, så jeg og kjæresten la oss på sofaen og sov litt mens Noah hadde dagens dupp. Jeg var langt inne i drømmeland da jeg brått våknet av en vond rie! Den som så bått og uventet at jeg ble satt litt ut. Ti minutter senere kom en til. Etter bare disse to riene, skjønte jeg at det var fødsel på gang, ettersom de var såpass intense og smertefulle.

Jeg dultet borti samboeren og sa at jeg hadde rier, og at jeg visste at det kom til å skje nå. Han ble stresset og nervøs, og begynte å passe de siste tingene i fødebagen mens jeg gikk rundt og pustet meg gjennom riene og ba ham være rask.

Riene var så kraftige at jeg følte at jeg ikke kom til å rekke føden. Ti minutter senere kom vi oss ut døren og gikk til fødeavdelingen mens mamma passet Noah. Sykehuset ligger heldigvis tre minutters gåavstand fra leiligheten vår.

Les også disse fødselshistoriene:

Langt fra så fælt som forventet!

Den mest magiske følelsen jeg noen gang har hatt!

Tristan fikk plutselig hastverk

Kjent jordmor
Da vi kom inn på føden ble jeg stående på gangen og puste meg gjennom riene helt sammenkrøket og vente på jordmor. Det var mildt sagt grusomt vondt! Gående nedover gangen kom jordmoren som hadde fulgt meg under hele svangerskapet. Jeg hadde jo rukket å bli godt kjent med henne, så det var veldig betryggende å få henne under fødselen.

Jeg la meg på undersøkelsesbenken og vred meg i smerte. Jordmor konstaterte at jeg hadde tre centimeter åpning. Og det bare 40 minutter etter første rie!

Så bar det rett inn på fødestuen, på med sykehusskjorten og CTG-registrering. Riene tok seg opp noe så voldsomt, og jeg pustet og peste meg gjennom hver og én. Jeg fikk badekar som smertelindring, og god støtte fra både kjæresten og jordmor. Hun sjekket åpningen mens jeg lå i barekaret, og nå var den hele seks centimeter. Det hadde nå gått to timer siden første rie.

Det går fort
Jordmoren ville ha meg ut av badekaret fordi ting skjedde såpass fort. Smertene var helt uutholdelige, og jeg kunne ikke tro hvor fort ting skjedde. Hodet mitt rakk så vidt å henge med, og jeg ble skjelven og kvalm.

Jeg kom meg inn på fødestuen igjen, og prøvde litt forskjellige fødestillinger, og ble stående på knærne i sengen under riene. Nå fikk jeg hjelp av tyngdekraften, og presset ble plutselug helt enormt. Jeg kunne kjenne ham bevege seg nedover, og jeg følte nesten for å presse allerede.

Intenst vondt
Jeg hylte og skreik ut at jeg kom til å dø, samtidig som jeg bannet og gråt. Jeg kunne egentlig ikke forstå eller huske at det var mulig å kjenne så store smerter. Jeg klarte ikke å stå oppreist, og fremgangen var liten mens jeg stod slik. Derfor la jeg meg på ryggen igjen, slik jeg lå da jeg fødte Noah. Hver eneste rie var så sterk at det føltes som om kroppen revnet. Jeg prøvde likevel å jobbe meg gjennom riene, puste riktig, og bruke de små pausene mellom riene til å slappe av.

Vannet hadde enda ikke gått, så jordmor tok det for å få fortgang. Fødselen hadde vart i 3 1/2 time, og jeg fikk beskjed om at ting kom til å gå veldig fort når vannet ble tatt. Men åpningen stagnerte på seks centimeter og ble ikke større.

Les også disse fødselshistoriene:

Drømmefødsel i vann

Sigrid kom som supermann

Det ER lettere andre gangen!

Epidural satt feil
Jordmor tilkalte anestesilegen for å sette epidural. Jeg kjente et stikk av redsel i magen, ettersom epiduralen ble satt feil tre ganger i forrige fødsel. Og jo, jeg hadde god grunn til å bekymre meg denne gangen også. Hun satt epiduralen feil to ganger, og jeg måtte selvsagt sitte helt fullstendig i ro mens hun satt den. Jeg satt sammenkrøket med ryggen krummet på kanten av sengen.

Samtidig hadde jeg noen helt voldsomme rier, som jeg hylte og skrek meg gjennom. Det var tortur! Etter en halvtime satt epiduralen som den skulle, og nå kunne jeg forsøke å samle krefter til den mest krevende delen: utdrivningsfasen.

Var sikker på at jeg kom til å eksplodere
Det tok ikke lange tiden før jeg fikk beskjeden: jeg hadde full åpning! Etter bare 4 1/2 time i fødsel, kunne jeg begynne å presse. Nå kom pressriene for fullt. Kroppen tok over, og helt ukontrollert presset jeg som en gal. Jeg klarte ikke å stritte imot, og det å holde igjen kunne jeg bare glemme. På dette tidspunktet hadde jeg de mest intense og uutholdelige smertene jeg noen gang har kjent.

Jeg var helt satt ut, og skalv som et aspeløv til tross for epiduralen. Jeg presset og presset omtrent uten pauser, og lot ingenting stoppe meg. Jeg var sikker på at jeg var helt blå, og at hodet mitt kom til å eksplodere. Nå ville jeg bare bli ferdig. Jeg presset iherdig med bittesmå pustepauser innimellom.

Theo er på vei ut i verden!
Jordmor ba meg kjenne "der nede" med hånden min. Og jeg fikk kjenne hodet hans! For en utrolig følelse, og for en motivasjonsboost! Jeg presset alt jeg kunne, og enda mer. Smertene var på sitt verste nå. Jeg presset igjen, og akkurat idét hodet kom ut, var jeg overbevist om at hele meg ble revet i stykker. Svien og smerten var så enorm at jeg ikke finner ord.

Jeg ga alt og presset igjen, og plutselig kjente jeg at hele magen tømte seg. Det ble helt stille i noen sekunder, og så hørte jeg den vakreste lyden i verden – Theo skrek og skrek. Der var han, så velskapt og vakker.

De la ham på brystet mitt, og vi ventet en stund før pappaen klippet navlesnoren. Så kom morkaken ut, og jeg ble sydd. Alt var uvirkelig og rart.

4 1/2 time med rier og 30 minutter med pressing – brutalt, skremmende og intenst!

Hva synes du om artikkelen?