De måtte til og med vaske veggene etterpå. Vi måtte bare le alle sammen. Det var så komisk, og egentlig befriende å le litt. Alt i alt en rask og relativt ukomplisert fødsel. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Sist oppdatert: 18. august 2014

24. november 2013 var jeg 38+0 og tenkte at dette var siste sjanse til å reise på besøk til foreldrene mine som bor cirka to timer unna (inkludert en fergetur). Før vi reiste la jeg helsekortet i vesken, bare sånn i tilfelle. Jeg tenkte å ta med fødebagen også, men slo det fra meg. Den var ikke ferdig pakket, og det går jo «aldri» så fort for førstegangsfødende. Jeg kunne jo ikke være SÅ paranoid.

Da vi var på fergen måtte jeg som vanlig på toalettet. Der gikk slimproppen. Det var ingen tvil! Alt kom og det var ikke noe blod, så det var jo bra. Fortalte dette til samboeren min da vi kom i bilen igjen. Vi lurte på om vi skulle snu. Men etter å ha søkt litt på internett, fant vi ut at slimproppen kunne gå mange uker før fødselen, så da pustet vi ut. Det var tross alt 16 dager igjen til termin.

Les også disse fødselshistoriene:

Langt fra så fælt som forventet!

Den mest magiske følelsen jeg noen gang har hatt

Det ER lettere andre gangen

Vannet går
Jeg tenkte ikke noe mer på dette resten av dagen. Men mens vi satt og hørte på musikk og ventet på mors hjemmelagde kjøttboller, smalt det plutselig i magen. Jeg spratt opp fra sofaen og sa "Vannet!" før jeg løp inn på badet. Der fortsatte vannet å renne, og adrenalinet inntok kroppen med full styrke. Armer og bein skalv og at ble plutselig veldig virkelig. Klokken var 17 og fergen hadde nettopp gått.

Vi ringte til føden, som ba oss om å ta det helt med ro. Jeg var tross alt førstegangsfødende, så det ville nok ikke skje noe mer i dag. Vi trengte ikke å haste oss avgårde til byen igjen, sa de. Jeg fikk beskjed om å komme inn til undersøkelse neste dag klokken 12 dersom riene ikke hadde begynt før den tid. Vi slappet litt mer av, men bestemte oss likevel for å ta neste ferge til byen slik at vi kunne pakke ferdig fødebaggen. Jeg ville også ta meg et bad og slappe av litt.

Kan det være rier?
De andre satt og spiste middag da jeg kjente at det begynte å skje noe. Det var akkurat som det gnagde ved hoftene og bekkenet. Jeg kjente på noen merkelige smerter, men slo det fra meg med at det bare måtte være uvant siden det var kommet ut så mye fostervann. Jeg klarte ikke å spise på grunn av adrenalinet og tankene om at "herregud, det skal skje allerede, på virkelig. Hva har vi gjort? Hvordan skal dette gå? Tenk at jeg ikke er gravid mer om noen dager!"

Etter middagen bestemte vi oss for å kjøre tidlig slik at vi hadde god tid til fergen. I løpet av dagen hadde det snødd mye, og veiene var ikke brøytet. Vi tok det med ro. Etter at vi hadde kjørt i tre minutter forstod jeg at smertene jeg hadde var rier. Jeg måtte puste meg gjennom dem allerede!

Kommer dette til å gå fort?
Da vi kom til fergekaien hadde jeg så vondt at jeg ikke kunne snakke under riene. De ble tettere og tettere, og varte lengre. Jeg tenkte at "Dette holder jeg ikke ut i 14-15 timer". Mens vi venret på fergen ble vi mer bekymret for at riene skulle gå over i pressrier før vi kom til land. Vi ringte til sykehuset igjen, og lurte på om det ville gå fortere å nå fram om vi fikk en ambulanse. De svarte at vi kunne ta det helt med ro, jeg var tross alt førstegangsfødende. Tvilende godtok vi dette, og la på. Endelig la fergen til kai og vi kunne kjøre av gårde. Akkurat denne delen av kjøreturen husker jeg ikke så godt. Jeg husker jeg konsentrerte meg hundre prosent om å telle hvor mange pust jeg greide å ta i løpet av en ri. Det var mellom 12 og 15 gode pust. Riene varte i godt over ett minutt, og kom veldig tett. Jeg var nesten sikker på at vi ikke ville rekke frem i tide.

I baksetet satt min to år yngre søster og minnet meg på å puste og slappe av i kroppen. Hun tok også tiden slik at vi hadde en oversikt. Da vi nærmet oss byen kunne min kjære plutselig ikke huske veien til sykehuset – han som har drevet varetransport i byen i årevis! Heldigvis kunne søsteren min hjelpe, og jeg øynet håp da bi nærmet oss. Fartsdumpene og hullene i veien var en pine, og irriterte meg grenseløst mens vi kjørte mot sykehuset.

Midt i besøkstiden
Endelig svingte vi opp foran hovedinngangen til sykehuset. Det var midt i besøkstiden, klokken 19:30, da jeg stod i venterommet og leverte fra meg helsekortet samtidig som jeg fikk enda en rie. Jeg enset ikke alle besøkende som hadde samlet seg til et rolig treff der. Damen i resepsjonen sa at jeg måtte skynde meg til heisen, og ta den direkte til Storken.

Jeg kom meg inn i heisen, og ble møtt av to jordmødre. Jeg fikk enda en ri allerede, og ble så geleidet inn på et stort, rent og fint rom. Rommet hadde en digital klokke på veggen som blikket mitt stadig ble dradd mot. Belysningen var dempet og beroligende, og i vinduskarmene stod det flere stearinlys som lagde en deilig stemning. På rommet var det også et stort og fint bad med et stort badekar. Jordmødrene ville at jeg skulle forsøke å gå på toalettet for å tømme blæren. Jeg forsøkte å sette meg ned, men hver gang kom det en rie.

Sjekker åpningen
Så ba jordmødrene meg om å legge meg ned på den pent oppredde dobbeltsengen for å sjekke åpning. Jordmoren så sjokkert på meg og utbrøt: "Du har jo ti centimeter åpning! Du må bare presse når du er klar!" De neste riene forsøkte jeg å presse litt, men fikk veldig vondt da jeg gjorde det. Jeg var helt gjennomsvett, og hadde svettet helt siden vi kjørte fra fergen.

Så kom det noen rier som gjorde helt vanvittig vondt, og som fikk meg til å kaste opp. Så forstod jeg at det ikke skulle være så vondt å presse. For da pressriene kom, føltes det helt naturlig å presse til jeg så stjerner. For så å puste og få opp oksygennivået igjen. Jeg gjorde dette et par ganger uten at vi følte at det skjedde så veldig mye.

Les flere fødselshistorier:

Morten ble født i vann

Elliot ble født på ferie i Wales

Jeg fikk ta imot babyen selv!

Siste sjanse
Jordmødrene ble litt bekymret, og fant fram en tralle fra et skap. Plutselig kom enda en pressrie, og jeg presset alt jeg klarte, og bittelitt til. Han kom ut med en foss av fostervann som sprutet på den ene jordmoren. For en deilig følelse og en lettelse da han endelig var ute! Jordmoren fortalte meg etterpå at hvis han ikke hadde kommet på den pressrien, ville de ha klipt mehg litt for å hjelpe til.

Jeg fikk den lille slimete, klamme bylten opp på magen min. Navlestrengen var for kort til at jeg kunne få ham helt opp på brystet. I sjokk og vantro stirret vi bare på hverandre lenge. Pappaen fikk spørsmål om å klippe navlestrengen, og det sa han ja til. Jeg fikk den lille gutten vår lenger opp på brystet, slik at jeg kunne se ham litt bedre. Hodet hans var avlangt og han så ut som et lite romvesen. Ansiktet hans var litt hovent, så han minnet også om en gammel mann.

Morkaken må også ut
Jeg fikk en sprøyte i hvert lår, som jeg i etterkant har blitt forklart var for at livmoren skulle trekke seg sammen. Jeg kjente etterriene komme, og innså at jeg måtte gjennom en ny "fødsel". Det var ergerlig for jeg følte meg ferdig. Men morkaken måtte også ut. Jordmor dro litt i navlestrengen mens jeg presset litt. Og "splæsj" så kom den ut med en skikkelig blodsprut. Jordmor var dekket av blod fra topp til tå. De måtte til og med vaske veggene etterpå.

Vi måtte bare le litt alle sammen. Det var så komisk, og egentlig befriende å le litt. Det som hadde skjedd, var at morkaken hadde løsnet litt, og så hadde det samlet seg blod bak den. Så kom alt ut idet morkaken ble født.

Et lite pyntesting
Vi kunne egentlig ikke brydd oss mindre om hva som skjedde rundt oss mens vi koste og strøk på den lille babyen. Jordmoren satte et lite pyntesting før det ble snakk om å bytte på sengen. Jeg reiste meg opp med den lille i armene allerede en time etter fødselen. Jeg fikk på meg en av disse nettingtrusene med svært bind i.

Jordmødrene trykket meg på magen med jevne mellomrom mens jeg og den lille la oss til rette for å se om han fant veien til brystet. Det gjorde han heldigvis fort.

Tante får møte sin lille nevø
Søsteren min hadde ventet på gangen, men fikk nå komme inn og møte sin nevø for første gang. Så tok samboeren min henne med seg og dro hjem og hentet fødebaggen vår. Vi var tomme for strøm på begge telefonene, og fikk derfor tatt alt for få bilder.

Da min kjære dro, tok jordmoren babyen med seg for å veien og gi ham en sprøyte i foten. Han pustet veldig fort og hadde ikke grått noe enda, så de ville sjekke oksygenmetninhen. Men alt så fint ut, og han var 3490 gram, 48 centimeter lang og 35 centimeter i hodeomkrets.

Verdens beste brødskiver!
Jeg og sønnen min koste oss og gransket ansiktene til hverandre før jordmor kom inn med et brett med brødskiver, pålegg, jus og flagg. Tørre brødskiver har aldri smakt så godt! Min kjære kom like etterpå, og vi kunne kose oss med litt kvelsmat sammen mens vi beundret verket vårt.

Han hadde også med seg en fødselsgave han hadde kjøpt noen uker i forveien – en nydelig alliansering med fem diamanter. Den har jeg fått inngravert med navn og fødselsdato: Jacob - 24/11-13.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEr vi snart framme?
Neste artikkel56 blodgivere reddet Michelles liv
DEL