Jeg forventet ingenting – hverken at det skulle bli vondt, eller at noe skulle gå galt. Jeg gledet meg bare til å se henne. Og for en følelse å ha barn – herlig!

Sist oppdatert: 17. februar 2014

Allerede lørdagskvelden kjente jeg at noe var på ferde, og natt til søndag fikk jeg rier. Tidlig søndag morgen ringte jeg sykehuset, for vi har to timers kjørevei. Vi kunne bare komme når vi ville. Jeg og mannen gikk ut i fjøset for å sjekke til hestene, og møkke før vi tenkte på å dra.

Vi var vel inne på Storken i Bergen rundt klokken 10. Jeg ble sjekket, men hadde kun 1-2 centimeter åpning, så vi gikk litt rundt i byen imens. Da vi kom tilbake litt senere på dagen, var det lite som hadde skjedd, så vi overnattet på sykehushotellet. Jeg hadde «tullerier» som de sier mange førstegangsfødende har. Det er langdrygt det…

Les flere fødselshistorier:

Morten ble født i vann

To kjappe fødsler

Elliot ble født på ferie i Wales

Endelig i aktiv fødsel
I løpet av kvelden og natten kom riene oftere og oftere. Klokken fire dro vi inn på Storken, og jeg hadde 3-4 centimeter åpning, og ble lagt inn. Jeg lå i badekar, og det var deilig! Så var det opp i senga, eller gå litt. Jeg hang over en prekestol for å få jenta mi til å komme nedover i bekkenet. Da jeg lå i sengen, så jeg helst på høyre side, selv om jeg vanligvis foretrekker venstre. Jeg synes synd på kjæresten som nesten fikk klemt av hånden under riene.

Jordmor spurte om jeg ville prøve akupunktur, for det kunne lindre smertene. Jeg tenkte som så at det kunne jeg prøve, men det gjør jeg ikke igjen! Det bare fremskyndet alt. Jordmoren gikk av vakt, og det kom ei ny.

Pressrier og mye fostervann!
Jeg tok et nytt bad, og begynte å få pressrier. Hoi – snakk om å føle at man må presse! Jeg lå litt til i badekaret, men da syntes jordmoren at jeg skulle legge meg opp i sengen. Hun sjekket meg, og sa jeg hadde en bra pose på spreng. Idet hun tok vannet tror jeg at jeg fikk en rie, for det var vondt. Det kom masse vann! Ikke rart jeg la på meg 22 kilo.

Så var det bare å sette i gang og presse, for jeg hadde full åpning. Pressingen begynte klokken 11, og 11:20 kom frøkna ut i ett press. Og det var ikke rent lite vann der heller. "Hun har jo badet i vann hun!" sa jordmor. Så ren og pen som jenta mi var, ble det ikke så mye tørking heller. Hun skrek med én gang hun kom ut, og ble lagt rett opp på brystet mitt. For en herlig følelse!

Det er herlig å være mamma! Foto: privatLes også disse fødselshistoriene:

Fødselen gikk altfor fort!

En drømmefødsel i stormfart!

Jeg fødte stående!

To sting
Kjæresten klippet navlestrengen etter at den hadde sluttet å pulsere. Jeg fikk kun to skjønnhetsrifter ved urinrøret, ellers var jeg helt fin! Siden jeg er allergisk mot adrenalin, sprayet jordmoren på bedøvelse som virket fort, og sydde disse to stingene. Mannen må ha alt der nede på stell, må dere skjønne. Hehe.

Så fikk vi frokost, og alt var vel. Fta vi ble lagt inn, til hun var ute, tok det cirka 7 1/2 time. Hun var 3500 gram og 52 centimeter, og hadde masse svart hår!

Tror ridning hjalp
Det var vondt, men ikke så ille. Riene var verst, pressriene var faktisk ikke så ille. Det verste var da jeg måtte holde igjen for å ikke revne – da måtte jeg tenke på noe annet og puste meg gjennom. Men smertene glemmer man med én gang ungen er ute!

Ei blid lita frøken. Foto: privatJeg tror kanskje jeg fikk en fin fødsel fordi jeg drev med ridning gjennom hele svangerskapet, og holdt meg aktiv. Men så vat jeg heldig som ikke var kvalm (bortsett fra de to første ukene), hadde bekkenløsning og så videre.

Må også skryte av kjæresten som satt ved siden av meg hele tiden. Og som fikk hånden sin klemt for hver rie mot slutteen. Utrolig nok skrek eller gaula jeg ikke, bortsett fra da de tok vannet.

Jordmoren sa etterpå at det var en av de fineste fødslene hun hadde vært med på.

Det eneste negative jeg kommer på, er at jenta vår fikk gulsott, og vi ble værende på sykehuset  en uke. Men etter fem dager gikk bilirubinnivået ned av seg selv.

Nå er hun 4 1/2 måned gammel, og ei livlig og blid jente.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel«Mamma, du lovte!»
Neste artikkelDet skumleste jeg har vært med på
DEL