Det er en spesiell følelse å nettopp ha født – man får litt sjokk over hva kroppen har vært gjennom, og hva man har prestert når man i noen øyeblikk trodde man skulle dø, men samtidig er så utrolig stolt og lykkelig!

Sist oppdatert: 15. mars 2016

Datoen var 11.11.14, og jeg våknet klokken seks på morgenen. Jeg hadde mye smerter og sammentrekninger i livmoren, og gikk mye på do den dagen. Jeg tok meg også en varm og lang dusj, og gikk og la meg igjen.

Det var umulig å sove eller slappe av fordi smertene var så ubehagelige. De satt kun nederst på magen, og var ikke så veldig smertefulle, men jeg kjente dem. De varte i cirka 10 sekunder, og kom jevnlig utover dagen. Jeg var også litt svimmel, og følte på meg at dette kanskje var begynnelsen på noe – men det hadde jeg trodd flere ganger før.

Jordmortime med stripping
Heldigvis hadde jeg kontroll hos jordmor på helsestasjonen klokken 15. Jeg fortalte henne hvordan dagen hadde vært, og hun ville undersøke meg for å se om fødselen hadde startet.

Undersøkelsen gjorde veldig vondt. Babyen lå godt festet langt nede i bekkenet, og jordmoren kunne ta på hodet hennes. Jeg hadde 1 centimeter åpning, og var moden. Jordmoren hadde tøyd litt i håp om at riene skulle ta seg opp – og tro meg, det gjorde de!

Riene begynner for fullt
Jeg kom hjem klokken 16, og tok Paracet og en lang dusj, og la meg nedpå litt sammen med samboeren min. Det tok ikke mange minuttene før riene startet for fullt. De var vonde, kom jevnlig, og varte i cirka 30 sekunder. Smertene satt nederst i magen, og bakover mot ryggen. De var ikke altfor sterke ennå, og vi laget middag og gjorde litt ting i huset. Vi pakket også det siste i fødebagen i tilfelle vi måtte reise til sykehuset.

Ringer føden
I 20-tiden ble riene mer intense, og det var cirka fem minutter mellom dem, og de varte i 30 sekunder. Sånn fortsatte det, og klokken 23:15 ringte jeg til føden for å høre hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk beskjed om å vente hjemme til det tok seg opp mer.

Jeg tok en Paracet til, og satte meg i dusjen. Ingen av delene hadde særlig effekt, og jeg fikk heller ikke sove  siden riene var såpass vonde. Jeg la meg på sofaen med en varmeflaske, mens kjæresten masserte ryggen under hver rie. Han var helt enestående – jeg hadde ikke klart fødselen uten han.

Tid for å dra til sykehuset nå?
Vi var våkne hele natten, og riene var vonde, men de tok seg ikke så veldig opp. Den 12.11 klokken 06:30 tok jeg en ny telefon til føden for å høre hva vi skulle gjøre. Jeg begynte å bli lei, og var veldig trøtt og sliten etter mange timer uten søvn.

Jordmoren sa at vi kunne komme inn på en sjekk hvis vi ønsket det, men hun trodde ikke jeg var i aktiv fødsel ennå. Jeg valgte likevel å reise inn. Det er noe med det å gå hjemme og ikke vite som gjorde at jeg følte meg utrygg. Dette var min første fødsel, og jeg ante jo ikke hva jeg gikk til, hvor vondt det skulle være, og hvor lang tid det skulle ta.

I aktiv fødsel?
Vi ankom sykehuset klokken 07:30, og satt i kantinen på barselavdelingen i 1 1/2 time før noen kom til oss. Hun var en fantastisk jordmor som jeg tidligere har jobbet sammen med. Hun undersøkte meg, og sa at jeg hadde 3 centimeter åpning. Jeg ble lei meg, og sliten bare med tanken på hvor lang tid dette kunne ta.

Vi ble ikke langt inn, men kunne være nede i kantinen på sykehuset og så bli undersøkt etter to timer. Jeg ville heller det enn å reise hjem. Riene tok seg opp, og nå måtte jeg virkelig puste ut mellom hver rie. Jeg følte meg ikke akkurat så veldig tilfreds der jeg stod i kantinen og hang over et gelender og vrei meg i smerte så tårene trillet.

Et av de siste bildene av magen. Foto: privatEndelig innlagt
Klokken 12 var det tid for ny undersøkelse. Denne gangen ble vi henvist til et føderom. Jeg hadde da mellom 3 1/2 og 4 centimeter åpning, og følte nesten at verden raste sammen. Jordmor sa at vi kunne bli lagt inn hvis vi ønsket, men at fremgangen kom til å ta tid. Vi ble likevel lettet over å bli lagt inn, og følte oss i trygge hender og var mer komfortable med situasjonen.

Jeg fikk klyx og en paralgin major. Jeg prøvde badekar en times tid. Smertene dro seg veldig opp, så jordmor ville gi meg litt smertelindring. Jeg fikk fire stikk i ryggen med saltvannsoppløsning. Det svidde som vepsestikk og gjorde fryktelig vondt – aldri mer! Det hjalp ikke på mer enn én rie heller.

I aktiv fødsel
Jeg var heldig og gikk nok en fantastisk jordmor på kveldsskiftet. Jeg kjente også henne fra før siden jeg hadde jobbet på føden tidligere. Det var veldig betryggende.

Hun undersøkte meg klokken 18, og da hadde jeg 4 centimeter åpning, og var i aktiv fødsel. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle holde ut med så liten fremgang etter så mange timer. Vannet gikk da hun undersøkte meg, og vi håpet at det kunne gi fortgang i fødselen.

Åpningen gikk tregt, og jeg gikk rundt i rommet med prekestol og pustet gjennom riene. Babyen hadde det heldigvis bra, og hjertet slo fint.

Plutselig skjer det noe!
Jeg spurte om epidural og jordmor la inn veneflon, gjorde alt klart, og ringte på legen. Legen var opptatt, så jeg måtte vente. Jeg satt meg i badekaret igjen i håp om at det ville lindre.

Plutselig var det som en eksplosjon i kroppen. Jeg følte jeg begynte å miste kontrollen over meg selv, og det var ingen god følelse. Jeg hylte og gråt, og klamret meg fast i kjæresten. Jeg trodde jeg skulle ramle ut av badekaret, for jeg klarte såvidt å stå på beina. Jordmor kom inn, og ville undersøke meg på ny.

Klokken var nå 21, og jeg hadde 8 centimeter åpning. Jeg valgte å ikke ta epidural for nå begynte jeg å se mål. Trodde jeg. Smertene var uutholdelige, og jordmor ga meg morfin så jeg kunne slape litt av. Jeg hadde også prøvd lystgass hele tiden, men jeg ble så kvalm og uvel av det.

En liten tulle med øyne blå. Foto: privatEndelig tid for å presse
Vi hadde vært våkne i nærmere 30 timer, og var veldig slitne. Klokken var cirka 23:30 da jeg endelig hadde 10 centimeter åpning, og kunne begynne å presse. Etter en del morfin og lystgass følte jeg nesten ikke at jeg var til stede i denne verdenen, men for en befrielse det var å kunne trykke på alt det jeg maktet!

Den 13.11.14 klokken 00:31, etter en time med pressrier, kom endelig verdens nydeligste skapning til verden. Som nybakt mamma trengte jeg et par minutter på å hente meg inn, men så fikk jeg henne opp på brystet mitt. Endelig fikk jeg møte den vakreste på jord, som vi hadde ventet sånn på.

Vi fikk en fin liten tulle med masse mørkt hår og blå øyne. Pappaen klippet navlestrengen og var så stolt. Vi kikket på hverandre og gråt våre gledestårer. Det var så godt at hun endelig var her.

Jenta vår fikk navnet Neah og veide 3390 gram, var 50 centimer lang, og 34 centimter i hodeomkrets – helt perfekt.

En lykkelig nybakt familie. Foto: privat

Tusen takk!
Jeg hadde aldri klart dette uten min fantastiske kjæreste som var enestående under hele prosessen. Takk til alle de flinke jordmødrene, barnepleierne og studentene vi møtte gjennom tre skift. En stor takk også til verdens beste jordmor på helsestasjonen som tok så godt vare på oss under svangerskapet.

Vi er så takknemlige over å ha fått verdens største gave. Det er en opplevelse som ikke kan bskrives med ord. Hun er verdt hver smerte, og jeg ville aldri vært foruten henne.

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNår kan man begynne å kjenne liv?
Neste artikkelSå godt vi bare kan
DEL