Jeg gledet meg skikkelig mye til fødselen og hadde store forventninger til hvordan det kom til å bli. Men jeg fikk ikke den lange førstegangsfødselen jeg hadde sett for meg.

Sist oppdatert: 14. februar 2013

Jeg hadde menstermin 18. oktober og ultralydtermin den 5. november 2012. Da jeg var 10 uker på vei fikk jeg bekkenløsning, noe som gradvis ble værre gjennom svangerskapet, og på slutten måtte jeg ty til krykker.

På slutten begynte jeg å bli lei av magen som alltid kom i veien, klarte ikke en gang å ha på meg sko, så for det meste ble det sandaler på føttene. Så jeg begynte å søke på kjerringråd, nå ville jeg ha fortgang på ting.

Les også: Yngre mødre vil føde før

Kjerringrådet virker!
Mandag 22. oktober satt jeg og sambo og snakket om hva som skulle gjøres den kommende uka, vi skulle begynne dagen etter med å få på plass stellebord og henge tv’en på veggen. Det var jo tross alt bare 2 uker igjen til termin. Vi var oppe lenge den kvelden å pratet om hva som skulle skje de neste ukene, og før vi visste ordet av det var klokka blitt 2 på natta. Da vi hadde lagt oss ville jeg prøve ut kjerringråd nr 1, litt sengekos, selv om jeg ikke trodde helt på at det kom til å fungere. Men joda, det funka veldig bra. Vannet gikk 02.40!

Jeg var ikke helt sikker på om det var vannet, så jeg gikk på do i den tro at jeg kanskje hadde tissa meg ut, men det slutta aldri å renne. Da det gikk opp for meg at det var vannet som hadde gått så fikk jeg latterkrampe. Tror jeg kanskje var i sjokk, det var jo enda 13 dager igjen til termin. Så der satt jeg på do med latterkrampe, og da jeg gikk ut i stua møtte jeg en litt forvirra samboer. Siden riene ikke hadde kommet enda tenke jeg å sove litt, hadde jo lest at det er viktig å hvile når man kan.Men den gang ei, 03.15 kom den første ria, allerede så vond at jeg måtte puste meg gjennom den, og 03.30 klarte jeg ikke å ligge stille lenger.

Les også: Alt du trenger å vite om vannavgang

Det blir ambulansetur
Jeg er veldig sta av meg, så jeg ville vente lengst mulig før jeg ringte jordmor, men riene ble vondere og det er 3 timer å kjøre til Trondheim. Klokka 03.30 ringte jeg, og fikk beskjed om at jeg kunne få ambulanse (sambo har ikke førerkortet). Hadde planlagt å dra hjem til Levanger og føde der, så da jordmor sa at ambulansen ville frakte meg til Trondheim, ville jeg komme meg innover selv. Svogeren min ble ringt, og han kunne kjøre oss, men vi hadde ikke kjørt lenger enn i 15 minutter da han sa at jeg aldri i verden ville komme fram i tide. Vi hadde fremdeles sommerdekk på bilen vår, og ute var det glatt. Han ringte jordmor siden jeg ikke klarte å prate, og hun sendte ambulanse til oss.

Snakk om ubehagelig tur. Jeg var stroppa fast til en seng og klarte ikke å slappe av. Han ene fyren sjekket hvor mange rier jeg fikk på 15 minutter, hele 5 rier! Jordmor på Orkanger ble ringt å sendt med ambulanse for å møte oss, ville vel ikke ta sjansen på at jeg skulle føde uten jordmor.

Les også: Hvis du ikke rekker føden...

Møter jordmoren
Samme ambulansefyren fikk gjennomgå litt på turen innover. Sambo og svogeren min kjørte bak ambulansen, og jeg lå der med sinnsyke rier, så han fikk en kjeftsmell eller to, og det at han maste på meg om å puste hjalp ikke på humøret for å si det sånn. Han fikk også skylda for at det gjorde så vondt og at jeg ikke fikk den lange førstegangsfødselen jeg trodde jeg skulle få. Tiden gikk sakte, men etterhvert møtte vi jordmoren. Da hadde vi kjørt i 1 1/2 time, og jeg hadde allerde 4 cm åpning.

Det føltes litt tryggere med jordmor der, selv om hun også irriterte meg. Fikk stadig beskjed om å puste, men jeg syns jeg takla riene bedre når jeg fikk brølt litt. Da vi var en halvtime unna trondheim hadde jeg 5 cm, dette var kl. 06.30. Jeg begynte å få trykketrang, men fikk streng beskjed om å ikke presse.

Les også: Når trykketrangen melder seg

Ankommer St. Olavs
Vel fremme ved St.Olavs hospital ble jeg fraktet direkte til et føderom, og møtte ei ganske så sur jordmor. Fikk skifta til sykehus skjorta og på med beltene for å måle hjertelyden til babyen. Etter ca 10 minutter kom samboer og moren min inn i rommet, det var utrolig godt å ha mamma der. Og veldig glad for at sambo var der, han var så utrolig flink, og selv om han ikke sa stort så hjalp det veldig at han var der. Etterhvert kom en kjempehyggelig jordmor og jordmorstudent inn. De pratet rolig med meg og lurte på om jeg ville ha noe. Det første jeg sa var epidural og at jeg ville kjenne på hode til babyen når det var ute. Fikk beskjed om at det skulle gå helt fint.

Men nei, like før halv 8 sjekket de åpningen, allerede 9 cm! Jeg fikk ikke noe epidural, men jeg hadde blitt gode venner med lystgassen, så det skulle vel gå bra. Noen få minutter etter de sjekka åpningen kom den første pressria. Jeg ble litt småstressa siden jeg ikke visste om jeg kunne presse eller ikke, og om hva jeg kunne forvente. Jordmødrene sa ikke så mye, fikk ikke så mye veiledning av dem. Men etter 2 pressrier fikk jeg teket på det, og 7 minutter etter den første pressria var babyen ute. Jeg fikk bare en overflate rift som trengte 3 sting, er så utrolig stolt over meg selv! Fikk i ettertid vite at de holdt igjen hodet slik at jeg ikke skulle revne, han hadde det visst travelt med å komme ut.

Med bare litt hjelp av lystgass hadde jeg født verdens nydligste gutt. Han veide 3580 g og var 51 cm lang. Helt perfekt!

Tok tid før morsfølelsen kom
Tiden etter fødselen ble litt vanskelig for min del. Morsfølelsen var ikke helt til stede, og i tillegg fikk sønnen vår kolikk. Det ble slitsomt når faren til babyen jobber en måned om gangen på sjøen. Jeg slet mye med å forstå at denne vesle vakre babyen faktisk var min, og at jeg var mammaen hans. Men jeg turte heldigvis å si ifra til noen om det, og har jobbet veldig mye med meg selv. Nå kan jeg si at jeg elsker sønnen min, han er det beste som noen gang har skjedd meg.

Les også: Nedstemthet etter fødselen

Nå er vesle Julian Alexander 4 måneder, og livet mitt er akkurat slik jeg vil det skal være. Jeg elsker min lille familie!

Hva synes du om artikkelen?