Jeg hadde vel en helt vanlig fødsel, bortsett fra at jeg aldri fikk noen trykketrang. Heldigvis husker jeg ikke fødselen i detalj. Det er som å tenke tilbake på en drøm...

Sist oppdatert: 20. juni 2013

Torsdag 4. april var jeg fire dager på overtid og lei av å gå hjemme og vente. Jeg bestemte meg for å dra på kjøpesenteret og høre om de hadde ledig frisørtime til meg. Det hadde de heldigvis, og jeg fikk klippet og farget håret. På kvelden begynte jeg å kjenne litt lett murring i mage og rygg, men trodde det var fordi det hadde vært en dag med mye aktivitet. Jeg la meg tidlig den kvelden, for jeg var så sliten. Håpet på at jeg skulle få sove mye den natten. Det hadde vært lite søvn i det siste fordi lillemor i magen var veldig aktiv nattestid.

Denne natten sovnet jeg som en stein, men våknet etter halvannen time med veldig vondt i rygg, mage og hofter. Smertene gikk over, og jeg sovnet igjen. Slik fortsatte natten med en og en halv timers mellomrom. Jeg tenkte at endelig begynner noe å skje - dette er sikkert modningsrier.

Les også:

Hvor langt er det mellom de første riene?

Dette kan mannen forvente på fødestua

Hva er stripping?

Riene kommer tettere
Fredag 5. april fikk jeg vasket hele huset mellom takene. På ettermiddagen da vi spiste middag, syntes mannen min at de kom såpass ofte at vi burde ta tiden og se. Da var det 20 minutter mellom hver. Vi bestemte oss for å se en film og slappe av. Da klokken nærmet seg 23, mente mannen min vi burde ta tiden igjen - og da var det cirka 10 minutter mellom, og riene varte i 68 sekunder.

Vi gikk og la oss. Jeg regnet med at jeg ikke fikk sove, men mannen min, som skulle kjøre til sykehuset, håpet på å få seg litt søvn. Det ble ikke mye søvn på ham heller - han var for spent. Klokken 03 mente han at det var på tide å ringe sykehuset. Det var tross alt to timer å kjøre dit. Jeg ville vente litt til - til det var fem minutter mellom hver rie. Nå var det sju minutter mellom.

Drar til sykehuset
Men klokken 04 var det så ubehagelig, og jeg ringte selv om det bare var seks minutter mellom riene. Jeg pratet med en veldig hyggelig jordmor. Hun spurte diverse spørsmål og ønsket at vi skulle snakke til jeg fikk en rie. Det tok faktisk nesten sju minutter, og rien varte i halvannet minutt. "Tror du bare skal komme hit jeg", sa jordmoren etter at jeg hadde pustet meg gjennom rien. Så klokken 04:15 satte vi oss i bilen. Det snødde selvfølgelig, og det var heller ikke brøytet. Enkelte steder var det flere centimeter snø i veien. Idet jeg satte meg i bilen ble det plutselig bare tre minutter mellom riene, og de varte i rundt ett minutt.

Vi kom frem til sykehuset klokken 06:15 og jeg ble sjekket. Jeg hadde tre centimeter åpning, og fikk på meg et belte som skulle måle hjerterytme og rier. Jeg fikk også en knapp som jeg skulle trykke på hver gang jeg kjente bevegelser. Dette skulle jeg ligge med til de hadde hatt vaktskifte.

Prøver badekar og lystgass
Etter vaktskiftet ble jeg strippet, fikk klystér og jeg ble spurt om jeg ville prøve badekaret. Etter dobesøket gikk jeg i badekaret, og det var deilig. Det varme vannet ga kjempegod smertelindring. Jeg lå der i over en time, helt til jeg kastet opp. Jeg kastet opp over alt - fylte pussbekkenet, spydde på meg selv og utover badekaret. Det var ganske kvalmt. Jeg dusjet og la meg igjen. Da fikk jeg prøve lystgassen, og den hjalp litt. Da hadde jeg i hvert fall noe å konsentrere meg om.

Litt utpå dagen syntes jordmødrene at det gikk litt treigt, så de tok vannet mitt. Jeg syntes ikke riene ble så veldig mye verre, men de kom hele tiden. Cirka klokken 15 hadde jeg 8 centimeter åpning, og spydde igjen. Da fikk jeg et lite sammenbrudd og begynte å gråte. Det syntes mannen min var tøft å se på, så han felte også en tåre eller to, og måtte ta seg en luftetur ut.

Les også:

Slik blir du undersøkt under fødselen

10 kjappe om smertelindring under fødselen

Når trykketrangen melder seg

Snart tid for å presse
Jeg villa he epidural på, men fikk det ikke. Rundt klokken 16 stoppet det nesten opp, og jeg fikk riestimulerende drypp. Dette satte fart på sakene. Klokken 17 hadde jeg nesten 10 centimeter åpning, det gjensto bare en liten kant. Jordmor flatet ut kanten, og det gjorde j****g vondt.

Etterpå spurte hun om jeg kjente press og følte meg måtte trykke. Det gjorde jeg ikke. Så spurte de om jeg kunne kjenne babyen presse på, men det gjorde jeg heller ikke. Så spurte de om jeg hadde følelsen av at jeg måtte bæsje, men det hadde jeg ikke. Da sa de at uansett så er det klart til å begynne å trykke.

Kjente ingenting annet enn rier
Jeg begynte å trykke uten helt å vite hvor eller hvordan jeg skulle trykke. De måtte veilede meg litt, og spurte hele tiden om jeg kjente om babyen flyttet seg nedover, men jeg kjente ingenting. Kjente bare rier jeg. Følte aldri den velkjente trykketrangen, og idet hodet var på vei ut, kjente jeg heller aldri noe til "the burning ring of fire".

På slutten var jeg så sliten at jeg ikke klarte å presse ut babyen. De måtte bedøve meg, og gi meg et lite klipp. Etterpå kom lillemor ut i verden. Klokken var 17:45. Jeg hadde 30 minutters trykketid.

Morkaken sitter fast, og det blir kraftige blødninger
De tørket av lillemor og jeg fikk henne på brystet. Men morkaken min løsnet ikke, så de skrudde det riestimulerende dryppet på maks. Etter en liten stund løsnet morkaken, men da ville ikke livmoren min trekke seg tilbake. Da tok de plutselig lillemor fra meg, og ga henne til mannen min. To stykker trykte på magen min, mens den tredje fulgte med på blødningene. Etter en liten stund stoppet det opp, og de kunne sy meg sammen igjen. Jeg vet ikke hvor mange sting jeg fikk, men det var ikke mange. Jeg mistet cirka en liter blod, litt mer enn det som er normalt.

Etter to timer ble vi trillet tilbake til et barselrom. Den natten fikk jeg ikke lov til å reise meg uten tilsyn, i tilfelle jeg skulle svime av. Det gjorde jeg heldigvis ikke. Det var godt at mannen min var der slik at han kunne hjelpe meg med lillemor.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelStress med barn?
Neste artikkelDagen god mor-medaljen glapp
DEL