26+6 uker på vei viste det legen mente var kynnere seg å være rier. Så bar det i Seaking-helikopter til sykehus for prematur fødsel.

Sist oppdatert: 18. november 2014

På første ultralydundersøkelse viste det seg å være en jente i magen. Terminen ble satt til 16. februar.

Jeg var 26+4 uker gravid, og alt tydet på et normalt svangerskp. Det var helg, og endelig tid for å slenge føttene på bordet og ta livet helt med ro. Men så fikk jeg noen helt forferdelige kynnere. Magen var steinhard, og jeg måtte ofte på do. Da jeg tørket meg, merket jeg noe rosa-aktig på papiret, men bekymret meg ikke.

Smertene ga seg ikke, og jeg fikk ikke sove den natten. Jeg dro til legen neste dag, og fikk bekreftet at det bare var kynnere. Ingenting å bekymre seg over. Smertene fortsatte, men jeg hørte på legen.

Les flere fødselshistorier:

Ble syk av morkakerester

En tung start kan få et fantastisk utfall

En ganske rask fødsel

Det er rier!
Den tredje kvelden da jeg skulle legge meg, 26+6 uker gravid, ble smertene så sterke at jeg måtte holde meg fast i nattbordet. Det var da den skumle tanken slo meg – kunne det være fødsel?

Vi ringte etter ambulase, og ble sendt på legevakten hvor jordmor møtte oss. Jeg hadde allerede så mye smerter, og var så forvirret og redd, at jeg knapt fikk med meg det som skjedde rundt meg. Jeg husker jeg fikk riestoppende medisiner.

Vi klarer ikke å stoppe fødselen
Jeg ble sendt med Seaking-helikopter hvor jeg fikk en lungemodningssprøyte. Jeg husker lite av turen, men minnes godt da jeg fikk beskjeden om at jente vår var klar til å komme, og at de ikke fikk stoppet fødselen. Det var skummelt å ikke vite om det ville gå bra eller ikke.

Jeg var 27 uker på vei da vi kom til sykehuset. I sju timer lå jeg med rier på sykehuset før pressriene kom, og jenta vår kom til verden med et pang.

Ikke sånn det første møtet skulle være
Jeg fikk ikke holde henne, og heller ikke sett henne før hun ble sendt ned til nyfødtintensivavdelingen. Det var en merkelig følelse da jeg fikk komme ned og se henne i kuvøsen. Hun var så liten, rød og porøs. Og så nydelig og vakker.

Mange blandede følelser fylte meg. Jeg ville gråte både i frykt og glede. Jeg ville holde henne og gi henne trygghet. Jeg ville lukte og føle. Det var ikke helt sånn jeg så for meg vårt første møte.

Alt gikk bra!
Jeg er så evig takknemlig for at det gikk så bra som det gjorde. I dag er datteren min en tøff treåring som vet hva hun vil. Jeg ønsker å sende en stor takk til Norlandssykehuset i Bodø og de fantastiske pleierne, legene og jordmoren.

Les også disse fødselshistoriene:

En fantastisk opplevelse

Jordmor ble dekket av blod fra topp til tå

Alt skjedde så fort!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDa Sjur nesten ble far – uten å ha pult
Neste artikkelUplanlagt og kaotisk hjemmefødsel
DEL