Det er helt utrolig å tenke på at jeg har klart å føde en baby. Jeg er skikkelig stolt av meg selv.

Sist oppdatert: 30. september 2016

Det var i april måned da mi førstefødte skulle komme. Jeg endret innstilling på høsten til at det skulle bli en fin og spennende opplevelse, og tviholdt på den tankegangen. Jeg var på undersøkelse og fikk akupunktur på termindatoen. Jeg fikk høre at jordmor skulle utføre noe som kalles »stripping». Her fant de ut at jeg hadde 3 centimeter åpning.

Kjempegira
4 dager senere, klokken 03 om natten, kjente jeg litt ulming eller mageknip. Jeg våknet av og på til jeg sjønte at nå var virkelig fødselen i gang. Riene som denne mageknipen var kom hver 7. -10. minutt. Jeg stod opp klokken 05 og gikk i dusjen. Klarte ikke slappe av for jeg ble så gira. 

Allerede klokken 09 ble riene litt sterke, og jeg ble plutselig kvalm og måtte kaste opp. Kjørte til sykehuset og tok en undersøkelse som viste fortsatt 3 centimeter. Jordmor sendte meg hjem for å hvile litt, men allerede  klokken 11.30 var riene hvert 2. minutt – og så sterke at jeg kastet opp flere ganger og begynte å få veldig vondt. Riene kom hyppig, og vi kjørte tilbake til sykehuset. 

Prekestol og massasje
Jeg hadde fått 4 centimeter åpning. Husker jeg ble skuffet, for jeg trodde jeg hadde mer – etter smertene å vurdere. Jeg fikk klystér slik at jeg fikk tømt tarmen. Tiden etter brukte jeg på å ynke meg over prekestolen. Syntes det var vondt å sitte og ligge, så for meg var det å bli gnudd på ryggen og stå over prekestolen som fungerte.

Jeg hadde helt glemt av å spørre om lystgass som jeg hadde så lyst å prøve. Så den fikk jeg etter neste undersøkelse som visste 7 centimeter åpning. Hurra!!! Da va riene rimelige intense. Så jeg fikk lystgass, og det hjalp på slutten/toppene av riene. Jeg gikk i dusjen for å la varmt vann renne på korsryggen samtidig som samboeren min gnudde på ryggen. Må innrømme at jeg ble litt susa av lystgassen, så ble et par morsomme utsagn og lignende.

Kjente press nedover
Da det ikke var noen pause mellom riene, så gikk jordmor inn på føderommet og gjorde klart. Husker jeg ble glad da, for det var ett skritt nærmere slutten. Vi undersøkte på nytt, og jeg hadde 9 centimeter. Begynte å kjenne antydning til litt press nedover, så vi gikk inn på fødestuen og oppholdt oss. Det kjentes ut som jeg måtte bæsje, rett og slett, og jeg følte at tyngdekraften presset nedover. Jeg begynte å puste annerledes å lagde mere presselyder. Jeg syntes at pressriene var mere behagelige, om man kan si det.

Vannet hadde ikke gått enda, så gynekolog var innom og tok dette med en heklekrok-lignende sak. Da vannet var misfarget, var det tegn på at babyen var stresset, så de satte en elektrode på hodet. Dette kjente ikke jeg noe av. Gynekologen hadde også tatt en ''kant'' i skjedeveggen som var i veien. Denne tok hun mens jeg hadde en rie, slik at det ikke skulle gjøre mer vondt. På dette tidspunktet hadde jeg lagt meg tilrette i fødesengen og hadde begynt å presse ordentlig.

30 minutter med pressrier
Etter det jeg er blitt fortalt, så brukte vi cirka 30 minutter fra pressriene startet til babyen var ute. Det var gjort klart til sugekopp og tang ved behov, men jeg ønsket ikke noen av delene. Vi var 6 stykker inne på slutten. Min kjære holdt hånden. Ei holdt foten, ei holdt den andre hånden, ei presset oppå magen min og ei stod klar til å ta imot. Jeg kjente så klart da hodet kom ut – jeg kjente at det svidde
litt, og det var sannsynligvis da jeg revnet.

Fantastisk da hun kom
Da hun kom ut klokken 15.45 så var det rett å slett fantastisk. Hun ble lagt på magen og brystet. Samboeren klippet navelstrengen. Vi fikk litt alenetid på fødestuen etter at jeg ble sydd, og alt utstyret og griset ble ryddet bort. Etter en stund hentet de henne slik at jeg fikk dusjet meg.

Det er helt utrolig å tenke på at jeg har klart å føde en baby. Jeg er skikkelig stolt av meg selv. Jeg tror også at innstillingen kan ha mye å si for hvordan opplevelsen blir. Selvfølgelig blir det smertefullt, men vi er tross alt laget for dette – og tusentalls kvinner har gjort det før meg. Så hvorfor skulle ikke jeg klare det? Gleder meg til neste, som forhåpentligvis ikke er så lenge til. 

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?