Det var først da jeg skulle bevege meg ut av sengen for første gang etter fødselen at jeg merket at noe var galt...

Sist oppdatert: 14. desember 2012

Mitt første svangerskap var en drøm, sett bort fra de første tre månedene som bestod av kvalme, lite matlyst og en voldsom reaksjon på alle mulige lukter. De resterende månedene gikk over all forventing. Jeg hadde ingen plager, og hadde en passe, liten mage. Jeg var i bedre form enn jeg noen sinne hadde vært før. Jeg kunne gjøre alt, selv da jeg passerte termindatoen. Jeg hadde ingen hemninger.

Drømmefødsel
Så plutselig var det min tur. To dager etter termin startet riene og fødselen var i gang. I starten var det nesten litt deilig – å endelig få kjenne litt på smertene jeg hadde lengtet så lenge etter. Etter 12 timer med regelmessige utholdelige rier, ble smertene verre. Etter seks nye timer var det nesten helt uutholdelig. Bare noen timer senere ble jeg flyttet inn på fødestua. Presseriene var i gang og vesla var bare noen minutter unna armene mine.

Fødselen gikk kjempefint, og alt gikk naturlig for seg. Jenta kom bare 15 minutter etter presseriene startet, frisk og fin. Alt i alt var fødselen en drøm. En 24 timer lang drøm. Livmoren hadde trukket seg godt tilbake allerede rett etter morkaka var ute, og magen var flat. Jeg kunne vel ikke sett for meg at ting skulle blitt noe bedre.

Les alt om fødsel

Noe er galt
Det var først da jeg skulle bevege meg ut av sengen for første gang etter fødselen at jeg merket at noe var galt…

Jeg vred meg i smerte, og hadde store problemer med å reise meg ut av sengen. Smertene kom fra «rompa» som jeg forklarte det med, den gang. Jeg var jo førstegangsfødende og trodde kanskje at det var sånn det skulle være, så jeg gjorde ikke noe stort nummer ut av det i starten. Jordmødrene og legene trodde det var stingene jeg hadde sydd som gjorde at jeg hadde vondt, og forklarte alt med at det var helt normalt. For å være ærlig så kunne jeg ikke kjenne stingene i det hele.

Smerten jeg hadde var så sterk og så annerledes at ingenting føltes verre. Det var en verk jeg aldri før hadde kjent maken til. Den var der om jeg satt, lå, gikk – ja, hva som helst. Det var et mareritt og bare å eksistere rett og slett. Gleden over den lille babyen min var større enn noe jeg før hadde følt, men likevel gikk dagene på sykehuset bort i gråt og smerte. Ingen tok meg alvorlig da jeg klaget over den sterke smerten som kom fra «området der nede».

Les også: Man skal jo være lykkelig

Halebeinsbrudd?
Dag to på sykehuset gikk jeg inn på internett og leste meg fram til halebeinsbrudd eller brist. Det var helt klart at det var dette som hadde skjedd meg. Jeg var sikker, men som vanlig ble jeg ikke tatt på alvor.

Nye problemer oppstod da jeg merket at veslejenta ikke fikk i seg mat. Jeg hadde rett og slett ikke melk. Når jeg tenker meg om nå, så er det slett ikke rart. Hver eneste muskel i kroppen var i bruk, hvert minutt, hver time og hver dag – på grunn av smertene. Likevel ble jeg tvunget til pumping, amming, mating og alt en kan tenke seg til. Ingen hørte på meg når jeg forklarte at jeg ikke klarte å sitte. Sitte måtte jeg likevel. Og melken – den ble gradvis borte.

Jeg følte meg som en dårlig mor på grunn av ammingen. Jeg følte meg ødelagt og deprimert på grunn av halebeinet, og var livredd for at jeg kom til å være slik resten av livet. Jeg fungerte ikke, og hadde store problemer med å komme meg ut av sengen på egenhånd.

Les også: - Jeg er glad og redd på samme tid

Dårlig mor?
Jeg gråt mye, og klaget ofte over at jeg ville reise hjem. Jeg ble lovet hjemreise fra første dag etter fødselen, men grunnet gulsott på vesla ble en dag til to, to dager til tre, og så videre. Det jeg reagerer sterkt på i dag, er hvordan legene og jordmødrene lovet meg å få reise hjem, hver eneste dag, men stadig tok fra meg håpet. Det hadde vært bedre som de hadde sagt at de ikke viste hvor lenge jeg måtte bli. En annen følelse jeg sitter igjen med, er at de på avdelingen så på meg som en dårlig mor. Som om de mente at jeg ikke brydde meg om den lille babyen min, men bare tenkte på meg selv. Grusomt, rett og slett. Jeg var knust.

Etter en uke på sykehuset fikk vi endelig reise hjem. Det ble roligere omstendigheter, og jeg fant meg til rette med at morsmelkerstatning var det beste for oss. Etter en uke hjemme gikk jeg til legen. Der fikk jeg bekreftet at det var en veldig kraftig brist i halebeinet mitt, og at jeg sikkert aldri kom til å bli helt bra igjen. Det kunne ta flere måneder før jeg følte meg bedre, og det var lite jeg kunne gjøre annet enn å vente. Jeg fikk derimot noe betennelsesdempende som kunne hjelpe meg å bli raskere bra – og utrolig nok så virket disse tablettene allerede etter en dag. Jeg fikk endelig litt håp og glede igjen.

Les også: Gi deg selv tid til å være barselkvinne

Ta ansvar selv!
Månedene gikk og jeg ble sakte men sikkert bedre. I dag, over 1 år senere, har jeg omtrent ingen smerter, og jeg merker ikke noe til bristen i halebeinet lenger. Jeg har vært heldig.

Jeg er selvfølgelig redd for at det samme skal skje neste gang jeg føder. Jeg har tenkt en del på keisersnitt, men ønsket om naturlig fødsel altfor stort. Jeg har sett over forskjellige fødestillinger, og håper når tiden er inne, at jeg kan føde naturlig. Denne gangen kommer jeg til å gi streng beskjed om at amming er noe jeg selv vil ta meg av. Skrekken om å oppleve det samme som sist, er for stor til at jeg vil at noen skal blande seg inn. Det er til syvende og sist mitt valg.

Jeg er sikker på at det kommer til å gå fint denne gangen, da jeg er forberedt på at mye kan skje, og at det slett ikke er noen garanti for at tiden etter fødselen blir en dans på roser. Når det er sagt så skal det sies at jeg er svært skeptisk til å føde på samme sted som sist. Egentlig har jeg ikke noe lyst til det i det hele, men siden vi bor her så blir det mye enklere for oss alle. Jeg håper og tror at det blir lettere denne gangen, siden jeg nå vet mer, kan mer, og ikke forventer så mye.

Det jeg vet med sikkerhet er at jeg ikke kommer til å finne meg i den dårlige behandlingen jeg fikk sist. Ingen nybakte mødre skal finne seg i slik behandling. Det er sjelden man er så sårbar, som i tiden rett etter fødsel.

Resultatet av fødselen er det ingenting å si på.

Les flere fødselshistorier

Les også: 10 kjappe om etterrier og renselse

Les også: Babyen skal veies 7-10 dager gammel

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelAner ikke hvem som er far til datteren min
Neste artikkelNei, nei, neeeei!
DEL