Jeg gråt da jeg skiftet på min nyfødte sønn, og hørte andre snakke om hvor fint det første møtet var. Jeg fikk ikke oppleve det.

Sist oppdatert: 30. juni 2014

Jeg var førstegangsfødende og skulle bli alenemor. I uke 35 var jeg hos jordmor på helsestasjonen på kontroll. Da hun skulle måle magen, var det noe som ikke stemte. Hun ringte til sykehuset og ordnet ultralyd. De fant ut at jeg hadde to små lommer med fostervann, men syntes det var veldig lite. Den lille gutten min så også i seteleie. Jeg fikk ny time i uke 36.

Han lå fortsatt med rumpa ned på neste kontroll. Jeg hadde kjent lite liv den dagen, så jeg lå med CTG på magen for å sjekke hjertelyden. Alt var helt fint, og jeg ble sendt hjem. Det var helg.

Les også disse fødselshistoriene:

Theodor måtte ut – og det kjapt!

Dramatisk da Marcus ble født

Max – en liten kjempe

Tegn på at fødselen er i gang
På lørdags morgen hadde slimproppen gått. Jeg ringte sykehuset for å sjekke om det var vanlig, og det var det. Jeg gikk meg en tur til kjøpesenteret for å se på klær og sånn. Da kvelden kom, begynte jeg å få rier. Jeg ringte til fødeavdelingen for å høre om jeg skulle komme, og det kunne jeg gjerne.

Vel fremme ble jeg sjekket, og hadde fem centimeter åpning. De tok ultralyd, og gutten min lå fortsatt med rumpa ned. Jeg måtte til MR for å sjekke om bekkenet mitt var stort nok. Jeg fikk ikke tilbud om keisersnitt, så jeg spurte om jeg kunne få det. Men de sa at det beste var å føde vanlig.

For seint med epidural
De hadde bestilt epidural til meg, men da jeg var tilbake fra MR var det for seint – jeg hadde allerede ti centimeter åpning, og gutten var på vei ut. Det tok bare en halvtime fra fem til ti centimeter åpning!

Les flere fødselshistorier:

Glad fødselen gikk så fort

Viljar satt fast – måtte hjelpes ut

Ikke helt som forventet

Det blir katastrofesnitt
Plutselig ble hjertelyden til gutten min dårlig. Jeg fikk ikke vite hva som skjedde, for alt gikk så fort. Jeg ble lagt i narkose.

Jeg fikk ikke møte sønnen min før langt utpå dagen.

Livredd for at det skal skje igjen
Nå er sønnen min 10 måneder gammel og frisk og rask. Jeg er gravid på nytt, men er livredd. Jeg har angst for at det skal gå enda fortere denne gangen, og at noe skal skje så det blir katastrofesnitt igjen. Jeg føler at ingen hører på meg når jeg sier jeg vil ha planlagt keisersnitt.

Jeg vil så gjerne få oppleve at babyen blir født. Å kunne høre det første skriket, og de hvor nydelig babyen er. Det fikk jeg ikke med prinsen min, og det er sårt.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn ganske rask fødsel
Neste artikkelEn fantastisk opplevelse
DEL