Jeg vil virkelig rose jordmødrene på Ahus! Jeg kunne født igjen bare timer etter fødselen – så fin var opplevelsen min der. Jeg gleder meg allerede til neste gang!

Sist oppdatert: 28. april 2015

Det begynte fredag 9. januar 2015. Jeg hadde vært en tur på senteret og kjørt de siste tingene vi trengte. Mens vi var der, hadde jeg kjent mye nedpress og kynnere, så vi dro hjem. Vel hjemme ble kynnerne sterkere og mer regelmessige, og jeg skjønte at det ikke var kynnere, men rier.

Vi ringte til føden, og fikk komme inn på en sjekk. Vi ble møtt av en kjempesøt jordmor. Hun undersøkte meg, men jeg hadde bare cirka to centimeter åpning, og var ikke helt moden. Så vi ble sendt hjem igjen med en stikkpille, og fikk beskjed om å ringe om det ble verre. Jeg var både fortvilet og lettet da vi reiste hjem.

Turgåing hjelper!
Da jeg våknet neste morgen hadde jeg ikke kynnere eller noe, alt hadde dabbet av. Vi ble selvfølgelig litt skuffet, men sånn var det. Vi bestemte oss for å gå en liten tur bort til butikken for å kjøpe frokost. Etter den lille turen begynte kynnerne igjen. Vi gikk hjem og spiste frokost før vi gikk en tur igjen for å se om det fikk fart i fødselen. Vi gikk tur i to timer, og det hjalp! Kynnerne ble sterkere og kom oftere. Senere på dagen gikk vi en ny tur – denne gangen i tre timer. Vi spiste også sterk mat.

På kvelden greide jeg ikke å prate når sammentrekningene kom. Vi ringte til føden, og fikk komme inn på ny sjekk. Vi ble møtt av den samme søte jordmoren som kvelden i forveien, og det var veldig betryggende. Jeg hadde tre centimeter åpning og var helt moden, så hun bestemte seg for å legge oss inn.

Les flere fødselshistorier:

Sofie kom ut før jeg rakk pressrie nummer to

Til alle fødende: Jeg håper dere får en fødsel som min!

Ville blitt mer sliten av å jogge enn å føde!

Er fødselen egentlig i gang?
Sammentrekningene ble verre og verre, og jeg ville prøve å bade. Jeg lå der i ti minutter før jeg ville ut. Det ble bare vondere av å ligge i vannet, men dusjing hjalp.

Natten kom, og hun sjekket meg igjen. Jeg hadde fortsatt bare tre centimeter åpning. Jeg ble litt skuffet. Hun foreslo at jeg skulle ta en stikkpille og sove. Jeg fikk stikkpillen, og bare én time etterpå begynte sammentrekningene å dabbe av igjen. Klokken var da tre på natten. Jeg fikk helt panikk, og tenkte at vi kom til å bli sendt hjem igjen. Jeg var oppe og gikk til det var vaktskifte. Da kom det en ny jordmor inn. Hun var så snill og omtenksom, og spurte meg rolig om hvorfor jeg ikke sov. Sprutrød i ansiktet og tårefull svarte jeg at jeg ikke ville sove fordi jeg ville få sterkere sammentrekninger. Da tok hun hånden min og sa: "Neste gang du reiser fra dette sykehuset, er det med barnet ditt i armene dine". Jeg ble veldig rolig etter det, og fikk faktisk sove i to timer. Da sjekket hun åpningen, og den var fortsatt bare tre centimeter.

Går sakte framover
Søndag klokken 12 hadde jeg fortsatt bare tre centimeter åpning, og tenkte for meg selv at dette kom til å ta lang tid. Jordmoren så at jeg var skuffet, og sa at hun skulle prøve å tøye meg litt. Hvis det ikke hjalp, skulle de ta vannet mitt klokken 14.

Klokken 14 hadde jeg 3,5 centimeter åpning, og de tok vannet mitt. 15 minutter senere kom de riktige riene! Jordmoren fortalte meg at jeg bare hadde hatt modningsrier, og at de ikke gjorde noe – men nå skulle ting begynne å skje. Hun sa også at det beste for meg var å ta epidural sånn at jeg orket å føde.

Hjelper egentlig epiduralen?
Klokken 15 hadde jeg seks centimeter åpning, og jordmoren ringte på legen sånn at jeg kunne få epidural. Riene var så vonde at lystgassen var min beste venn. Mannen min var ved min side, og trøstet og motiverte meg – dette skulle jeg greie!

Klokken 15:30 fikk jeg epidural, men jeg følte ikke den hjalp meg noe. Jeg var velig sliten, for jeg hadde ingen pauser. Jeg hadde 8 rier på 10 minutter, og begynte å bli kjempesliten. Men mannen min pratet med meg, og motiverte meg slik at jeg følte meg sterkere. Lystgassen var fortsatt min beste venn.

Plutselig trykketrang
Klokken 16:30 var det tid for vaktskifte igjen. Den nye jordmoren var også kjempesøt. Hun sa at vår datter var en av de siste hun kom til å ta imot, for hun skulle bytte jobb. Jeg kjente meg faktisk veldig spesiell.

Hun skulle sjekke meg, men idét hun skal til å gjøre det, får jeg en helt syk trang til å presse. Hun spurte om jeg måtte presse, og jeg skrek ut "Ja!". Hun undersøkte meg, og ropte på barnepleieren at det bare var å gjøre seg klar, for jeg hadde ti centimeter åpning.

Vondt å presse
Jeg begynte å presse, og syntes det var helt jævlig vondt. Jeg begynte å gråte fordi jeg trode jeg hadde bæsjet på meg. Jeg spurte jordmoren om jeg hadde gjort det, og hun svarte nei. Hun drev bare på med varme kluter der nede fordi det var så stramt.

Klokken 17:45 hadde jeg fortsatt pressrier, og jeg sa til dem at det føltes så stramt ut at jeg ikke greide å presse ordentlig. Da bestemte jordmoren seg for å klippe litt. Jeg var utslitt, men jordmoren sa at jeg måtte presse alt jeg hadde, ellers måtte de ta henne med tang. Barnepleieren tok tak i ett laken, og snøt i begge ender. Så hadde vi drakamp. Jeg husker hun sa at jeg var sterk, og jeg skrek ut "Jeg trente crossfit til jeg var sju måneder på vei!"

En liten jente blir født
Klokken 18:15 kom vår nydelige datter til verden. Jeg klarte det uten tang eller annen hjelp. Jeg var så stolt av meg selv for at jeg greide det! Jeg så på Daniel og på jente vår, og var forelsket. Jeg fikk henne på brystet, og hele verden stoppet opp!

Men så var det på tide å få ut morkaken. Det greide jeg på første press. Men så sa jeg til jordmoren "Oj, jeg tisser". Da kastet deg seg over meg og sa at jeg ikke tisset, men blødde. Jeg mistet 800 ml blod fordi livmoren var så sliten at den ikke trakk seg fort nok tilbake.

Tusen takk til Ahus
Uten jordmødrene på Ahus og mannen min, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. De var så hjelpsomme og snille. Jeg var stolt over at mannen min klarte å være med på dette, og støtte meg så godt under fødselen. Jeg vil virkelig rose fødeavdelingen på Ahus – snillere jordmødre har jeg aldri møtt!

Jeg var klar til å føde igjen bare timer etter fødselen – takket være den fine opplevelsen. Jeg gleder meg til neste gang allerede!

Les også disse fødselshistoriene:

Jordmoren så hodet til jenta vår – og hun hadde blondt hår!

Da lillesøster kom i ekspressfart

En hard fødsel jeg ikke kommer til å glemme

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelIgangsetting på overtid – slik fungerer det
Neste artikkelHva med å gi barnet et navn med kongelig klang?
DEL