Da folk sa at strekkmerkene, vond fødsel og alle kiloene er verdt det så fort du får babyen din på brystet, trodde jeg det var tull. Men det er virkelig sant! Jeg ville ikke forandret noe som helst!

Sist oppdatert: 14. februar 2013

Det hele begynte to timer etter en sengevals, den 30.10.12 cirka klokken 17. Jeg, sambo, mor og stefaren min akkurat spist taco. Jeg kjente de samme småriene jeg hadde hatt de siste kveldene. De varte i ett minutt, men pausene var veldig uregelmessige. De begynte å ta seg opp i styrke, men jeg kunne fremdeles både le og prate gjennom dem.

Siden de varte så lenge og noen av pausene bare var 2-3 minutter, ringte jeg føden for å høre hva de syntes. Mens jeg pratet med jordmor, kjente jeg at det rant.

– Enten så tisset jeg på meg nå, eller så gikk vannet, sa jeg.

– Tuller du? Akkurat nå, spurte jordmor.

Klokken var 23:15 og jordmor sa at jeg kunne vente hjemme en stund og slappe av, dusje og prøve å sove noen timer. Men hun ville ha meg inn i løpet av natten eller tidlig neste morgen. Jeg sendte mor og stefaren min i seng så de kunne få noen timer på øyet før vi reiste inn til føden.

Les alt du trenger å vite om vannavgang

I løpet av de neste timene ble riene vondere og vondere, og regelmessige. Jeg tok meg en dusj, og det hjalp litt en liten stund. Prøvde å legge meg til å sove litt, men det nyttet ikke. Riene var nå ett minutt lange og kom med to minutters pause imellom. Klokken 02:00 ringte jeg til føden siden det var så vondt at jeg måtte puste og jobbe med riene, og fordi pausene var så korte. Jordmor ville ha meg inn med det samme.

Ankommer sykehuset
Jeg ringte til mor og sambo for å si at det var på tide å reise. De var raskt klare, og vi kjørte i full fart inn til SUS. Da vi kom til securitasen i nattbua spurte han om jeg visste hvor jeg skulle.

– Ja faen, jeg skal i første og kalve vel! Ser du ikke det, sa jeg.

Vi kom opp på føden og ble tatt imot og jeg ble undersøkt. Klokken 03:00 hadde jeg to centimeter åpning, men de ville ikke sende meg hjem siden riene var så sterke og tette, og siden vannet var gått.

Vi fikk etter hvert en fødestue, og jeg fikk lystgass for å hjelpe meg gjennom de intense riene. To timer senere hadde jeg fire centimeter åpning, og var klar for epidural.

Les alt om epidural

Får epidural og ultralyd
Da anestesilegen kom litt over klokken fem, holdt han en tale til meg om epiduralen og hvor stille jeg måtte sitte. Husker ikke så mye av den. Han satte lokalbedøvelse, og så fikk jeg det magiske godstoffet. Det gikk cirka 15 minutter før den begynte å virke. Riene var absolutt vondere enn å sette epiduralen! Nå kunne vi alle tre sove litt og samle kreftr.

Etter to timer var det fremdeles fire centimeter åpning, og de spurte om jeg kunne tenke meg å være med på en ultralydundersøkelse som en del av forskning på hvorfor riene stoppet litt opp. Det sa jeg ja til, og etter en stund kom en lege og begynte å undersøke med ultralyd. Jenta mi lå med ansiktet mot høyre hofte og var fire centimeter fra mormunnen. For å få henne til å snu seg med ansiktet, la jeg meg på venstre side.

Klokken 10:30 var det fortsatt fire centimeter åpning, og jeg fikk akupunktur for å få opp riene. Det hjalp nesten litt for godt, og riene ble vondere igjen.

Les også: Hva påvirker riene?

– Hun skal komme på mitt skift!
Klokken 11:30 var det fem centimeter åpning, og klokken 13:30 var det seks centimeter. Nå kom det en ny jordmor. Det første hun sa til meg, var;

– Nå skal vi ha baby! Hun skal komme nå på mitt skift!

Dette ga meg mer motivasjon, og klokken 15:15 var det ni centimeter åpning. Jeg begynte å føle at riene forandret seg cirka klokken 16:30, og følte jeg ville trykke. Jordmor sa at jeg kunne småtrykke litt på toppen av riene for å få henne lengher ned. Det gjorde jeg, og en time senere var det ti centimeter åpning. Klokken 17:35 begynte jeg å trykke for fullt.

Les også: Når trykketrangen melder seg

Tid for å presse
Jeg hadde brukt opp mine tre doser med epidural på dette tidspunktet, og følte at pressriene var lite hjelpsomme. Jeg presset av ren viljestyrke. Så fikk jeg lystgassen igjen, men det jeg ikke visste var at jordmor hadde bedt sambo om å sette den på ren oksygen. Så jeg hadde altså ingen smertelindring under pressriene.

Jordmor spurte om jeg ville prøve fødekrakk for å få mer trykkekraft, og det ville jeg. Sambo satt bak meg og holdt meg mens jeg trykket. Plutselig begynte jeg  blø, og jordmor ville ha meg opp i sengen igjen. Det ville ikke jeg, så hun og sambo tok tak og løftet meg opp i senga.

Jeg visste ikke hva som skjedde før jeg snakket med jordmor senere, som fortalte at sonden på hodet til Ronja hadde rispet opp skjedeveggen, og det var derfor jeg blødde. Hun stakk inn hånden for å prøve å hindre at den rispet opp mer. Jeg skrek til henne at hun måtte dra den pokkers hånda si vekk, for jeg visste ikke hva hun holdt på med der inne.

Les også: De vanligste fødestillingene

– Nå kommer hun!
Etter 40 minutter med pressrier hører jeg mor rope "Nå kommer hun!" Den lille jenta mi kom ut med høyre hånd ved siden av hodet, i supermanstil som jordmor så fint kalte det. Klokken var 18:15, nøyaktig 19 timer etter at vannet gikk.

Jeg hadde på forhånd fortalt jordmor at jenta vår skulle hete Ronja. Og da Ronja kom ut, tok hun på meg og sa;

– Dette er virkelig en Ronja!

Masse hår hadde hun! Hun la henne opp på brystet mitt, og sambo klippet navlesnoren. Mens hun lå der kom etterriene og morkaken. Mor og sambo fikk se den, men jeg ville ikke. Den var hel og fin, og nesten ett kilo tung.

Var ikke så vondt å revne som jeg hadde trodd
Jordmor kikket og romsterte voldsomt mellom beina mine, og jeg spurte om hun ikke var ferdig der nå. Hun sa at jeg hadde revnet ganske mye, og at hun måtte få en kege til å se på det og bestemme hvem som skulle sy meg sammen. Jeg kunne nesten ikke forstå at jeg hadde revnet, for det var jo ikke så vondt som jeg hadde trodd.

Les også: Så mange får alvorlige rifter

Legen kom og sa at jeg hadde revnet til endetarmen, men heldigis hadde ikke endetarmsmuskelen revnet, selv om det ikke var langt ifra. Han ville ha meg ned på operasjonsstuen for der var det bedre lys, og han kunne gjøre en mye bedre jobb der. De kunne også bruke epiduralbedøvelse siden jeg allerede hadde slangen i ryggen - det måtte bare godkjennes av anestesilegen først.

De trillet meg ned på operasjonsstuen og satte mer epidural av samme type som en får ved keisersnitt. Men selvfølgelig med min flaks, ble jeg behøvd i hele underkroppen unntatt der de skulle sy. Men de sa at de ikke kom til å gjøre noe før jeg var helt bedøvd, så de satt lokalbedøvelse i tillegg. Jeg fikk litt smertestillende i tillegg så jeg skulle få slappe godt av mens de sydde. Det var to leger som sydde, og da de var ferdige kom den ene bort til meg og sa at det så kjempefint ut, og at det kom til å bli bra ganske fort.

Jeg ble trillet opp til oppvåkningen og måtte ligge der til jeg våknet skikkelig av de smertestillende de hadde gitt meg.

Ros fra jordmor og litt tårer
Mens jeg lå der kom jordmoren som hadde tatt imot Ronja, og vi fikk pratet litt om fødselen. Huns sa at jeg var utrolig sterk, og at hun aldri hadde vært borti en førstegangsfødende som hadde slik ro og kontroll på pustingen. Hun var så stolt av meg som hadde presset ut den store jenta på så kort tid.

Så kom en sykepleier og sa at de hadde bestilt portør til å kjøre meg opp på barselavdelingen hvor sambo og Ronja ventet på meg. Da innså jeg at herregud, jeg var jo blitt mamma! Jeg var sur for de 15 minuttene det tok portøren å komme, og det kjentes ut som 15 timer! Da portøren endelig kom, ble jeg trillet opp på barselavdelingen. Turen var grusomt lang, og jeg gråt hele turen.

Les også: Gi deg selv tid til å være barselkvinne

Endelig!
7G, barsel. De trillet meg inn på rommet mitt der sambo ventet med en skrikende liten Ronja. Hun hadde vært urolig en stund. Morsinstinktet mitt kicket inn, og jeg visste det var meg hun hylte etter. Jeg fikk henne oppi sengen mi, og sang for henne. Ett minutt senere eksploderte det i bleia. Siden jeg var bedøvd, kunne jeg ikke reise meg ut av senga, så en pleier måtte skifte den første bleia.

De neste dagene gikk bort i besøk, amming og masse, masse kos.

Ronja blir syk
Kvelden 2. november kom en pleier og sa at Ronja hadde litt høy CRP, og måtte kanskje ned på nyfødtintensiven. De skulle ta en ny prøve litt senere for å se om den gikk ned av seg selv først. Men noen timer senere måtte hun ned på nyfødtintensiven, selv om de ikke hadde fått svaret på den nye CRP-prøven. Jeg var helt fra meg. Lå bare og gråt og gråt, og holdt rundt Ronja. Hva var galt med den lille jenta mi?

En pleier ble med meg ned til nyfødtintensiven. Ronja ble undersøjkt av en lege som forklarte hva hun trodde var galt. CRPen var ikke veldig høy, men høy nok til at de ville gi henne en antibiotikakur. Hun skulle få det to ganger i døgnet. De trodde infeksjonen skyldtes at hun hadde svelget fostervann med barnebek i idet hun kom ut, eller at det hadde blitt en infeksjon siden det tok en stund fra vannet gikk til hun kom. Jeg bare gråt og gråt, og fikk ikke med meg alt legen sa.

Klokken var to om natten og vi måtte få opp på avdelingen igjen. Men jeg kunne komme å besøke henne når som helst bortsett fra under legevisitten klokken ti. Jeg lå og gråt hele natten, og ventet på at jeg kunne stå opp og gå ned til Ronja.

Besøker Ronja på nyfødtintensivavdelingen
Klokken halv åtte gikk jeg ned. Synet som møtte meg knuste mammahjerte mitt. Hun hadde veneflon på den lille hånden sin, og sonde i nesen. Jeg stod bare og skalv midt på gulvet i noen minutter før pleieren hennes så meg og kom bort. Hun sa at det så mye verre ut enn det var. Veneflonen var for medisinene hun fikk to ganger i døgnet, og sonden for å gi henne nok mat uten å ødelegge for ammingen. Legen hadde sagt at de ville ha henne over natten for å observere, men siden hun hadde fått litt surstoff på natten ville de ha henne litt lenger utpå dagen. Jeg skulle få beskjed så snart hun var klar.

Jeg fikk holde henne og amme henne så mye jeg ville. Utenom måltidene mine (som knapt ble rørt), og da jeg møtte sambo for å ta ham med til nyfødtintensiven, var jeg der hele dagen. Hver gang jeg kom ned igjen, spurte jeg om de visste noe mer. CRPen hadde gått ned allerede før den første dosen med medisin, og det kom til å gå bra, sa pleieren. Men hun måtte sees av en barnelege før jeg fikk ta henne med opp på barsel igjen.

Da klokka ble 17 skulle legen se på henne, og jeg fikk endelig ta henne med meg opp. Men hun måtte ned hver 12. time for å få medisin, og jeg måtte veie henne før og etter amming, for å se at hun fikk nok mat. Hun måtte ha tillegg av testet morsmelj om hun ikke fikk minst 30-35 ml per måltid.

6. november fikk vi endelig reise hjem.

Ville heller født flere ganger enn å ha babyen på nyfødtintensiven
Nå når jeg ser tilbake på fødselen og dagene etter, tenker jeg at jeg heller ville født ti ganger enn å ha babyen min på nyfødtintensivavdelingen ett eneste døgn. Selv om de ansatte på nyfødtintensiven var fantastiske, og alt er supert tilrettelagt for mor og barn, var det tortur for mammahjertet mitt. Takk til alle ansatte på nyfødtintensiven ved SUS, og til dem son donerer morsmelk til sykehusene.

Selv om epikrisen og jordmor sier at jeg hadde en tøff fødsel, er jeg mentalt klar for neste barn. Men for Ronjas skyld, skal vi vente en stund. Hun skal få være baby en god stund til.

Nå er hun tre måneder gammel og smiler, ler og prater hele tiden. Hun er aldri sur eller grinete.

Hva synes du om artikkelen?