På grunn av en dårlig fødselsopplevelse med førstemann, fikk jeg innvilget planlagt keisersnitt denne gangen. Men jeg måtte gå til jordmor og snakke om fødsel likevel, og gradvis endret jeg litt mening angående vaginal fødsel.

Sist oppdatert: 11. april 2014

Jeg hadde ingen god opplevelse fra første fødsel, og det første året med henne. For å gjøre en lang historie kort, så brakk jenta mi kragebeinet under fødselen. Men ingen fant ut av det før hun var ett år. Du kan jo bare tenke deg hvordan det første året var.

Da jeg ble gravid på nytt, gruet jeg meg veldig. Svangerskapet var rett og slett dritt med bekkenløsning fra helvete. Og da fødselen nærmet seg, grudde jeg meg så innmari. Jeg gråt på hver jordmortime, og ville ikke føde. Uansett hva som skjedde SKULLE jeg ha epidural. Jordmoren min var veldig hyggelig, og prøvde å snu tankene mine. Men det gikk ikke. Ikke litt en gang. Så hun kontaktet jordmoren på sykehuset, og henne skulle jeg gå til to ganger i uken de siste to-tre månedene av svangerskapet.

Les også:

Jeg var livredd for å føde prematurt igjen

Hadde 8-åringen med på fødsel

Risikabelt å føde i ambulanse

En fantastisk jordmor!
Jeg ville ikke bli tatt på, ikke undersøkt, og ville ikke høre noe som helst om underlivet mitt. Men den jordmoren! Jeg har aldri mått maken – for ei dame! Hun var så rolig, så snill og så forståelsesfull. Hun tok meg virkelig på alvor!

Etter noen møter med henne ble jeg mer trygg på meg selv, og tenkte mer på at gutten i magen måtte komme ut. Men jeg endret ikke mening om keisersnitt. Det ville jeg ha uansett. Jordmoren forstod meg og min frykt etter forrige fødsel, og sendte forespørsel om planlagt keisersnitt. Det fikk jeg, og kunne til og med velge litt på dato! Men jeg måtte fortsatt gå til jordmoren på sykehuset og på helsestasjonen de neste ukene.

Prøve å føde vaginalt likevel?
Vi pratet mer om både keisersnitt og vaginal fødsel. Og nå som jeg hadde fått innvilget keisersnitt, følte jeg meg lettere, og orket å høre litt om vaginal fødsel. Noen ganger endret jeg litt mening om vaginal fødsel etter disse pratene med jordmor på sykehuset.

Jeg tok dette opp med henne, og at jeg kanskje ville føde likevel. Vi pratet mye fram og tilbake om dette, og hun fikk til og med undersøke meg noen ganger når terminen nærmet seg.

Les også:

Siw har født alene to ganger

Kaisa veide 5135 gram – satt fast under fødselen

Twitret hele fødselen på direkten

Jordmoren alltid tilgjengelig
Hun sa jeg kunne ringe til henne når som helst – om det var dag eller natt, om hun var på jobb, eller hadde fri. Hun var tilgjengelig for meg, hele tiden! Hun kunne også være med på fødselen min, om jeg ville det, selv om hun hadde fri. Hun kunne være med så lenge hun ikke var midt i en annen fødsel. Men da skulle hun klare å ordne noe annet til meg.

Dagene gikk, og vi bestemte at jeg skulle prøve å føde vaginalt. Fikk jeg panikk underveis, lovet hun meg at jeg kunne få keisersnitt likevel. Nå gledet jeg meg faktisk til å føde!

Får panikk
En dag over termin kokte det virkelig over. Jeg ville ikke, orket ikke, turte ikke. Jeg var livredd. Jeg ville ikke ha ukjente komme og undersøke meg utallige ganger, eller beina i bøyler. Jeg bare ville ikke!

Sent på kvelden ringte jeg jordmor i full panikk, og merket fort at hun hadde fri. Men jeg måtte bare få sagt hva jeg følte. Hun roet meg ned med én gang, og sa at hun kunne ta en telefon og høre om jeg kunne bli satt i gang. Vi hadde diskutert det som en mulighet hvis jeg skulle få panikk. Jeg sa gladelig JA!

Hun ringte meg litt senere på kvelden, og sa at jeg kunne komme inn klokken 07:30 neste morgen for igangsetting. Jeg ble både glad og redd samtidig. Men hadde jeg måtte vente lenger, hadde jeg nok endt opp med keisersnitt.

Kjent jordmor
Dagen etter møtte jordmoren min fra helsestasjonen meg på sykehuset. Hun skulle ha første vakt med meg. Vi snakket en del, og hun hadde gitt beskjed til de andre om at de skulle ringe jordmoren min på sykehuset om det var noe. Hun hadde fri den dagen.

Jeg tok en pille, og kjente små, svake rier. Det tok tid, men det var jeg forberedt på. Jeg prøvde å gå så mye jeg orket. Riene ble sterkere i løpet av dagen, men ikke sterke nok. Litt utpå ettermiddagen bestemte de seg for å ta vannet mitt, for å se om riene ble bedre. Da kunne de også gi meg epidural.

Men riene ble ikke bedre, og timene gitt. Litt sent på ettermiddagen begynte åpningen å komme seg, men det dabbet selvfølgelig også av etter en stund.

Plutselig går det fort
Så bestemte de seg for å gi meg drypp, og skal si det satt fart på sakene! Jeg gikk fra 4-5 til 9 centimeter åpning på kort tid. Og plutselig måtte jeg tisse – NÅ! De lo litt av meg, og sa at hvis jeg gikk på do nå, så ville jeg føde i do. Jeg fikk kateter i stedet. Det ville jeg egentlig ikke ha, men lukket øynene og sang litt for meg selv. Jeg kjente ingenting, og så ingenting. Og det gikk kjempefort.

Etter 30 minutter med pressrier, kom Leon. Klokken var 00:00:19. Han veide 4140 gram og var en stor og fin gutt!

Jeg fikk en perfekt fødsel med god hjelp av fantastiske jordmødre som virkelig tok angst på alvor. Jeg snakket med jordmoren min på telefon før pressriene begynte, men sa at jeg hadde det fint og var i trygge hender. Hun kom på besøk dagen etter da jeg lå på barselhotellet.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMisunnelig på finske mødres gavepakke?
Neste artikkelJeg, meg, min og mitt
DEL