Jeg leste om gravide med fødselsangst og fikk lyst til å dele min fødselshistorie. Jeg hadde en fantastisk fødsel, og gleder meg til neste gang!

Sist oppdatert: 27. februar 2013

Det hele begynte med smårier natt til lørdag 22. september. Jeg tok tiden på riene, og det var mellom åtte og ti minutter mellom dem. Vi ringte til føden og jeg fikk beskjed om å ta en paracet og prøve å sove, for hvis dette var begynnelsen på fødselen så burde jeg få så mye søvn som mulig før det ble skikkelig vondt. Paraceten hjalp, og riene stoppet opp.

Hele lørdagen gikk jeg rundt med smårier som var vonde, men ikke vonde nok. Vi dro hjem til mamma og pappa og spiste tamilsk mat på kvelden. Lillesøsteren min og jeg tullet med at babyen kom til å komme den natten, men jeg hadde ikke noen som helst tro på at det skulle skje.

Les også: Hvor langt er det mellom de første riene?

Rier med fem minutters mellomrom
I ett-tiden på natten ble det verre, og riene kom ganske nøyaktig med fem minutters mellomrom. Jeg trodde kroppen min bare tullet med meg, for jeg hadde forventet at det skulle være mye vondere når riene kom så tett. Men Ole tvang meg til å ringe atter en gang til føden for å høre. Der svarte samme jordmor som kvelden før, og hun sa at vi kunne da komme innom for en sjekk siden jeg hadde hatt rier hele dagen.

Klokken 04:30 var vi framme på sykehuset og jeg ble koblet til CTG-registrering. Jordmoren så at jeg hadde regelmessige rier, og sjekket åpningen. Jeg hadde fire centimeter åpning, og ble lagt inn for da regnet de at fødselen var i gang.

Les også: Slik blir du undersøkt under fødselen

Senest ute klokken 15, sa jordmor
Så skjedde ting plutselig veldig fort. Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Jordmor sa at han kom til å være ute senest klokken 15:00 samme dag. Jeg ringte til mamma siden hun skulle være med på fødselen, men de bor bare en halvtime unna, så jeg sa at hun kunne vente litt før hun kom. Jeg ble sjekket en time senere, og da hadde jeg fem centimeter åpning. Dette gikk fort. Trodde vi...

Jeg fikk smertelindring i form av varmeposer i begynnelsen. Det hjalp på "småriene". Det hjalp faktisk så godt at hele greiene stoppet opp - nok en gang.

Les også: Så lenge varer fødselen

Lystgass og epidural
I 14-tiden gikk vi en tur ut for å få fødselen igang igjen. Det hjalp, men ikke nok, så de bestemte seg for å ta vannet mitt og i tillegg sette drypp. Jeg prøvde å holde meg til lystgass så lenge som mulig, men fikk beskjed fra jordmor at jeg burde få epidural så snart som mulig om jeg ønsket det. For det kom til å bli veldig vondt - veldig vondt, sa hun. Haha tenkte jeg, jeg klarte meg jo fint med lystgass!

Men etter ti minutter kom riene for fullt, og epidural ble satt. De minuttene var de lengste minuttene i hele mitt liv! Jeg klarte ikke å bevege meg eller noe. Så de stakk meg mens jeg lå i sengen. Da epiduralen begynte å virke, ble alt mye bedre. Jeg kunne fortsatt kjenne riene, men ikke på langt nær så mye som tidligere. Jeg brukte lystgass for å komme meg gjennom riene.

Etter hvert som epiduralen tok slutt, kom også riene tilbake. Jeg skulle få påfyll av epidural, men de somlet mye med den fordi det var noe galt med slangen. Jeg hadde ekstremt vondt en stund. Etter litt fram og tilbake og styr med slangen, fikk de endelig satt ny dose, og alt ble mye bedre.

Les alt om smertelindring

Må bæsje
Jeg fikk beskjed av jordmor om å gå på do og tisse fordi jeg hadde ni centimeter åpning, og ikke hadde tisset på en stund. Jeg satte meg på do, og der følte jeg virkelig at jeg måtte bæsje! Jeg presset og presset, men ingenting skjedde. Jordmor kom inn og spurte om jeg var ferdig, men jeg sa hver gang at jeg følte at jeg måtte tisse mer, så jeg fikk sitte litt til. Ville ikke si at jeg måtte trykke, for jeg var redd for at hun skulle sette sånn avføringsmiddel på meg.

Til slutt kom jordmor og sa at jeg måtte komme meg opp i senga igjen. Da måtte jeg krype til korset og fortelle at jeg virkelig måtte bæsje. Da fikk hun litt panikk og stresset meg opp i senga. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke skulle bæsje, jeg skulle føde! Da var det min tur til å få panikk, og jeg skrek ut at dette gikk for fort og at jeg ikke var klar til å bli mamma. Da lo alle godt, og sa at det var litt seint å tenke på nå.

Les også: Når trykketrangen melder seg

Han har mørkt hår!
Jeg ble sjekket igjen, og de fant ut at all pressingen jeg hadde gjort på do hadde gjort at gutten hadde kommet ganske langt ned i bekkenet. Faktisk så langt ned at de kunne se at han hadde mørkt hår. Så da fikk jeg lov til å begynne å presse. Da fikk han plutselig litt høy puls, og lege ble tilkalt. Han satte en elektrode på hodet hans så vi kunne høre hjerteslagene klart og tydelig. Jeg presset og presset, og 21:22 den 23. september var han ute!

Han ble lagt på brystet mitt, og jeg gråt som bare det. Alt det vonde var glemt, og jeg sa faktisk at jeg lett kunne gjort det igjen når jeg så hva premien var.

(fødselshistorien fortsetter under bildet)

Etter en stund tok de han med til et annet rom for å veie og måle ham. Imens presset jeg ut morkaken. Eller den ble vel egentlig dratt ut. Etterpå fikk jeg sydd et broderisting.

Veldig fornøyd med fødselen og sykehuset
Jeg flyttet meg over i dobbeltsenga og ventet på at Ole og mamma skulle komme tilbake med Theo. Da de endelig kom, fikk jeg han endelig i armene mine. Så ringte de familien for å fortelle at underet var kommet til verden.

Fødselen tok nesten 17 timer fra vi kom til sykehuset og til han var ute. Men det var bare rundt fire av disse timene hvor jeg hadde så vondt at jeg måtte bruke lystgass og epidural.

Jeg fikk føde på Nordfjordeid sykehus, slik jeg hadde håpet på, og det var fantastisk! Synes alle var kjempeflinke og vi ble godt tatt vare på. Det beste av alt var at Ole fikk sove på sykehuset sammen med oss. Jordmoren het Elisabeth og var fantastisk.

Les også: Gi deg selv tid til å være barselkvinne

Trøblete amming
Når det gjelder ammingen så har det vært et herk! Theo ble født tre uker for tidlig, så det var ikke så enkelt å få tak på en stor brystvorte i begynnelsen. Da måtte jeg pumpe og gi på flaske. Noen dager etter at vi kom hjem fra sykehuset, kom ammingen skikkelig igang, og han fikk godt tak. Men etter hvert ble jeg så ekstremt sår, fikk sprekker og måtte tilbake til pumping og flaskemating, og så amme litt innimellom.

Tre uker etter fødselen er ammingen fortsatt smertefull, og jeg gruer meg til hver gang. Jeg prøver å pumpe og amme annenhver gang for å variere litt, men vi har måtte ty til morsmelkerstatning i tillegg. Jeg er glad ingen fortalte meg at det kom til å bli så mye styr, for da hadde jeg sikkert aldri ville prøve en gang. Nå er det en liten seier hver gang jeg klarer å amme, og vi fortsetter å prøve så lenge det går. Har fått penslet på noe middel hos helsesøster som skal hjelpe, og i tillegg har jeg fått noen kremer, så får vi se om dette hjelper.

Les alt om amming

Når det er sagt, må jeg få si at jeg elsker den nye tilværelsen som mamma til lille Theo Sebastian! Fineste gutten i verden.

Hva synes du om artikkelen?