Det gikk fort når det først kom skikkelig i gang. Så fort at det ikke ble noe av den epiduralen...

Sist oppdatert: 28. mai 2014

Jeg ventet mitt første barn 3. mai 2014. Jeg hadde hatt en voldsom hodepine i flere dager i strekk, og da jeg begynte å bli veldig svimmel og uvel i tillegg, tok jeg turen inn til føden. Det var 16. april, og jeg var akkurat 38 uker gravid.

Magebilde 16. april. Foto: privatJeg hadde hatt litt høyt blodtrykk og litt utslag på urinen den siste uken, så de ville legge meg inn over natten for å følge med på hodepinen. Da natten kom, ville de sjekke om det var fostervann jeg lakk. Jeg hadde gått og lekket mye den dagen.

Testen slo ut positiv, og siden jeg hadde gått påvist GBS (gruppe B streptokokker) i urinen, og skulle ha antibiotika intravenøst under fødselen, ble jeg satt på det med en gang. Jeg og sambo snakket sammen om at vi nok var foreldre innen tre dager da. Samboeren min reiste hjem, og jeg fikk noe å sove på for å hvile meg litt. Neste morgen våknet jeg endelig litt uthvilt.

Les flere fødselshistorier:

Jeg fikk aldri trykketrang!

Sigrid kom som supermann

Måtte klare meg uten smertestillende

Er fødselen i gang?
I 10-tiden startet riene som hadde plaget meg noen netter allerede, men som alltid ga seg. En halvtime senere kom plutselig jordmor inn og sa at jeg skulle settes i gang nå fordi jeg lakk fostervann og noe med leververdiene mine. Jeg fikk sjokk. Jeg ringte samboeren min, og hele dagen lå jeg i sengen med CTG og smårier. Til slutt sendte de gubben hjem slik at han kunne hvile seg til det virkelig skulle sette i gang.

Klokken 18:02 gikk plutselig resten av vannet mens jeg satt ute. Jeg var sjeleglad det var skjærtorsdag og ingan andre ute, ved inngangen eller i heisen. Det tok bare fem minutter før jeg fikk sterke og regelmessige rier med varighet på ca. ett minutt, med fire-fem minutters pauser.

Venter på større åpning
Etter tre rier ble jeg undersøkt, og hadde tre centimeter åpning. Jeg ringte både til gubben og bestevenninnen min, og ba dem komme. Da bestevenninnen min kom, begynte jeg å gå rundt i gangene, og riene ble strekere og sterkere. Med én gang gubben kom, ble jeg lagt inn på en fødestue, og undersøkt igjen. Det var fortsatt tre centimeter åpning, og jordmor satt en elektrode på hodet til sønnen min. Selv om jeg hadde veldig sterke og regelmessige rier, satte hun meg på drypp også.

Etter en time undersøkte hun meg igjen, og åpningen var da fire centimeter. Vi prøvde akupunktur, men det virket ikke på smertene i det hele tatt, og var bare irriterende. De tok dem ut etter 20 minutter. Nå var det ingen pause mellom riene – maks fem sekunder.

Ble ikke noe epidural
Etter vaktskifte ble jeg undersøkt igjen. I løpet av en og en halv time hadde jeg gått fra fire til sju centimeter åpning. Da var det for sent for epidural. Vi ble enige om å prøve massasje, og jordmor hentet en sakkosekk. Jeg klarte å sitte/lene meg i en stilling som tydeligvis få klarte, men som var veldig effektiv. Etter cirka 20 minutter klarte jeg ikke å bli massert mer, for jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Ikke før fjernet jordmoren sakkosekken, så kjente jeg den første pressrien. «Au! Det presser og det brenner!» sa jeg, men jordmor trodde ikke jeg hadde pressrier siden jeg ikke hadde «bæsjefølelsen». Etter noen pressrier sa jordmor at jeg kunne få lov til å presse litt hvis jeg følte for det. «Å, kjempeflott» tenkte jeg, for kroppen min hadde automatisk presset litt den. Men nå kunne jeg også aktivt presse så smått.

Les også disse fødselshistoriene:

Tristan fikk plutselig hastverk

Måtte kjøre til føden selv

Maria kom til verden i vann

En liten prins kommer til verden
Etter et par pressrier til, ble jeg undersøkt igjen, og jordmor sa at det var full åpning. Babyens hode lå like innenfor, og jeg husker jeg tenkte «Ha ha, Silje (jordmoren), jeg visste det var pressrier». Etter fire-fem pressrier med effektiv pressing, kom endelig prinsen vår til verden. Det var skjærtorsdag, 17. april 2014 klokken 23:52. Fra jeg fikk kraftige og regelmessige rier tok det i underkant av seks timer før han var ute.

Sønnen min hadde dessverre navlestrengen to ganger stramt rundt halsen. Jeg skjønte noe var galt da han ikke gråt, og jeg ikke fikk ham opp på brystet med én gang. Men da de hadde fått gnidd og tørket liv i ham, så gråt han. Da rant tårene hos mor og far.

Med bare en bitteliten rift inni skjeden, og to små skrubbsår rett på innsiden, slapp jeg unna med bare noen få sting. Jeg må si at det var en drømmefødsel som førstegangsfødende, selv om det ble helt uten smertelindring.

Hva synes du om artikkelen?