Noen fødsler går ikke som planlagt. Men dere skal vite at det er verdt det når det går bra til slutt.

Sist oppdatert: 4. juni 2013

Klokken var seks på kvelden og jeg begynnte å kjenne de såkalte lette murringene. For meg kjentes de ikke så lette, men jeg visste at det kom til å bli verre lengre utpå kvelden. Det var på denne natta jeg skulle få møte min førstefødte lille William Elijah. Jeg kjente det på meg at han var klar til å komme til denne verden. Kynnerene ble hyppigere og vondere, og klokka var nå blitt åtte. Jeg bestemte meg for å ringe fødeavdelingen, og forklarte hvordan smertene var og at jeg var seks dager på overtid. Damen på telefonen virket rolig og betryggende, hun forklarte meg at samboeren min skulle kjøre selv til sykehuset.
 
Da vi var fremme var klokken blitt ti på kvelden. Da ble jeg undersøkt og fortalt jeg hadde tre centimeter åpning. Jeg ble koblet til disse målingene for å se hvor sterke riene mine var. Noen var vondere en andre, og de hadde ti minutters mellomrom. En jordmor ga meg et glass med appelsinsaft. Det gikk knappe 15 min før jeg og samboeren min ble ledsaget inn til fødestuen. Her fikk jeg mat, drikke og pysj. De trodde på at det kom til å bli en stund enda før babyen min skulle komme så de satte meg på drypp. Men slik føltes det ikke for meg.

Les også:

 
Klar for badekar?
Jordmoren fortalte meg at jeg skulle prøve å sove, nå var klokka blitt cirka halv ett på natta. Jeg prøvde å sove men riene ble vondere og vondere og kom på fem minutters mellomrom. De to jordmødrene diskuterte om jeg kanskje skulle få ligge i badekar. Dette hørtes bra ut syntes jeg, egentlig hadde jeg lyst å føde i vann. Men da de hadde tappet badet klart en halvtime etter så var riene så vonde at de vurderte å bare sette epidural på meg. Jeg ville ha det så klart.
Først måtte jeg virkelig på do å tisse. En jordmor ledsaget meg med dryppstativet ved siden av meg. Det var virkelig godt å få tisse! Det føltes som et enormt press bare forsvant! Men det var mer, det var blod og, mye. Dette forklarte jeg til jordmødrene og de skjønte fødselen var rett rundt hjørnet.
 
Får ikke til å sette epiduralen
Jeg ligger på sengen og klokken er nå blitt rundt tre på natta. Det kom en lege inn som var ganske fersk i faget. Han skulle sette epidural på meg. Herregud han er kjekk, tenkte jeg. Samboeren min synes dette er bare artig, hehe. Han prøvde og prøvde å sette denne epiduralen på meg men fikk det virkelig ikke til. Uansett hvor mye jeg prøvde å ligge rett. Han holdt på i en time og sette epiduralen på meg, stakk flere plasser men det gikk altså ikke! Inni alt dette er riene mine på maks tre minutter mellomrom og helt grusomme. Legen syntes skikkelig synd på meg og bestemte seg for å få tak i overlegen slik at han kunne sette epiduralen på meg. Overlegen kom og prøvde også. Men heller ikke han får det til! Etter en og en halv time så traff han endelig!

Jeg følte at smertene ble litt mindre vonde. Oppi alt dette kjeftet legen på meg fordi jeg ikke lå stille... Det var lett da jeg lå der med grusomme smerter, og i tillegg allerede hadde prøvd å ligge stille i en og en halv time! Heldigvis var det en snill jordmor der, Mia, hun var under opplæring hun også, så jeg fikk alltid alt dobbelt opp. Alle sjekket og annet. Men jeg ville vise Mia at jeg hadde tillit til henne. Mia sa ifra flere ganger til denne overlegen at han skulle skjerpe seg og ga ham stygge blikk. Jeg gråt på et tidspunkt fordi jeg følte meg som et bry. Det var ikke noe kjekt.

Samboeren min kokte av sinne på denne overlegen, og jeg så han slet med å holde munn. Men han hadde heldigvis all fokus på meg. Stakkaren viste ikke hva han skulle gjøre annet en å stryke meg på kinnet og fortelle meg når neste rie kom. Det sistenevnte kunne jeg vært foruten, men han prøvde jo så godt han kunne. Den kjekke legen ville prøve å gjøre det godt igjen med å dra en spøk som, "Du har jo den store fine tattoveringen, var jo sikkert epiduralen ingenting i forhold til den." Jeg lo bare fordi han mente godt. Og da mener jeg BARE FORDI.

Les også:
Vent med å klippe navlestrengen!

Får plutselig veldig vondt

Klokken halv seks på natta, kjente jeg smertene plutselig bare skyte i været! Jeg vil presse og presse. Vannet gikk i flere omganger og det var sinnsykt vondt! Ikke ubehagelig slik som folk sier, men vondt. Jordmoren sjekket ryggen min og fant ut at epiduralen har falt ut.
De konkluderer med at det ikke er vits å sette den på nytt. De lar den ligge der. Jeg blir kvalm og sint. Sint fordi alt strevet var til ingen nytte likevel. Og jeg føler meg sviket. Nå er riene på det verste. Jordmoren mener babyen min skal være på vei ut. Hun sier jeg har de værste riene nå, og at de kommer på 40 sekunders mellomrom. Samboeren min prøver å gi meg oksygen masken og tvinger den på meg. Jeg dytter den vekk gang på gang og rister på hodet mitt.
 
Blir akutt hastekeisersnitt
Så ropte jeg at jeg ikke klarte mer. Panikken kom og jeg fikk problemer med å puste. Barnelegen kom inn døren og sjekket meg. Hun sier babyen ligger for høyt oppe. Han er stor. Så mister de fosterlyden. Jeg hylte og gråt. Plutselig kom det en drøss med leger og jordmødre for å stikke i meg nåler og ta meg med ned til operasjonsstua. De har bestemt seg for et akutt hastekeisersnitt. Jeg har fått noe som har tatt smertene helt bort, det er ubeskrivelig. Samtidig var jeg livredd for babyen min.

Nede på operasjonsstua så var det den grusomme overlegen som skulle gi meg gassen jeg skulle puste inn for å sovne. Nå tenker jeg at jeg dør. Så sovner jeg. Samboeren min får William Elijah nesten med engang etter han er ute. Jeg er så sinnsykt misunnelig på han for det, men samtidig glad. 
 
Klemmer den kjekke legen
Det første jeg ser når jeg våkner litt er den kjekke legen. Jeg vil ha en klem, men jeg slutter ikke å klemme han, han ler og må tvinge meg av ham. Jeg ler når jeg tenker tilbake på det. Jeg spør hvor babyen min er, han svarer "Han er med pappaen sin og koser seg". Jeg får en varm og god følelse i kroppen og sovner igjen. Neste gang jeg våkner har jeg fullt av nåler i kroppen min og mange ledninger rundt meg. Jeg skjønner ikke hvor jeg er. Nå roper jeg for jeg ser ingen. Det kommer en hyggelig dame med vann til meg og forklarer meg det som har skjedd. Hun sier jeg mistet mye blod og får blodtilførsel men at de kommer med babyen min snart. Jeg sovner igjen.

Når jeg våkner for tredje gang kommer samboeren min med William Elijah. Jeg bryter ut i gråt og ser på den skjønne lille ungen min. Han ser på meg og studerer meg med det fineste lille ansiktet sitt. Jeg kan ikke skjønne at det er min gutt. Og så stor og fin! Det tar bare fem minutter før de tar ham med seg igjen. Jeg gråter. De forklarer at jeg må hvile. Jeg sovner igjen.

Når jeg våkner igjen er jeg på et annet rom med Yrjan (samboeren min) og William Elijah. Han legger ham på brystkassen min. Nå får jeg kose lenge med babyen min og det føles helt fantastisk. Jeg hvisker til babyen min, "Det skulle ikke bli lett, men jeg hadde gjort det igjen. Jeg fikk jo møte deg min lille (store) engel".
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTa med babyen til Paris!
Neste artikkelVarmen har kommet!
DEL