Etter en nesten problemfri graviditet og en mor som på ingen måte hadde dårlig tid med å få ut babyen, opplevde vi plutselig mer motgang enn vi var forberedt på.

Publisert: 13. august 2013

Det var dagen før min ultralydtermin, og jeg ante fred og ingen fare. Jeg måtte fryktelig på do, og krabbet ut av senga og skulle til å vagge mot doen. Da kjente jeg noe som rant nedover låret mitt, og tenkte «Shit, nå tisset jeg på meg» – og jeg som har hatt sånn blærekontroll hele tiden. Men blæra var like full. Da begynte jeg å innse at det kunne være vannet som hadde gått. Jeg sa forsiktig til min sovende samboer at jeg trodde vannet gikk. Han stod opp i en fart, og huset ble kaotisk. Min mor (som var hos oss i julen) løp rundt som en hodeløs høne – hun som er lege!

Les også:

Tabuer rundt fødselen

Alt du trenger å vite om vannavgang

Slik blir du undersøkt under fødselen

Lillegutt har det ikke travelt
Vi var to turer på sykehuset før de bestemte seg for at det var vannavgang. Men de mente ikke at det var noen fare foreløpig. Den andre dagen fikk vi lov til å overnatte siden jeg skulle settes i gang neste dag likevel.

Så vi ventet, og ventet og ventet. Nye sykepleiere som ikke visste at vannet var gått, kom innom og startet nesten alltid samtalen med at de var kommet for å ta vannet mitt. Jeg kjente at tålmodigheten min begynte å bli tynnslitt. På grunn av modningspiller, og etter hvert drypp, forlot jeg ikke rommet mitt på tre dager. Jeg hadde ikke vært lei eller utålmodig før, men dette var grusomt. Ingen tidsplaner, og ingen informasjon gjorde at jeg sov dårlig, og ble utslitt av å ligge og vente.

Lys i enden av tunnelen
Til slutt var de endelig enige om at jeg nå hadde vært på drypp lenge nok. Om ting ikke var endret i løpet av 30 minutter, ville de skru av dryppet, vente en time, og så eventuelt ta keisersnitt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle glede meg til keisersnitt!

Da jeg skulle sende sambo for å hente noe å drikke, begynte "moroa". Riestorm! Jeg skrek etter anestesilegen i rundt 40 minutter, men har var opptatt. Ifølge min mor var det avtalt at jeg skulle få epidural ved oppstart av dryppet, nettopp fordi slike ting kunne skje...

Les også:

Slik er den igangsatte fødselen

Se de utrolige bildene fra fødsel utenfor sykehuset

Hadde 8-åringen med på fødsel

Lillegutt kommer til verden
Da riestormen endelig var over, var jeg så sliten at det var godt å få slappe av. Jeg ble så bedøvet at jeg nesten ikke merket riene, og jeg merket heller ikke pressriene. Etter åtte timer og infeksjon under fødselen, kom endelig verdens fineste lille mirakel til verden. Klokken var 02:04 den 24. desember - verdens fineste julegave!

Jeg tenkte at nå var det verste over, og koste meg med den lille bylten i armene mine.

Morkaken sitter fast
Jeg merket at sambo så rart på meg, og mente jeg begynte å bli bleik. Det kom flere og flere leger inn på rommet vårt, og de trykket og trykket på magen min. Jeg ble gradvis slappere, og etter 45 minutter ble babyen flyttet fra armene mine over til samboeren min, og jeg ble raskt trillet ut mot heisen. Jeg måtte hasteopereres for å få ut morkaken.

På rommet satt min samboer igjen med en nyfødt baby og en stor dam med blod på gulvet. Dette har nok preget ham mye i ettertid, men han har ikke sagt noe mer om det.

Operasjonen gikk bra, og jeg fikk blodoverføring for å bøte på blodtapet.

Ikke over ennå
Du tenker nok at nå får det være nok. Men neida, heller ikke nå fikk vi nyte vår lille gullklump. Jeg var slapp og sliten etter blodtapet og operasjonen. Etter fire dager på føden med synkende blodprosent, ble det bestemt at jeg skulle få jernbehandling. Jeg hadde Hb på 7,8 og i følge mine foreldre må man ha blodoverføring ved 7,5.

Jeg hadde allerede gått glipp av legeundersøkelsen og babyens første bad. Jeg måtte halvveis ligge  og spise, og selv da ble jeg svimmel halvveis i måltidet. Jeg besvimte nesten hver gang jeg dusjet, og jeg måtte ha med sambo på do, for jeg klarte ikke å bevege meg uten hjelp.

Vi spurte hvor lang tid det ville ta før behandlingen virket, og svaret var sjokkerende - 7 til 10 dager! Skulle det være sånn i over en uke til?

Bedre med en ekstra blodoverføring?
Vi spurte pent om det ikke var enklere med en ny blodoverføring, men da fikk vi beskjed om at det ikke var aktuelt. Og sånn var det. Det var ikke rom for å vurdere min tilstand eller det faktum at jeg ikke var i stand til å ta meg av sønnen min.

Jeg ringte fortvilet til min mor, og etter en kjapp prat, ba hun meg vente ti minutter og la raskt på. Og jammen kom ikke legen ganske snurt tilbake, og sa at nå ble det både blodoverføring og jernbehandling siden jeg allerede hadde begynt på behandlingen.

Godt å komme hjem
Endelig kom formen gradvis tilbake. Nå kunne jeg støtte meg på babykrybben og bevege meg rundt. Etter ni dager på sykehuset, følte vi at vi måtte hjem. Lillegutt nektet å amme, rommet var for lite for oss tre, og maten var grusom.

Vel hjemme hos mine foreldre begynte ting å bli bedre. Jeg hadde en begynnende betennelse i stingene, og fikk brystbetennelse i løpet av de første fire dagene hjemme. Men ammingen kom i gang, og fargen kom tilbake i kinnene mine.

Viktig å stå på kravene!
Alt i alt gikk det jo bra med oss alle. Men jeg lurer på hvordan ting hadde vært om jeg ikke hadde hatt en mor som visste hvordan tingene skal være - og som tok kampen for meg. Vi var jo utslitte og overveldet, og følte oss rett og slett overkjørt av sykehuset. Jeg sier ingenting om damene på barsel, for de var fantastiske og prøvde så godt de kunne å hjelpe oss med amming, mat og oppmuntring.

Nå er verdens største gledespreder 2 1/2 år gammel. Og om noen år ønsker vi en til. Men neste gang håper vi at det går litt bedre. Skulle det mot formodning gå på samme måte, vet vi i hvert fall nå at vi må stå på kravene, og kjempe for det vi tror er riktig.

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?