De sa han var en stor baby, men jeg synes han er ganske liten. Å føde er noe av det tøffeste og mest modige jeg har gjort i mitt liv. Ingenting kan beskrive den følelsen!

Sist oppdatert: 9. juli 2015

12. mars ble jeg lagt inn for igangsettelse, og første modningstablett ble satt klokken 10. Det var både ubehagelig og vondt på samme tid. Jeg merket litt mensmurringer i ryggen, men ikke noe mer. Neste tablett ble satt noen timer senere, med samme virkning.

Det ble mange timer hvor jeg bare lå der. Vi prøvde å gå rundt på sykehuset for å få fødselen i gang. Etter modningstablett nummer tre, hadde jeg tre centimeter åpning, og fødselen nærmet seg med stormskritt. Rundt klokken 22 skulle jeg få siste pille for dagen, og merket heller ikke da mer enn menssmerter i rygg og mage.

Les også: Noah ble født i uke 28+0

Legger seg for å sove
Vi la oss nærmere midnatt, og prøvde å få oss noe søvn. Dagen etter var planen at jeg skulle få fire nye tabletter. Jeg våknet klokken tre på natten av smerter. Jeg gikk på do, for jeg trodde det kanskje ville hjelpe. Det roet seg, og jeg fikk sovet resten av natten.

Neste morgen våknet jeg klokken åtte av at jeg måtte tisse. Idet jeg reiste meg fra senga, fosset det vann ut. Vi ringte på jordmor. Hun sjekket fostervannet, og tok en CTG-registrering. Alt var kjempefint både med babyen og fostervannet. Hun ville ikke gi meg tabletter ennå, ettersom vannet hadde gått.

Les også: Overraskende kjapp fødsel for førstegangsfødende

Riene setter i gang
En time senere fikk jeg sterke rier. Det var så ille at jeg ikke klarte å bøye meg, og heller ikke stå oppreist. Da jordmor kom, hadde jeg plutselig fem centimeter åpning! Jordmor trodde ikke det skulle gå så fort. Hun så at riene mine kom med to minutters mellomrom, og ringte til fødeavdelingen.

En koselig jordmor hentet meg, og kjørte sykehussengen min til føden. Der fikk jeg tildelt fødestue. Etter en liten stund, var riene så intense og hyppige at det knapt var ett minutt mellom dem. Da fikk jeg lystgass. Den holdt meg i sjakk en stund. De satte veneflon i begge hendene mine – glukose i den ene og insulin i den andre, fordi jeg hadde svangerskapsdiabetes.

Les også: Da vi ankom føden kunne de se håret til veslejenta!

Trykketrangen melder seg
Jeg fikk plutselig behov for å presse. Det trykket veldig på, og jeg hadde intense og vonde rier som kom hele tiden. Jordmor sjekket åpningen, og nå var den plutselig åtte centimeter. Jeg hadde gått fra fem til åtte centimeter på tre kvarter!

Jordmor sa at jeg snart kunne presse, og plutselig hadde jeg ti centimeter åpning. Riene var på det høyeste, og jeg var i min egen boble. Jeg hylte og skrek, og det eneste som hjalp, var å holde mannen min i hånda.

Les også: Fantastiske jordmødre reddet fødselsopplevelsen min

En stor liten gutt blir født
Pressriene tok nesten en time, og det var den vondeste og lengste timen i mitt liv! Jeg følte at ungen aldri kom ut. Da hodet var på vei ut, fikk jeg kjenne på det. Det var en spesiell følelse. Etter en uendelig lang time mes pressrier og uten lystgass, sa de endelig at jeg kunne presse tre lange og harde press. Jeg husker jeg var så sliten, og ville gi opp. Men jeg ga meg ikke, dette skulle jeg klare!

Etter det siste presset hørte jeg et skrik, og pustet lettet ut. Mannen gråt noen tårer, og jeg fikk Linus på brystet mitt. Det var utrolig herlig. Linus gråt. Mannen min klippet navlestrengen, og var med på måling og veiing.

Linus veide hele 4370 gram og var 54 centimeter lang! De sa at han var en stor baby, men jeg synes han er ganske liten.

Jeg hadde snille jordmødre som passet på meg fra start til slutt, og de var så støttende under selve fødselen!

Les også: Martin Leander pustet ikke da han ble født

Hva synes du om artikkelen?