– Følelsen av å ha Luna på brystet, og Kim ved siden av meg var perfekt! Jeg tror aldri jeg har elsket samboeren min mer enn det jeg gjorde da.

Sist oppdatert: 2. mai 2013

14. april var termindatoen, og jeg var vel småparanoid og overanalyserende på alt med kroppen den dagen. Jeg håpet at hver eneste kynner var begynnelsen på noe, men dagen gikk uten at noe spennende skjedde.

Utover ettermiddagen/kvelden begynte det å murre litt mer i magen, litt sånn som menssmerter og mageknip. Men innen den tid hadde jeg lagt fra meg alt håp om at det skjulle skje noe på termindatoen, så jeg overså det litt. Men etter hvert ble kynnerne mer regelmessige, og litt sterkere. Jeg bestemte meg til slutt for å finne fram rietelleren på nettbrettet – det er jo lov å håpe? Klokka var cirka åtte på kvelden.

Jeg snakket med mamma på Facebook, men sa ingenting om de regelmessige kynnerne (som var rier). Jeg prøvde vel å overbevise meg selv om at det ikke var noe å hoppe i taket for – det kunne jo dabbe av igjen. Og de var ikke så sterke heller, selv om de begynte å gjøre vondt.

Les også:

Skriv et fødebrev!

Så lenge varer fødselen

Hvor vondt er det å føde?

Det er i gang!
Rundt 21:30 var jeg ikke i tvil lenger. Det var rier, og de kom ofte, og var vonde. Kim langde potetstappe til meg, så jeg skulle få i meg litt mat. Så gikk jeg i dusjen – både for å være litt fresh før det hele startet ordetnlig, og for å lindre smertene.

En time senere måtte jeg fortelle mamma at det antageligvis var rier på gang. Hun overtalte meg til å ringe til føden og spørre om å få komme inn. Riene kom med 3-4 minutters mellomrom, og var ganske vonde. Jeg måtte delvis puste meg gjennom dem, og det var ikke lenger sånn at jeg kunne snakke mens de varte. Jordmoren på føden stilte meg masse spørsmål, og ba meg om å ta en dusj og slappe litt av. Men siden jeg allerede hadde gjort det, fikk jeg komme ned. Men jeg måtte være forberedt på å kanskje bli sendt hjem igjen.

Tur innom føden – og hjem igjen
Jeg ble klarert for avdeling B7, og der ble jeg satt på CTG-registrering med riemåler etter at jordmor hadde gått gjennom papirene mine og stilt meg noen spørsmål. Etter en stund kom jordmoren tilbake og sjekket åpningen. Hun tøyde også litt (AU!). Det var dessverre bare 1 cm åpning, og livmorhalsen hadde fremdeles 2 cm igjen. Altså var det langt igjen ennå. Jeg fikk smertestillende og avslappende tabletter, og ble sendt hjem igjen klokken 01:30.

Den natten var slitsom! Jeg prøvde å dusje igjen for å se om det hjalp, men da kastet jeg opp. Riene ble sterkere og sterkere, og Kim ordnet med varme omslag. Det fungerte til en viss grad, men det ble etter hvert så tungt at det ble vondt det og. Så var det tid for en ny tur i dusjen. Utover natta gikk jeg tom for varmtvann, og da begynte fortvilelsen å dukke opp. Jeg slumret mellom riene, men de kom såpass ofte og var så sterke at det ikke ble mye hvile på meg. Natta føltes evig lang!

Da Kim stod opp i åttetiden var jeg allerede kjempesliten. Han ringte til mamma, og de ble enige om at jeg skulle ta en ny tur på føden i stedet for å vente på kontrolltimen jeg hadde på fødepoliklinikken klokken ti. Mamma kom og hentet meg, og hun ville hente Kim som hadde dratt innom jobb for å forklare noe til han som skulle ta vakten hans. Hun mente ting kunne skje når som helst. Så feil kan man ta…

Høy fosterlyd
Vi var på sykehuset klokken 09:30, og fikk heldigvis beskjed om at vi ikke kom til å bli sendt hjem igjen. Men jeg hadde fortsatt bare 1 cm åpning. Jordmor sa at vi hadde vært flinke som ikke hadde kommet tilbake før (hva hun nå enn mente med det). Det ble satt noen akupunkturnåler på meg, og jeg lå med CTG igjen. Fosterlyden var litt høy, så de ville overvåke den litt lenger. Jeg ble liggende med reimene på en god stund til. Jeg skiftet til sykehusskjorte og disse fantastiske bleietrusene.

Vi fikk et stort rom med dobbeltseng. I hjørnet stod det et badekar jeg gjerne ville prøve, men de ville avvente svar i forhold til fosterlyden. Det var også et bord og en stol, og en radio som stod på. Det var godt å ha på radioen, selv om jeg ikke fikk med meg hva som ble spilt til enhver tid. Greit med en avveksling fra lyden av min egen pust.

Etter en stund fikk jeg beskjed om at jeg måtte flyttes ned til B3 fordi fosterlyden fortsatt var høy. Jeg måtte overvåkes i hele prosessen, og kunne derfor ikke være der jeg var. Mens vi ventet på overflyttingen, hang jeg over prekestolen. Da kom sangen Angie av Rolling Stones på radioen. Det var sterkt for meg og mamma å stå der i den settingen og høre sangen som ble spilt på dødsleiet og i begravelsen til en som stod oss nær. Det var vemodig, men vi fikk følelsen av at han var med oss den dagen han og.

Les også:

Babyens leie avgjørende for fødselen

Vanskelig med nakenhet under fødselen

Hvis du ikke rekker føden…

Mye smerter
Jeg ble kjørt i rullestol ned til B3, og det er ikke å anbefale når man har rier! Vel nede fikk jeg på ny på VTG, og fosterlyden var fortsatt høy. Nå begynner ting å bli litt blurry med hva som skjedde i hvilken rekkefølge. Men jeg husker at det ble tatt blodprøver av meg, og at jeg fikk veneflon for å få i meg litt væske. Den beholdt jeg gjennom hele fødselen. Riene bygget seg opp og ble stadig vonderen, men hadde minimalt med effekt på åpningen.

På et tidspunkt så jeg opp under en rie og så mamma lage de grimasene av smerter. Jeg hadde skvist hånden hennes og skikkelig knadd ringene hennes inn i hverandre under en rie. Hun og Kim lo godt da. Jeg lo heller lite av noe som helst på det tidspunktet.

Til slutt fikk jeg endelig prøve badekaret. Men jeg fikk bare lov å ha vann som holdt 37 grader, og for meg som er vant med å nærmest skolde meg selv når jeg dusjer, var dette i kaldeste laget. Men det lindret litt i det minste, og jeg duppet av innimellom riene.

Ikke så enkelt med mat og drikke
Kim passet hele tiden på at jeg fikk i meg mat og drikke, og han hjalp meg også å fokusere og puste meg gjennom riene. Men alt jeg spiste, kom i retur. Jordmoren forklarte til slutt at en kropp i fødsel ikke er i stand til å ta imot og fordøye mat, så det var jo en grei forklaring på det.

Etter et par timer i badekaret, måtte jeg opp igjen så de kunne ha kontroll på fosterlyden. Klokken nærmet seg åtte på kvelden. Riene tok seg opp da jeg kom opp av vannet, og nå begynte jeg virkelig å slite. Heldigvis hjalp mamma og Kim meg til å holde fokuset.

Tar vannet og epidural blir vurdert
Etter det som føltes ut som en evighet, ville de ta vannet fordi åpningen var så liten, og fosterlyden så høy. Hvis jeg trodde at riene var vonde og uttholdelige før, så kunne de ikke sammenlignes med hvordan de ble etterpå. Det ble rett og slett et helvete å komme seg gjennom. Jeg var utslitt, og hadde minimalt med energi igjen. Jeg angret på at jeg hadde gått og ventet på at dette skulle komme.

Like før de tok vannet, kom en ny jordmor på vakt. Hun var en flott dame – litt røffere og mer frampå enn den forrige, og krevde også mer i forhold til fokus og pusting. Det trengte jeg!

Gynekologen kom og sjekket åpningen både utenom riene og under riene. Det var så umennesklig vondt da han sjekket åpningen mens jeg hadde rier, at jeg hadde lyst til å sparke og slå mannen helseløs! Han spurte de samme spørsmålene om og om igjen, før han til slutt gikk. Men han hadde gitt beskjed om at jeg skulle ha epidural først.

Les også:

Slik blir du undersøkt under fødselen

Nytt "drug" til fødende

Alt du trenger å vite om epidural

Hyperventilerer
Kim har fortalt meg at de slet med å få kontakt med meg på dette tidspunktet. Han sier at det ble litt vemmelig for jeg lå og hyperventilerte da jeg trodde jeg pustet "riktig". Til slutt holdt jordmoren på magen min og guidet pustingen med meg gjennom en rie. Det hjalp meg litt tilbake i fokus igjen.

Luna hadde fått en elektrode på hodet slik at de kunne overvåke pulsen hennes mer nøyaktig. Stakkars liten, som fikk den skrudd inn i bakhodet...

Jeg satt på en sånn stor ball en stund, og det fungerte ganske greit. Jeg fikk "flyttet" smertene fra rygg til lår og mage underveis i rien. Jeg fikk også akupunktur, men jeg aner ikke hva nålene var for.

Epidural var priceless!
Det tok halvannen time fra gynekologen sa at jeg skulle ha epidural, til de kom for å sette den. Da sprøyta skulle settes, var jeg ikke redd i det hele tatt. Bare lettet over å kanskje få slippe smertene litt. Og kanskje, bare kanskje, få en liten pause før det fortsatte. Det var overraskende lett å sitte stille mens sprøyten ble satt. På forhånd hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha epidural i frykt for sprøyten, men det gikk jo veldig fint!

Jeg fikk beskjed om at det kunne ta ti minutter før den virket, men allerede på den første rien kom aldri rietoppen. Jeg kunne puste igjen" Neste rie kjente jeg bare som at magen spente seg, men jeg kjente ikke smerter. Herregud så effektivt det var! Den følelsen av å ligge der i senga og kjenne riene komme og gå, uten å få vondt. Det var priceless!

Nå kunne endelig mamma og Kim ta seg en pause også. De gikk ut etter tur for å få frisk luft, og for å ringe spente kommende tanter, onkler og besteforeldre.

Kul jordmor
Jordmor var plutselig et fantastisk mennseke for meg – det hjalp tydeligvis å få bort de verste smertene, ja. Hun hadde humor, attitude og en skikkelig spesiell stil. Hun var rett og slett kul. Hun hadde undervist de andre, og var en slags sjef på avdelingen, så det var ikke så ofte hun fikk ta imot babyer lenger. Derfor var det ekstra stas de gangene hun fikk anledningen. Jeg ble veldig trygg på henne, og kjente at frykten som hadde bygd seg opp det siste døgnet, begynte p slippe taket.

Etter hvert dabbet riene av, og jeg måtte få riestimulerende drypp for å øke effektivitet og hyppighet. Jeg hadde da 5 cm åpning. Det hadde tatt nærmere 28 timer å komme så langt, men nå begynte ting å skje raskt.

Les også:

Rumpa forteller om fremgang i fødselen

Når trykketrangen melder seg

Hva påvirker riene?

Trykketrang
Jeg kjente at jeg måtte på do, og fikk hjelp inn dit, men jeg fikk det selvfølgelig ikke til. For det var trykketrang jeg hadde – ved 6 cm åpning. Det skremte meg litt og jeg spurte om jeg kunne trykke litt med, og det fikk jeg.

Det føltes ut som at øynene skulle poppe ut hver gang en rie kom, for jeg måtte trykke på. Jordmoren tittet litt på meg mens hun førte ting inn i journalen min på dataen. Etterpå fikk jeg noen flere akupunkturnåler. Hun tok en telefon, og satte seg så ned på en stol/krakk ved enden av senga. Hun sa til pleieren som kom inn at hun kunne hente barnepleier og gjøre alt klar.

Jordmoren tok fram en leppestift og tok på seg mens hun sa "Nå må jeg pynte meg, for nå er det fødselsdag. Man må pynte seg da, når babyen skal ut!"

Kim fortalte at jeg var helt vill i blikket da jeg snudde meg mot ham og spurte "Nå?" Jeg var jo ikke klar for å presse henne ut nå!

Luna Lykke kommer til verden
Jeg fikk beskjed om at på neste rie, skulle jeg presse alt jeg kunne, og enda litt til. Det gjorde jeg. Fyttigrisen for en spesiell opplevelse. Endelig følte jeg at kroppen gjorde noe som hadde effekt! Jeg kjente Luna komme lenger ned, og det brant i åpningen. Det var superspesielt! Neste rie kom, og jeg presset på enda mer. "Herregud, hun har jo ikke plass til å komme ut der!" ropte jeg. Men jeg presset alt jeg kunne. Og litt til.

"Flott. En gang til nå, men vent på en rie", sa jordmor. Jeg lå og presset lettere panisk utenom rien – totalt unyttig selvfølgelig.

Neste rie kom, og det kjentes ut som hun kom ut altfor langt framme. Det var bare utrolig rart, og utrolig vondt. Hun skal vel ikke ut der? Men splosj, så var den lille alien-babyen vår der. Det var den særeste opplevelsen i verden. Og den beste! Hun lå der og var glatt og bløt, med store nesten svarte øune og hang litt hengslete fra armene til jordmoren. Kim fortalte i etterkant at hun minnet om Giger's Alien. Haha!

Fra alien til baby på bare noen sekunder
Jeg husker at jeg anpusten spurte om hvorfor hun ikke gråt. Men da klynket hun litt. De tørket henne, og hun lignet mer på en baby. Jeg fikk henne opp på brystet, og Kim fikk beskjed om å klippe navlestrengen, for det skulle i hvert fall ikke jordmor gjøre. Luna ålte seg lenger og lenger oppover, til hun lå helt i halsgropen på meg. Hun må ha misforstått hvor puppen var, tror jeg.

Jordmoren strevde med å få ut morkaken, for den ville ikke løsne helt. Hun satte et par nåler på meg, og etter en liten stund ba hun meg om å stikke tommelen min i munnen. Jeg gjorde som hun sa, men følte meg komplett idiotisk der jeg lå med en nyfødt på brystet og suttet på tommelen. "Nå blåser du på tommelen alt du kan", sa hun. Jeg gjorde som hun sa, og splæsj så kom morkaken. Snakk om effektive nåler og festlig teknikk av jordmor. Barnepleieren lo skikkelig, for den teknikken hadde hun aldri vært borti før.

Koser med veslejenta
Jeg lå en stund og bare beundret alvejenta vår, mens jordmor sydde meg sammen. Det var ikke mange stingene hun måtte sy, men det tok litt tid. Hun forberedte meg på at det kunne bli ubehagelig på enkelte steder hvor bedøvelsen ikke virket skikkelig. Uff, for en ubehagelig og vond ting å få gjort mot seg rett etter en fødsel! Sprayen de brukte svei også skikkelig. Hun sjekket at alt fungerte som det skulle - blant annet stakk hun en finger opp i rompa mi for å sjekke om jeg kunne knipe!

Etter kosing med Luna en stund, måtte jeg veldig på do og tidde. Og vi fikk komme på barsel. Det var deilig å få i seg litt mat igjen. Kim og mamma dro hjem for å få litt etterlengtet søvn – de hadde jo jobbet hardt over mange timer de også. Jeg trodde aldri i verden at jeg skulle få sove. Jeg ville bare ligge der og se på Luna. Men jeg sovnet veldig fort. Tretti timer med regelmessige rier hadde nok tatt på en del likevel...

Uvurderlig støtte i Kim og mamma
Jeg er utrolig stolt av Kim, som klarte seg ufattelig bra. Han holdt seg rolig, og passet på meg. Han spurte leger og jordmødre masse spørsmål, og var helt og holdent til fokusert med både kropp og hode hele veien. Føler vi er kommet nærmere hverandre nå, og jeg setter pris på ham på en ny måte. Jeg elsker ham på en ny måte – fantastiske samboeren min!

Mamma var også en utrolig støte å ha under fødselen. Hun har født fire ganger selv, og dette var den tredje fødselen hun var med på som ikke var hennes egen. Hun visste hvordan hun skulle være, hvor hun skulle være, og ikke minst hvilke roller hun skulle ha. Hun og Kim ble et godt team, og det var godt å ha en av dem på hver side mens jeg jobbet meg gjennom de verste riene. Hun passet også på å gi meg privatliv der det var mulig, og trakk seg unna idet Luna ble født, slik at jeg og Kim kunne ha den opplevelsen for oss selv. Jeg er utrolig takknemlig for at hun var der.

Hva synes du om artikkelen?