Etter mye om og men ble det bestemt at fødselen skulle settes i gang. Men på fredag den 13. – det kunne da umulig gå bra?

Sist oppdatert: 3. februar 2014

Allerede i uke ni ble jeg innlagt på sykehus med beskjed om at jeg var veldig dehydrert etter mye kvalme og oppkast. Jeg ble der og fikk intravenøs næring i nesten en uke. Det ble en lang uke, for vi hadde bare fortalt min mor og lillebror at jeg var gravid, så jeg kunne ikke snakke med andre enn dem.

Ukene gikk, og jeg var fremdeles kvalm hele tiden. I uke 18 var jeg på ultralyd for tredje gang, og vi fikk vite at vi ventet en liten prins. Etter det ble det en del inn og ut av sykehuset. Rundt uke 28 var jeg innlagt med lammelse i halve ansiktet, men det gikk heldigvis over etter ett døgn. I uke 32 var jeg igjen innlagt, denne gangen med premature rier. Jeg fikk riehemmende i 48 timer, og etter fire døgn var riene heldigvis borte igjen.

Les også disse fødselshistoriene:

Da lillebror kom til verden

Like etter fødselen: – Jeg gleder meg allerede til neste gang!

Måtte klare meg uten smertestillende

Flere sykehusturer
I uke 35+5 måtte prinsen i magen snus fra seteleie til hodeleie, for det hadde han ikke gjort selv. Det var utrolig smertefullt, så jeg var veldig takknemlig for at mamma kunne være med meg. Barnefar var på jobb.

I uke 37 ble jeg igjen lam i halve ansiktet, og ble innlagt. Denne gangen ga det seg ikke. Jeg var lei, og det var vanskelig å spise og drikke. Det ble vurdert igangsetting, men jeg var ikke moden nok og måtte vente. Men de kunne ta slimhinnen. Jeg kom tilbake etter noen dager, men det var ingen endring. Enda noen dager senere tok de slimhinnen på nytt, og jeg fikk beskjed om at de ville ta vannet et par dager senere. Men det skjedde ikke, til tross for at jeg var moden nok. Jeg ble sint, men fikk bare beskjed om å komme tilbake et par dager senere for ny vurdering.

Fredag den 13.
Fredag 13. september kom, og jeg hadde ikke lyst til å føde. Gynekologen så på meg med et lurt smil. og sa at nå skulle de ta vannet. Da kom den store skrekken. Fredag 13. og fødsel? Nei, jeg så for meg en lang og smertefull fødsel. Jeg ringte til barnefar og sa at han mptte komme hjem fra jobb. Han hadde en fire timers kjøretur foran seg.

Klokken 10:05 tok de vannet, og riene startet svakt. Jeg var redd for å være alene, så mamma var sammen med meg til barnefaren kom. Rundt klokken 12 begynte riene å bli sterkere, og siden jeg ikke har smerteterskel i det hele tatt, ba mamma om at jeg skulle få epidural. Jeg greide ikke å snakke lenger.

Barnefar kom klokken 12:45, og 13:15 fikk jeg epidural. Klokken 14 ble jeg undersøkt og hadde fire centimeter åpning.

Les flere fødselshistorier:

Det var ikke sånn begynnelsen skulle være

Litt av en drømmefødsel!

En sprø fødselshistorie

Kjenner trykketrang

Her er Tage Alexander en stor og fin gutt på 4 1/2 måned.Jordmoren gikk ut en tur, og kom tilbake cirka 14:30. Mens hun var ute følte jeg for å presse, men syntes det var rart at jeg kjente det så tidlig. Da hun kom tilbake ba jeg henne om å undersøke meg igjen, så med et smil gjorde hun det. Hun så på meg, så på klokken, og så på meg igjen med et rart blikk. "Du har full åpning og pressrier nå, men du må dessverre holde igjen en stund, siden han ligger så langt oppe i bekkenet ennå," sa hun.

Klokken 16:30 gråt jeg og sa at jeg ikke klarte å holde igjen lengre, men måtte presse. Etter seks vonde press var han endelig ute. Klokken 16:54 hadde jeg endelig fått prinsen jeg hadde ventet på så lenge.

Jeg gråt og gråt. Det var nesten ekkelt å se på ham, for øynene var så fulle av tårer. Det var den beste følelsen jeg noen gang hadde kjent. Han var jo helt perfekt – så vakker med nydelige blå øyne og masse hår!

Hva synes du om artikkelen?