Vi parkerte rett foran hovedinngangen til sykehuset og springer bort til døren – for så å oppdage at den er låst! Jeg var på gråten og satt på alle fire i pøsregnet og skrek "Hun kommer nå!"

Sist oppdatert: 14. april 2015

Det hele startet 22.10.14 da jeg merket en liten lekkasje på morgenen. Jeg ringte og bestilte legesjekk – og ultralyd viste at alt var i orden. Klokken var da 18, og formen min var på topp. Dermed dro jeg og samboeren min på mammashopping, uvitende om at vi snart skulle bli foreldre. Vi fikk blant annet kjøpt ammebher og store truser. Da vi kom hjem, la jeg meg på sofaen foran tven. Klokken var da 22-23.

Plutselig, helt uten videre begynner jeg å hylgrine og kryper sammen i fosterstilling i sofaen. Jeg rekker ikke å tenke på hva som er i ferd med å skje før samboeren min, som tilfeldigvis snakket med svigermor i telefonen, utbryter «Nå må vi kjøre til sykehuset, babyen kommer i kveld!»

Skal nok bli verre
Det var over tre uker til termin, så jeg trodde det vel egentlig ikke helt selv. Derfor valgte jeg å ringe til føden for å være helt sikker. Jeg pleier å gjøre ting i siste liten, så at jeg skulle ta tid på riene var ukjent for meg siden jeg nettopp hadde begynt å lese meg opp på fødselen. Samboeren min pakket fødebagen mens jeg prøvde å holde en samtale med damen i telefonen som mente jeg bare kunne gå og legge meg for dette kunne ta tid, og skulle bli mye verre. 

Ettersom jeg hadde hørt at riene skulle være sinnsykt vonde, og jeg innstilte meg på at jeg kanskje overdrev, la jeg meg for å prøve å sove. Jeg tror jeg holdt ut i senga i noen minutter før jeg insisterte på at dette ikke gikk an, og at vi måtte kjøre til sykehuset. Riene var så sterke at samboeren min måtte ta på meg yttertøyet og nærmest bære meg til bilen. Klokken var nå cirka 00:30.

Les også:

Venter fødende for lenge hjemme?

Dette må til for at du kan føde hjemme

Hvis du ikke rekker føden…

Jeg må forbi, jeg skal føde!
Vi hadde så vidt kjørt i fem minutter før vi møtte motgang. Det var tilfeldigvis veiarbeid der vi skulle kjøre. Jeg rullet ned vinduert i frustrasjon og skrek: "Jeg skal føde, jeg må forbi!" Arbeideren flirte og vinket oss avgårde, mens samboeren min er midlertidig sjokkert over hendelsen.

Lettelsen er kortvarig for min del, da vannet gikk midt i den ene tunnelen 6-7 minutter fra sykehuset. Jeg satt nå i bilen uten å ha rumpen borti stolen – det var for vondt å sitte normalt. Jeg følte jeg skulle drite på meg!

Døren er låst!
Vi parkerte rett foran hovedinngangen til sykehuset, og spang bort til døren – og oppdager til vår store forskrekkelse at den er låst! Det hadde ikke vi fått beskjed om. Samboeren ringer føden og sier at vannet har gått, og at vi ikke finner rett inngang.

Jeg satt på kne/alle fire i pøsregnet og skrek "Hun kommer nå!" Samboeren drar meg inn i bilen, og kjører rundt bygget. Der ble vi møtt av 2-3 sykepleiere som hadde en rullestol klar til meg.

Jeg hylte og lagde dét dramaet foran de stakkars andre folkene som satt i kø på legevakten. Jeg skjems når jeg tenker på det nå.

En nydelig liten prinsesse.Du blir far før du vet ordet av det
Da vi omsider kom inn til kontrollen/føderommet, viste det seg at jeg hadde full åpning, og jordmoren kunne se håret til veslejenta. Jeg overhørte henne si til samboeren at han kom til å være far før han visste ordet av det. Jeg kjente panikken intreffe. Hele kvelden hadde jeg tenkt at jeg måtte skjerpe meg, for det skulle bli så mye verre.

De neste 15-20 minuttene var jeg så fokusert på å få babyen ut at jeg bare presset det jeg kunne. Jeg orket ikke å ta pauser, i frykt for at det skulle bli verre.

Etter 5-6 press var vesla ute. Det var akkurat som et "plopp" og så var hun født. Jeg var ganske sikker på at alle innvollene mine også fulgte med, for jeg har aldri følt meg så tom.

Klokken var 01:06 den 23. 10.14. Vesla var en travel liten pike som ble født hele 22 dager før termin, og var ikke mer enn 2860 gram tung og 47 centimeter lang.

Jeg trodde jobben var unnagjort!
Jeg var lettet og stresset på samme tid, og trodde at nå var jobben unnagjort, og jeg kunne slappe av med min lille familie. Men nei – nå skulle jo morkaken ut, og ikke minst måtte jeg jo sy! Jeg fikk en rekke sprøyter rundt omkring, og de var overraskende vonde. Må si at jeg synes at det som skjedde etter at babyen var født var vondere enn selve fødselen. Det tok også lenger tid.

Hun vokser som hun skal!Da vesla ble lagt ved brystet mitt, var det så uvirkelig. Det tok noen timer før det egentlig gikk opp for meg at jeg hadde født den vesle skapningen, og at det var tomt i magen min (selv om den ikke ble flat like etterpå, slik jeg hadde håpet). Husker jeg strøk på magen ofte av ren refleks. Det var ikke før vi var på barselavdelingen der jeg og samboeren min delte seng med vår lille prinsesse, at det virkelig gikk opp for meg hva som hadde skjedd.

Vi fikk være på barsel i fem dager slik at melkeproduksjonen og ammingen rakk å komme i gang. Etterpå var det veiing en gang i uka i to måneder fordi jeg måtte bruke brystskjold fra dag én.

Vesla er nå normalvektig og aldeles nydelig i våre øyne. Jeg håper på en like rask fødsel neste gang!

Les også:

Hva om hodet ikke er festet?

Hva er stripping?

Babyens leie avgjørende for fødselen

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDen utfordrende latensfasen
Neste artikkelHvor var du da babyen ble unnfanget
DEL