På kvelden lå jeg i sengen på sykehushotellet og tenkte og gråt. Det å gå rundt å vente på at fødselen skulle starte, var skremmende. Med tanke på hvor grusom jeg opplevde forrige fødsel, var det langt fra kjekt å tenke at for hver dag som gikk så var jeg nærmere fødselen.

Sist oppdatert: 14. oktober 2014

Jeg gikk ned på føden og fikk snakke med en jordmor som trøstet og roet meg. Hun ga meg noe å sove på fordi jeg hadde sovet så dårlig de siste nettene.

Neste morgen våknet jeg klokken 05:00 av at jeg måtte på do. Jeg hadde ingen smerter, og tenkte at det ble nok en ventedag. Jeg var fem dager over termin, og skulle på overtidskontroll neste dag. Jeg gikk og la meg igjen og sov en times tid. Da jeg våknet kjente jeg at noe var på gang i kroppen min. Jeg var veldig usikker på om det var modning, eller faktisk fødselen som var i gang.

Les også disse fødselshistoriene:

Sigrid kom som supermann

Da Linnea kom til verden

Det var ikke sånn begynnelsen skulle være

Er det rier?
Jeg lå i sengen i en time og kjente «vondtene» komme og gå. De var langt fra vonde nok til at jeg trodde det var rier. Jeg prøvde å ta tiden på dem. De varte i rundt halvannet minutt, og det var mellom tre og seks minutter mellom dem. Jeg fant ut at jeg like godt kunne stå opp og pakke klærne og tingene mine på rommet – sånn i tilfelle.

Like før halv åtte var jeg på føden, og gikk inn på vaktrommet. Jeg sa at jeg trodde jeg hadde rier, og en jordmor fulgte meg inn på et rom hvor de tok CTG-registrering av sammentrekningene mine, og babyens hjertelyd.

Over på fødestue
Jeg ringte til søsteren min som skulle være med på fødselen, og ba henne komme. Etter samtalen med henne, sendte jeg en sms til barnefar om at riene hadde begynt.

Klokken halv ni ville jordmoren sjekke åpningen, og den var fire centimeter. Jeg fikk lov til å flytte over på et føderom, men måtte vente mens de vasket og gjorde det klart først. I mellomtiden ville jordmor ha en urinprøve. Å tisse når man har rier er langt fra lett, for å si det mildt! Men det kom heldgivis noen dråper, og det var nok.

Tid for epidural?
Da jeg kom meg inn på fødestuen, sa jeg klart ifra til jordmoren at jeg ville ha epidural på grunn av den forrige fødselen. Jeg mente jeg kunne prøve badekar først, siden riene fortsatt var overkommelige. Men hun ville sette epiduralen med én gang.

Hun satt kanyle og drypp i hånden min, og spurte om jeg ville bruke lystgass mens jeg ventet på epiduralen. Jeg takket ja, og merket at jeg ble rolig og søvnig. Jordmor roste meg, og sa at jeg var en av de roligste hun hadde sett i fødsel, og at dette gikk kjempefint.

Tror ikke vi rekker epidural
Etter en liten stund spurte jeg jordmor om epiduralen snart kom. Hun sa at anestesilegen var der, men at hun ville sjekke åpningen igjen først. Da hun sjekket sa hun «Du, vet du hva, jeg tror rett og slett ikke vi rekker å sette epidural på deg. Du har allerede åtte-ni centimeter åpning, du». Så spurte hun om det gikk greit for meg. Epiduralen ville ikke rekke å virke før alt var over.

Det gikk greit for meg. Jeg var jo snart ferdig! Jeg var mer urolig for om søsteren min ville rekke fram.

Les også:

Litt av en drømmefødsel!

En sprø fødselshistorie

Da lillebror kom til verden

Minda Aurore kommer til verden
Like før klokken ni kom endelig søsteren min. Jeg hadde et par rier mens hun var der, før pressriene begynte. Jeg kjente panikken bre seg, for smertene var grusomme. Jeg ynket meg og gråt fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jordmor ba meg slappe av og la kroppen styre seg selv mest mulig. Jeg gjorde som hun sa, og presset med pressriene. I mellom riene slappet jeg av.

Da hodet var kommet ut, fortsatte jeg bare å presse. Jeg ville ha ungen ut, og ga alt jeg hadde. «Svopp» så var lille Minde Aurore født. Klokken var da 10:11.

Hun skrek med én gang, og jeg fikk henne raskt på brystet mitt. Det er den mest fantastiske følelsen i verden! Jeg var sliten, stolt og lykkelig. Jeg hadde klart det nok en gang!

Bittelillesøster veide 3966 gram, var 51 centimeter lang og hodeomkretsen var 36 centimeter. Hun var verdens nydeligste – akkurat som sine storesøsken. Og jeg? Jeg er verdens stolteste trebarnsmor.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDen ensomme sorgen
Neste artikkelFør og etter barn
DEL