Men pressriene kom ikke. De skrudde av epiduralen i håp om at pressriene skulle bli mer effektive. Smertene var tilbake, og ble ikke bedre da jenta satt seg fast på vei ut.

Sist oppdatert: 11. januar 2013

Torsdag 6. desember var jeg og min kjære på overtidskontroll på sykehuset. Vi hadde time klokken 11. Først ble jeg koblet til CTG-maskinen som finner ut om babyen har det bra, ig etterpå måtte jeg gå med bind i en time for å se om jeg lakk fostervann, og om det kom blod.

Så satt vi der og ventet på legen. Tiden gikk, og klokken 13 kom endelig legen som skulle se på meg. Vi måtte opp i sjette etasje, for hun ville ta ultralyd for å måle fostervann, navlestrengens blodgjennomstrømming og flere andre ting. Vi fikk se at jenta vår øvde seg på å bruke lungene sine.

Blir strippet
Legen undersøkte meg også nedentil for å se om hun kjente babyens hode. Det var da vi fikk sjokkbeskjeden om at fødselen var i gang! Jeg husker jeg var lettet og glad, samtidig som jeg var veldig redd. Jeg hadde to centimeter åpning.  Men ennå kunne det ta dager før ting begynte. Igangsetting ble bestemt til 13.12.12 fordi dagen før var fullbokket.

Legen ringte til en overlege og forhørte seg om hva hun skulle gjøre. Hun fikk beskjed om å strippe meg! Altså rive og slite litt nedentil. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne å blø litt, men at det ikke skulle være mye blod.

Les også: Hva er stripping?

Er det rier?
Vi fikk lov til å dra hjem, og regnet nå med at dette kom til å ta tid. Så dro vi rett og slett på besøk til bestemoren min! Klokken var cirka 14:30 og jeg kjente noen svake smerter, men tenkte ikke så mye over det. Kunne vel ikke være en rie, tenkte jeg, for de skulle jo være skikkelig ille. Det hadde jeg jo sett på tv.

Vi dro hjem i 17-tiden fordi barnefaren skulle en tur på kontoret og jobbe litt. Jeg lå på sofaen og så på tv. Så gjorde det plutselig vondt igjen. Jeg begynte å tenke i retning rier og fødsel, og søkte litt rundt for å finne ut hvilken type smerte jeg kjente. Jeg hadde bare vondt i korsryggen. Jeg googlet lenge, og fant ut at smerte i korsryggen også kan bety rier. Jeg fant en rieteller på nettet og registrerte riene. Jeg fikk sjokk. Det var bare ti minutter mellom smertene i korsryggen. Legen hadde jo sagt at det kom til å ta tid, og jeg syntes fortsatt ikke at det var spesielt vondt. Jeg satt egentlig og ventet på at smertene skulle begynne å ta av.

Barnefaren kom hjem rett etter Hotel Cæsar, og jeg forklarte at jeg hadde smerter. Jeg viste ham rietelleren. Det begynte å gjøre mer vondt, og vi ringte til føden. De ba oss komme bort for en sjekk.

Vi ankom føden klokken 22:30 og jeg ble på ny lagt til CTG-registrering. Og ja, det var riene som hadde begynt.

Les også: Hvor vondt er det å føde?

Liten framgang
Jordmoren plasserte meg på et såkalt "venterom" slik at jeg skulle slippe å vente på fødestuen så lenge. Natten kom og timene kjentes ut som dager. Smertene tok overhånd nå, og jeg fikk ikke et sekund søvn for jeg var både spent, nervøs og litt redd.

Jordmoren kom innom flere ganger i løpet av natten for å sjekke at alt var bra med meg. I 04:30-tiden sjekket hun meg på ny, og da hadde jeg fire centimeter åpning! Redselen tok overhånd igjen. Skal jeg virkelig føde? Nå?

Men nei, morgenen kom. Jeg ble kvalm bare ved synet av mat, men klarte å tvinge i meg et par tygg. Men så var det nok. Barnefaren hjalp meg opp og stå for å se om det hjalp. Han støttet meg og holdt rundt meg gjennom hver eneste rie. Jeg tror jeg klemte hånden hans nesten flat av og til.

Les også: Viktig med mat og drikke under fødselen

Tar vannet
Fredag 07.12.12 klokken 12 ble vi flyttet over til fødestuen. En student undersøkte meg. Jeg var spent, men nei - fortsatt bare fire centimeter åpning. Jeg kjente skuffelse og redsel. Og jeg hadde ikke kjent noe til babyen på snart et døgn. Studenten ringte til en lege og spurte hva hun skulle gjøre. Hun fikk beskjed om å ta vannet på meg, og jeg fikk beskjed om at nå kom det til å bli vondere.

Og ja, det ble det! Det var så ille at jeg nesten ikke klarte å puste meg gjennom riene. Jeg fikk lystgass, men syntes ikke at den hjalp. Jeg slappet av i kroppen av den, men smertene var intense. Tårene trillet av smerte.

Studenten bestilte epidural i samråd med jordmoren. Legen kom ca. 15:30 og jeg husker han spurte hvorfor de hadde ventet så lenge. Jeg kunne vært spart for masse smerter! Han var litt irritert der han stod. Det var bare ett minutt mellom hver rie.

Jeg fikk beskjed om å sette meg på kanten av senga og skyte ryggen bakover. Det var kjempevondt å bare sitte der. Tårene rant, og barnefaren satt foran meg og prøvde å støtte meg. Jeg fikk beskjed om å ikke røre en muskel selv om rien kom. Enklere sagt enn gjort, tenkte jeg. Men jeg klarte det. Barnefaren fulgte med på når jeg fikk vondt, og sa ifra til legen slik at vi ikke skulle få noen bomstikk.

Les alt om epidural

Etter omtrent en time til, kunne jeg endelig slappe av - etter over et døgn uten søvn. Jeg ble også koblet til drypp slik at riene skulle bli effektive. Epiduralen virket så godt at jeg nesten sovnet i fødestolen. Jeg tror jeg var borte i noen sekunder da jordmoren som nettopp var kommet på vakt kom helt inntil meg og sa "Nå må jeg nesten være litt slem med deg, du har full åpning."

Jenta sitter fast!
Men pressriene kom ikke. De skrudde av epiduralen og opp dryppet i håp om at pressriene skulle bli mer effektive. Smertene var intense, tårene rant og jeg hylte av smerte. Endelig kom pressriene, og etter noen trykk smilte jordmoren og sa "Jeg ser mye hår!"

Men så satt jenta mi seg fast. Jeg måtte opp på alle fire, og det gjorde så sykt vondt at jeg bare måtte snu meg igjen. Jeg presset og presset, og til slutt kjente jeg noe som sparket meg nedentil.

Klokken 18:37 kom vår vesle solstråle til verden, 3696 gram tung og 51 cm lang. Hun kom opp på mammas bryst, mens pappa klippet navlesnoren og jordmoren skulle sy meg. Nå kom gledestårene, og en rørt pappa ringte rundt til foreldrene våre.

Mistet en del blod
Men jeg var utmattet. Lite søvn, ingen mat og store intense smerter i så mange timer. Jeg datt i gulvet da jeg skulle prøve å komme meg på do. Jeg husker ingenting fram til en jordmor tok meg på skulderen. Jeg så henne uklart og visste ikke hvor jeg var. "Hvem er du", spurte jeg.

Så kommer jeg på at jeg er på sykehuset, og at jeg har fått en baby. Jeg hører alarmklokken hyle ute i rommet, og en seng blir trillet inn på doen. Tre jordmødre løfter meg opp i den. Nå kommer jeg til meg selv igjen, får jenta mi i armene og bare smilte.

Les også: Så mange får alvorlige rifter

En lykkelig slutt på et tøft og hardt svangerskap med svangerskapsforgiftning. I en måned gikk vi uten å vite om jeg eller Linnea ville overleve. Endelig var det over, og jeg kunne begynne å leve igjen.

Hva synes du om artikkelen?