– En ny prins var kommet til verden, og han fikk komme opp på brystet til en meget følelsesladet mamma. Men han fikk ikke ligge lenge. Etter diverse målinger fikk en stolt far ham i armene, men da begynte lillegutt å slite med pusten. De måtte derfor ta han med seg til nyfødtintensivavdelingen. Det ble hjemmet hans de første 17 dagene av hans liv.

Publisert: 20. mars 2013

Jeg fikk lyst til å dele min historie om da Theo kom til verden i uke 34+4.

Mandag 19. november våknet jeg og var ikke god. Jeg ringte til jobben og sa at jeg ikke kom. Kroppen var veldig tung og rar. Jeg bestemte meg for å ringe legen og få en sykemelding, for jeg kjente at nå klarte jeg ikke mer. Det er ikke bare-bare å være gravid i helsevesenet. Legen ville ikke sykemelde meg hundre prosent, så jeg skulle jobbe 20 prosent de siste tre ukene til permisjonsstart. Etter mye tårer bestemte jeg meg for at det skulle jeg klare.

Jeg hadde tenkt på fødebagen en stund, og denne dagen følte jeg en trang til å få denne ferdig. Jeg hadde vondt i hele kroppen, men følte meg måtte ut og handle ammebh’er og annet jeg trengte. Klokken 09:30 satte jeg meg i bilen og kjørte til et handlesenter 25 minutter unna. Etter å ha tittet rundt i noen butikker, bestemte jeg meg for å prøve ammebh’ene på H&M. Men først måtte jeg tisse. Etterpå tok jeg med meg bh’ene og selvfølgelig et par andre plagg inn i prøverommet.

Vannet går!
Jeg hadde akkurat fått på meg en genser da jeg kjente noe som rant nedover føttene mine. Klokken var da 10:55. Det første som slo meg var at nå hadde jeg tisset på meg! Men jeg hadde jo nettopp vært på do og tisset. Og dette var mye mer mengde! Det begynte gradvis å gå opp for meg at dette kunne være vannet som gikk. Datt litt ut av meg selv, og sto bare og så på buksen min som var våt og gulvet hvor det også hadde kommet litt. Mange tanker for gjennom hodet mitt, men til slutt kom jeg fram til at jeg måtte komme meg ut i bilen (hadde svart bukse, så det viste ikke så godt at den vår våt, tror jeg). Heiv av meg jakken og satte meg på den i bilen. Ringte til føden som ba meg komme inn.

Les også: Alt du trenger å vite om vannavgang

Jeg ringte så til samboeren som jobber tre minutter unna senteret, og han sa at jeg skulle dra hjem og hente den berømte fødebagen som jeg hadde mast om at var så viktig. Stakkaren fikk panikk. Jeg ga ham beskjed om at den ikke var klar engang, og at vi måtte til sykehuset nå. Kjørte bort til jobben hans, og der sto han klar til å ta over kjøringen. Han hadde tatt med en bærepose jeg kunne sitte på, for jeg kjente at det jevnlig kom ut mer vann. I løpet av den 20 minutter lange kjøreturen til sykehuset lo vi for det meste. Vi var sikre på at jeg bare hadde tisset på meg, og at dette kom til å bli en flau episode. Men innerst inne visste jeg vel at dette var vannet, og at vi snart kom til å bli foreldre for første gang.

Blir med på forskningsforsøk
Da vi kom til sykehuset, ble jeg koblet til CTG, som viste at babyen hadde det greit, men jeg hadde null rier. Det ble tatt prøve av vannet, og jeg fikk bekreftet at jeg ikke kom til å reise fra sykehuset uten baby. Jeg fikk litt panikk. Jeg var jo ikke forberedt på dette! Det ble tatt ultralyd, og alt så greit ut med lillegutt.

Vi fikk et rom og jeg måtte bare ligge, for hodet til babyen hadde ikke festet seg (men han lå med hodet ned). Hver gang jeg måtte på do, måtte jeg ringe på en sykepleier som kom og målte hjerteslagene til mini.

Vi fikk muligheten til å være med på et forskningsforsøk som foregikk over hele verden, som gikk ut på å finne ut om det er best å sette fødselen i gang eller ikke i uke 34-36. Det var et team i Australia som trakk ut det ene eller det andre alternativet. Enten skulle vi bli satt igang så fort som mulig, eller vente tre døgn. Vi fikk sette igang.

Les også: Slik er den igangsatte fødselen

Venter hele natten
Ikke lenge etter fikk jeg antibiotika intravenøst på grunn av infeksjonsfare. Og så var det bare å vente på at ting skulle skje. Takk Gud for at vi fikk rom med TV (eneste rommet med TV!). Vi ringte svigers for å få dem til å komme inn med ting og tang til oss. I 21-tiden på kvelden fikk vi vite at fødselen skulle settes igang klokken åtte neste morgen.

Natten var lang! Det ble mye tanker og smerter i ryggen (hater sykehussenger!). Fikk paracet til ingen nytte. Mange tanker svev gjennom hodet mitt. Jeg var livredd. En sykepleier ville gi meg noe å sove på, slik at jeg var klar til neste dag, men jeg nektet. Har tatt sovetablett før, og kan ikke akkurat si at jeg var så opplagt dagen etter, det kjentes mer ut som jeg var fyllesyk.

Les også: Hvor langt er det mellom de første riene?

Blir satt igang
Det ble morgen, og klokken ble åtte. Men legen var forsinket. Klokken ni var han på plass. Jeg fikk den første vaginale tabletten – den som skulle få fart på ting. Innerst inne ville jeg ikke ha fart på ting. Jeg ville at ting skulle være slik jeg hadde forestilt meg det, at jeg skulle holde igjen til etter nyttår.

Legen sa at han kom tilbake klokken ett. Da skulle han sjekke åpning og sannsynligvis sette ny pille. Timene gikk, og jeg hadde vondt. Jeg hadde vondt i mage og rygg, og var sikker på at det var rier, men jordmoren sa nei, for det ble ikke registrert på CTG. Jeg visste ikke hvordan rier skulle kjennes ut, så jeg gikk bare med på det jordmoren sa.

Les også: Slik blir du undersøkt under fødselen

Tid for ny sjekk
Timene fram til klokken ett ble brukt til å prøve å slappe av, og til å se på tv. Legen var forsinket igjen, og kom ikke før rundt klokken 14. Vi gjorde oss klare for å sette pille nummer to, for ettersom jeg ikke hadde rier, regnet han med at jeg trengte en til. Han kjente etter om jeg hadde åpning, og fant raskt ut at jeg ikke trengte den andre pillen. For jeg hadde 4 cm åpning! Legen sa at jeg måtte være sterk som ikke hadde lagt merke til det. Jeg hadde jo hatt mye smerter, og det viste seg da jeg ble koblet til CTGen på fødestuen at joda, jeg hadde rier. Utstyret i orden ja...

Jeg måtte nå flytte inn på en fødestue, og ting ble ganske hektisk. Samboeren min ble veldig stressa, fordi jordmoren var stressa. Og dette igjen smittet over på meg. Jeg skalv mye, og følte at hele kroppen ristet. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tror det var på grunn av alle tankene og følelsene, og at jeg rett og slett var nervøs.

Les også: Jippi! Fødselen er i gang! Eller hjelp...

Epidural og lystgass
Jeg ble tilbudt epidural ganske gort, og takket ja. Smertene og riene ble mer og mer intense. Vi ble informert om at det kunne være at de måtte ta med seg lillegutt med en gang, siden han var prematur. Men at dette bare var prosedyre, og trengte ikke å bety at noe var galt. Ting som skjedde etter dette er litt uklart og jeg husker kun deler av det.

Epiduralen var veldig forsinket, og dette var jeg mildt sagt forbannet på. Prøvde lystgass, men den havnet på gulvet flere ganger, og ble bare et irritasjonsmoment for meg. Etter en stund ble det alt for mye for meg, og jeg ville bare reise meg opp og dra hjem. Men jeg inngikk en avtale med jordmor om at det var bedre å være der. Epiduralen kom i 16-tiden. Endelig! Husker ikke at jeg syntes den var vond å få, men at det var ekkelt.

Les alt om smertelindring

Theo kommer til verden
Etter dette husker jeg bare at pressriene begynte. Jeg ville begynne å presse, men hadde bare 8 cm åpning, så jordmoren nektet. Jeg hatet henne for det der og da (stakkars jordmoren fikk gjennomgå). Klokken 17:15 kunne jeg begynne å presse. Det var en befrielse, og gjorde rett og slett godt. Men av ren refleks lukket jeg beina litt når jeg presset. Prøvde å la være, men klarte det ikke. Det endte opp med at samboeren min og tre jordmødre holdt beina mine.

Klokken 17_42 kom en ny prins til verden. Han fikk komme opp på brystet mitt, og jeg var veldig full av følelser. Han lå ikke lenge, for de ville veie ham og ta noen prøver. Han var en stor gutt på 3065 gram og 47 cm. Etterpå fikk en stolt far ham i armene, men da begynte lillegutt å slite med pusten. Dermed måtte han til 3D – nyfødtintensiven.

Les også: – Jeg var livredd for å føde prematurt igjen

Møter Theo igjen
Den nybakte faren fikk følge med sønnen vår, mens jeg måtte bli sydd litt. Jeg måtte også spise og dusje før jeg fikk kose mer med min lille gutt. Etter en stund kom samboeren min tilbake – han følte ikke at han var til noe nytte på intensivavdelingen siden sykepleierne var så opptatt med mini. Han hadde svelget litt fostervann og slet derfor med å puste. Han fikk antibiotika intravenøst, sonde i nesen for å få i seg mat, og glucose intravenøst siden blodsukkeret hans var veldig lavt.

Jeg fikk mat, men ville egentlig ikke ha. Men jeg måtte spise før jeg fikk gå noe sted, så jeg hev maten i meg. Fikk hjelp til å dusje, og nå ville jeg se sønnen min igjen. Jeg skulle egentlig slappe litt av, men jeg hadde ikke tid. Jeg ble satt i en rullestol, og jordmoren fulgte oss til 3D. Turen var lang syntes jeg, og alt gikk rundt og jeg så dobbelt. Ville nesten ikke si det til noen, i fare for at jeg ikke skulle få møte sønnen min likevel.

For en deilig følelse å få treffe gutten min! Og få holde ham! Store gutten min. De sa at han måtte være der i hvert fall til over natten til observasjon. Og siden han fikk antibiotika, måtte han være der.

Les også: Fighteren Ella

Vanskelig å sove den natten
Jeg ble fort veldig trøtt, og ble fulgt opp til barselavdelingen hvor jeg skulle sove. Samboeren min gikk i 21-tiden, og jeg sovnet raskt. Men jeg våknet ofte – savnet begge guttene mine. Tårene trillet ofte, men var var stille siden jeg delte rom med en annen dame – ei som fikk ha datteren sin på rommet. Det var veldig sårt å ligge og høre på babygråt den natten, for det var ikke min baby. Min lille gutt var mange ganger og to heiser unna. Altfor langt til at jeg klarte å gå dit selv, og jeg måtte ha hjelp for å se min egen sønn.

Jeg kunne se ham når som helst, men de ville at jeg skulle hvile meg til neste morgen. Natten var lang. Jeg hadde fått med meg at vaktskifte og rapport var ferdig klokken 07:30, så for å ikke være til bry, ringte jeg på alarmen nøyaktig halv åtte. Nå ville jeg se sønnen min, og noen måtte følge meg.

Får ham ikke med i dag heller
Verdens nydeligste baby lå i en seng. Helt alene. Med slange i nesen, veneflon i hånden, og en sensor på den lille foten som registrerte puls/blodtrykk og oksygenmetning. Stakkars lille gutten min, det var ikke slik han skulle møte verden. Jeg var nesten redd for å holde ham. Redd for å skade ham, eller dra i noen ledninger eller slanger ved et uhell. De hadde avsluttet antibiotikaen fordi crp'en var fin. Men de måtte holde øye med blodsukkeret hans en stund. Dermed fikk jeg ham ikke med meg i dag heller.

Etter to dager hadde jeg et stort håp om at nå skulle han få bli med mammaen sin, men nei. Da fikk jeg vite at han hadde stoppet å puste, slik at de måtte stimulere ham til å begynne å puste igjen. Lille gutten min hadde ikke utviklet seg helt – han var jo tross alt prematur. Han hadde problemer med å huske at han skulle puste. Det var spesielt da han skulle presse for å gjøre i bleien at han stoppet å puste – han klarte ikke å gjøre begge deler samtidig. Etter en slik episode måtte han være stabil i fem til sju dager før han fikk komme hjem. Jeg begynte da å innse at dette kom til å ta tid. Og vi ville ikke komme til å reise hjem på en stund. Det var tungt. Starten på vår nye tilværelse skulle ikke være slik!

Les også: Adrian ble født i uke 23: Krevde å bli satset på!

Problemene tar aldri slutt
Han fortsatte med pustestoppene sine. Metningen bør ligge mellom 95 og 100, men han var nede i 25 på det minste. Akkurat denne gangen var den nede i 25. – mens jeg var der med ham. Han ble helt blå og kroppen stivnet. Det var et forferdelig syn. Et syn jeg prøver å fortrenge. Oftest gikk den ned til 50, og han klarte å ordne opp selv, men det var ikke stabilt.

Det var flere ting som var underutviklet. Han hadde også problemer med sugeevnen. Derfor fikk han fortsatt mat gjennom sonde. Men vi trente hvert måltid på å legge ham til brystet, slik at han fikk øvd seg. Han fikk også smokk.

Her ligger Theo i lys for å bli kvitt gulsotten. Det ble to slike runder på ham.Han fikk gulsott og måtte ligge i lys to ganger. Da fikk vi kun holde ham under mating. Jeg følte at problemene aldri tok slutt. Det var tungt.

Det var ikke sånn det skulle være å bli foreldre
Samboeren min måtte på jobb, så jeg var en del alene. Tankene svev i hodet mitt hele tiden. Det var ikke sånn vi skulle oppleve å bli foreldre! Da tankene var på sitt mest negative, klarte jeg å klatre meg opp ved å tenke på foreldrene som har sittet på 3D på SUS i flere måneder. De har kanskje måtte sitte å høre på den lille babyen gråte inne i en kuvæse uten å kunne holde rundt sin vesle hjerteknuser, uten å kunne trøste. Jeg måtte ikke gjennom noe sånt. Kunne jeg da klage?

Men om man er der i tre måneder eller tre dager, så er det nok vondt. Fordi det handler om de kjæreste man har, og da er det vondt uansett. Det går nesten ikke en dag ennå at jeg ikke tenker på foreldrene som sitter der inne.

Les også: For dårlig oppfølging av premature!

Hjem til bursdagen min?
Jeg fikk ofte høre at vi uansett ville være hjemme til jul, og at jeg måtte se fram til det. Men det var jo lenge til! Jeg hadde et sterkt ønske om å komme hjem innen 8. desember, for det er min bursdag. Men det var ikke opp til meg. Det var opp til lille Theo.

5. desember fikk vi gladnyheten. I morgen skulle vi hjem! Da kom gledestårene. Natt til 6. desember fikk vi endelig ha Theo med oss på rommet hele natten. Og natt til 7. desember fikk vi endelig sove hjemme i vårt eget hus. Endelig var vi sammen som en ekte liten familie, 17 dager etter at Theo var født.

Vi ble sendt hjem med noe som heter NAST, siden han fortsatt hadde sonde. Men den ble tatt ut 12. desember.

Det var en tøff start, men i dag er Theo en frisk snart fire måneder gammel baby.

Hva synes du om artikkelen?