Jeg trodde fødsel nummer to skulle være litt mer A4 enn den ble. Fødselsøyeblikket er det sykeste og vakreste jeg noen gang har opplevd!

Sist oppdatert: 9. mai 2016

Lørdag 15.november klokken 06:00 våknet jeg og kjente den første rien. Nøyaktig 3 år og 6 dager siden storebrors fødsel var det «på’an» igjen. Jeg lå spent i senga og kjente at adrenalinet strømmet gjennom kroppen, å sove mer var nytteløst, til det var jeg for spent.

Riene kom relativt jevnt, men de var ikke sterke så jeg lot mannen min sove videre. Når man vet hvor ille riene kan bli, visste jeg at dette kunne ta sin tid. Etter hvert som sønnen vår våknet, sto vi opp begynte å forberede oss på at vi kanskje skulle på sykehuset. Svigermor var der, og mens mannen dro på butikken og handlet, pakket jeg siste del av fødebagen, la på sengetøyet på babysenga og svigermor ordnet og styret.

Blir det fødsel?
Riene tok seg ikke like fort opp denne gang, og jeg ble litt usikker på om det kom til å bli fødsel etter hvert som timene gikk. Men jeg dusjet og lakket til og med tåneglene, for å føle meg «fresh», noe jeg nå ikke klarer å forstå hvordan jeg fikk til. Riene stoppet litt opp for å så komme sterkere tilbake igjen, og ut på ettermiddagen måtte jeg puste meg gjennom riene. Mannen disket opp med god middag, og jeg måtte reise meg opp å stå ved bordet gjentatte ganger gjennom middagen.

Når det nærmet seg leggetid for sønnen min insiterte jeg på å legge han, for jeg visste at jeg ikke kom til å være der de neste dagene. På dette tidspunktet var riene såpass vonde at jeg slet med å ta meg sammen mens jeg sang til han på senga. Jeg husker at jeg lå og ristet litt på bena for å få fokus vekk fra smertene mens jeg sang den siste nattasangen. Etter det eksploderte intensiteten og jeg sa at nå var det på tide å komme seg til sykehuset. 

Drømmen om ro forblir en drøm
Klokken 20:00 møtte jeg jordmoren min på Ahus. Jeg hadde bare 3-4 cm åpning, men jeg var i aktiv fødsel. Min første fødsel var en setefødsel, og med mange til stede i rommet og en følelse av å ha lite kontroll på situasjonen uttrykte jeg et ønske om rolig stemning, mulighet til å ta en dusj eller å føde i vann.

Dit kom vi aldri. Barnet puls var for høy, svært høy, og jordmoren og mannen min forsøkte å skjule hvor bekymret de var. Jeg lå med CTG-registerering i cirka en times tid og det føltes ut som noen slo meg over ryggen med et balltre for hver rie. Men CTG-en plukket ikke opp at jeg hadde sterke rier. Slik var det også forrige gang.

Fokus på smertelindring
Cirka klokken halv ti tok jordmoren vekk registreringen, pulsen til babyen hadde roet seg, og vi kunne nå fokusere på smertelindring. Nå var smertene intense og jeg måtte jobbe hardt med å holde meg rolig og jobbe med kroppen. Jordmoren sjekket åpningen igjen, og jeg hadde plutselig 6-7 cm. Jeg orket ikke tanken på å bevege meg en millimeter og i relativt stabilt sideleie pustet jeg meg gjennom riene.

Imens trykket mannen på et punkt under foten som jordmoren viste han. Det hjalp merkverdig på smertene. På det tidspunktet begynte jeg å mumle at kanskje epidural ikke var helt uaktuelt, men jordmoren mente at vi kunne prøve litt petidin først. Hun hadde satt noen få stikk når jeg kjente at vannet gikk. Pressetrangen kom ganske fort etterpå, men jeg hadde aldri rukket å få klystér så jeg trodde at jeg måtte på do og klarte til slutt å karre meg på do. 

Vil ikke risikere å føde i do
Utenfor hører jeg jordmoren si: «Hvis du føler at barnet kommer må du si fra» (mens hun ifølge min mann tok på seg hanskene). Da fikk jeg panikk, «Hva, kan hun komme i do?» Jeg karret meg bort fra do og la meg på fødesengen, i en rar form for fosterstilling. Nå kjente jeg det tydelig, det var pressetrang og jeg klarte ikke la være å presse.

Nå hadde klokken passert 22:30, men jeg var jo ikke klar – jeg trodde det skulle gå mange flere timer med aktiv fødsel. Jordmoren var helt fantastisk og sa at jeg måtte lytte til kroppen og presse når den sa at jeg skulle presse. Jeg kunne ligge akkurat slik jeg ville så lenge jeg gjorde det kroppen ønsket. Jeg klamret meg til min mann og la hodet mitt inn i halsgropen hans mellom slagene, kanskje for å finne litt styrke. Jeg var redd, for forrige fødsel var, selv om det gikk bra, en litt voldsom opplevelse. Forrige gang måtte jeg ha epidural (standard prosedyre på grunn av setefødsel). Kommer jeg til å klare det uten, husker jeg at jeg tenkte.  Men jordmoren var rolig og betrygget meg om at jeg måtte lytte til kroppen. 

En stjernekikker er på vei
Jeg begynte å presse skikkelig og denne gangen kjente jeg virkelig at barnet gikk nedover for hver rie. Kroppen gjorde virkelig jobben og det var en «utavdegsjæl-opplevelse». Nå hadde også en barnepleier kommet inn og de var alle oppmuntrende og positive. Hodet kom til åpningen og midt i den intense brennende følelsen hører jeg jordmoren si «Nei, har du sett, hun kommer feil vei». Hæ, rakk jeg å tenke før hodet var ute. Jordmoren løfter henne litt oppover så jeg plutselig ser inn i et lite forvrengt og nydelig ansikt. «Hun er en stjernekikker» sa jordmoren, «Vil du ta henne ut selv?»

Fortsatt i sjokk og med smerter så jeg på henne, og det så ut som babyen min tenkte, hjelp meg mamma. Jeg husker også at jeg rakk å tenke "Å ja, jeg må jo det for det er jo ingen andre som gjør det".

Jeg tok hendene ned og fikk tak rundt noen glatte skuldre og hals og dro henne ut og opp på magen min. «Kom lille jenta mi», sa jeg, og det er den sykeste og vakreste opplevelsen jeg noen gang har hatt! Mannen gråt, barnepleieren og jordmoren smilte som en sol og sa at det var en fantastisk opplevelse for dem også. 23:13 var hun ute!

Vakre Mia. Foto: privat


Les flere fødselshistorier

 

Hva synes du om artikkelen?