Torsdag 30. april ca kl 9.30, skulle jeg si hade til min far som skulle reise tilbake til Danmark, etter å ha vært på besøk hos oss siden søndag.. Jeg hadde egentlig termin 20. april, så han kom på overraskelsesbesøk i håp om å få se det førstefødte barnebarnet sitt. Det var kun samboeren min som visste at han kom.

Sist oppdatert: 19. June 2009

Siden påsken hadde formen min vært veldig opp og ned.. Jeg hadde spurt flere angående hvordan rier kjennes ut. Alle sa “Tro meg – de merker du”!
 
Torsdag 30. april, 10 dager over termin (når jeg sa hade til min far) kjente jeg litt stikninger nederst i magen. De kjentes ut som menssmerter – noe jeg hadde opplevd flere ganger de siste ukene, men denne gangen var det bare som “rykninger” i eggstokkene. Jeg synes det ikke var noe særlig vondt så jeg dro samtidig med min far for å poste noen pakker for samboern min.
Egentlig behøvde jeg ikke dra innom postkontoret da, fordi jeg skulle uansett på en kontrolltime på Fredrikstad sykehus kl. 13, og da kjørte vi forbi postkontoret uansett. Men jeg kjedet meg, gadd ikke å sitte hjemme.
Da jeg kom hjem litt senere så la jeg meg på sofaen for å slappe av litt. Da talte jeg riene.. 3 stykker på 30 min. Jeg ringte til sykehuset rundt 11.30 for å spørre hva disse rykningene var for noe. De sa det kunne være begynnelse på fødsel.
Samboeren min kom hjem litt før kl 12 fordi han skulle være med på kontrolltimen kl 13. Jeg sa jeg hadde fått rier og hadde snakket med jordmor på sykehuset. Så det var viktig at vi tok ut søppel og husket alt vi skulle ha med før vi reiste. Samboeren min sa han ikke var stresset, men da han skulle hente klær for å ta en dusj, sprang han opp og ned trappen.. Jeg hørte han var stresset, men han nektet for det…
Det var fært å sitte i bilen i ca 20 – 30 minutter med rier… Det var de lengste minuttene i mitt liv føltes det ut som. Da vi endelig kom ned på sykehuset ble riene bare kraftigere og kraftigere og kom tettere på.. Jeg lå med ctg i 30 min før jeg skulle inn til legen.
Jeg stod og hadde rier i gangen hvor jeg ventet på legen sammen med 2 andre høygravide damer. Ei jordmor kom bort til meg og spurte om jeg hadde rier.. ” Ja, jeg tror det”, svarte jeg… Men jeg var vel ganske sikker på at det var rier.
Da jeg tok legen i hånden sa han at jeg ikke så helt “pigg” ut.. Jeg svarte at jeg trodde jeg har rier… “Flott!” – svarte han. “Da dropper vi ultralydbilde så kjenner jeg på deg med en gang” . Ja, ja tenkte jeg.. Helt greit det. Det var veldig ubehagelig. Jeg synes riene var hyppige så jeg ble ikke glad da han sa at det var 4 cm åpning. Jeg trodde det skulle bli en lang fødsel.. Siden jeg hadde helt flat bekkenbunn og 20-30 minutter og kjøre til fødeavdelingen, sa han at jeg kunne henvende meg oppe på B3 med en gang og være i bevegelse!
Vi gikk opp på B3 og fortalte hva legen hadde sagt. Jeg fikk beskjed om å spise mer mat siden jeg kun hadde fått i meg litt vann og et eple den dagen. Så vi gikk ned for å kjøpe noe mat. Det var ikke mange skrittene jeg tok før riene kom, én etter én… Mat ble det lite av. Samboeren min ga meg en baguett, men jeg greide bare 2-3 biter. Til slutt måtte vi opp på fødeavdelingen igjen.
Riene kom så tette, og det ble ubehagelig å gå nede i gangen med alle de menneskene som var der.. Da jeg kom på B3 måtte jeg ned på B2 på grunn av at der var det litt mer plass. Vi fikk et rom. Og jeg synes det var godt å stå ved “prekestolen” hver gang en rie kom. Jeg prøvde å spise litt, men plutselig vrengte magen seg helt og alt kom opp. Flaks det var søppelkasse der!
 
Etter en stund kom en jordmor og en jordmorstudent og presenterte seg. De fortalte litt og kjente på meg nedentil. Kun 4-4 ½ cm åpning. Da følte jeg at dette kom til å ta tid! Riene var tette… Jeg sa til jordmor at de måtte ta ned klokka fordi jeg orket ikke tanken på å ligge der i 12-20 timer, som er normalt for førstegangsfødende.
 
Jeg sto en stund ved prekestolen. Jeg fikk akupunkturnåler og alle maste i ett sett at jeg måtte drikke mye og få i meg sukker… Jeg var snill med samboeren min. Men alle lyder irriterte meg, absolutt alle! Vannet gikk av seg selv… Litt før kl 19 begynte pressriene og jordmødrene kom inn til meg og var der hele tiden.. De kjente på meg igjen, men denne gangen sa de ingen ting, bare fortalte at jeg skulle presse hver gang det kom en rie..
Litt før kl 19.30. kom en barnelege inn – da sa de nå er det ikke lenge igjen! Men jeg presset og presset.. og ingen unge ville ut. De klippet litt – kjente det nesten ikke siden jeg fikk bedøvelse.
 
Litt over kl. 20 måtte en lege tilkalles.. Jeg var helt utslitt, han hadde ligget i åpningen en stund nå og begynte å få noe man kalte fødselssvulst. Han hovnet opp i hodet og jeg hovnet opp nedentil… Legen trodde de måtte bruke sugekopp, men han prøvde med tang først. Takk og lov, så kom han ut da… kl 20.24 kom vår lille Henrich ut. Det var 10 dager over termin, og han var 4115 g og 51 cm lang…!
 
Han skrek ikke med en gang, så jeg ble veldig redd! Legen tok en finger i munnen hans, sa til meg “Se bare her, han suger på fingeren min” – prøvde å roe meg ned om at ingenting var i veien. Verken jeg eller samboeren min klippet navlesnoren – de sa at lille Henrich måtte ut litt, og det fort!
Jeg rakk vel ikke å tenke mer… det tok maks 3 min så kom en jordmor inn og fortalte at alt var bare bra med den lille! Og hun spurte om ikke far ville komme inn og se? De minuttene barnet mitt ikke var der, var helt forferdelige! Det tok ikke lang tid før samboen min kom inn med tårer nedover kinnet og lille Henrich i armene. Jeg trodde først at det var noe galt, men det var bare gledestårer!
 
Så i alt tok det ca 11 timer fra jeg i det hele tatt merket den første rien. Dette er ganske kjapt til å være første gangsfødende.. Men jeg er ikke redd for å føde en gang til… Alt gikk ikke på skinner, men alle på sykehuset var så flinke! Jeg kan vel ikke si at det ikke gjorde vondt, men jeg tror å brekke et bein er vondere!
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBabyene blir lettere
Neste artikkelLys avføring – grunn til bekymring?
DEL