Jeg var kommet til uke 37+5 med jentetvillingene i magen, etter et ukomplisert svangerskap (sett bort fra kort livmorhals rundt uke 29, da jeg ble innlagt i tre døgn med riehemmende og lungemodningssprøyte tilfelle fødsel).

Sist oppdatert: 24. august 2020

To dager i forveien hadde jeg en litt rar følelse i magen, litt som mageknip bare veldig veldig svakt. Natten før fødsel våknet jeg mye med mensensmerter. Hver gang jeg våknet gikk jeg på do og tisset, som lettet på menssmertene. Stod opp 9 på morgningen 25. Februar 2020, og da jeg gikk mot toalettet silte det litt væske fra underlivet. Da jeg kom på badet og væsken traff de lyse flisene så jeg at det var lyserødt i fargen.

Jeg ringte KK, og de ba meg komme opp. De trodde fødselen var i gang. Deretter ringte jeg barnefar, som kom susende hjem fra jobb, litt små stresset. Jeg sminket meg ferdig og pakket litt. Så spiste vi frokost før vi kjørte opp.

Bekreftet vannavgang

Klokken var rundt 12 da vi ankom KK. De sjekket trusen min og kunne bekrefte at det var fostervann. Da var det bare til å få på seg de berømte fødetrusene og vente på fortsettelsen. Timene gikk og mens vi ventet gikk vi en tur ut og spiste middag. Smertene var fremdeles som menssmerter og kom uregelmessig.

To timer før åpningen ble sjekket for første gang. Magen var svær!

Min mor skulle også være med på fødselen og kom cirka kl. 17. Nå kom menssmertene fremdeles uregelmessig (mellom hver 2-6 minutt, og varte ulikt) jeg kan beskrive menssmertene som at det knøt seg i livmoren og murring i korsryggen. Fostervann fortsatte å sile litt og litt gjennom hele dagen.

Ikke rier?

Litt ut mot kvelden ble det litt mer intenst, og jeg følte jeg måtte opp å stå når jeg fikk menssmertene. Jeg tenker hele tiden at det ikke kunne være rier, for det skulle jo være så vondt. Jeg var veldig mentalt forberedt på store smerter.

Da klokken var blitt cirka 21-22 sa jordmoren at hun anbefalte barnefar og min mor om å reise hjem, da det ikke så ut på meg som om noe aktiv fødsel var igang. Min mor spurte om ikke hun kunne sjekke åpningen først. Dette hadde de ikke gjort enda med tanke på infeksjonsfare siden vannet var begynt å gå. Hun sa det kunne hun gjøre. Det viste seg at jeg hadde 6 cm åpning og at fødselen definitivt var igang!

En liten blund underveis i fødselen.

Tid for epidural

Det ble bestilt epidural, som er rutine ved tvillingfødsel, og litt før midnatt kom de. Dette var det jeg hadde gruet meg mest til. Jeg satte på sengekanten og skjøt rygg med hodet i fanget til barnefar. Lokalbedøvelsen var vond og tårene trillet mens jeg prøvde å sitte helt i ro. Selve epiduralen kjente jeg ikke noe til. Jeg syns dette var det verste med hele fødselen.

Nå som klokken hadde bikket midnatt var det min bursdag! De tok epiduralen på laveste da jeg ikke hadde noe særlig smerter.

Mot full åpning og pressrier

Ny sjekk ble gjort kl 2. Jeg hadde 7-8 cm åpning! Nå ble det litt mer intens og jeg pustet meg gjennom riene. Kl 5 var det ny sjekk. 10 cm åpning, nå var det bare å vente på pressriene.

En annen lege kom inn og de ble enig om å gi det en times tid for å se om pressriene kom. Nå var de vonde og jeg spurte om hun kunne skru opp styrken på epiduralen, det gjorde hun. Da kl var 6 ble de enige om å gi det en time til, om ikke måtte jeg prøve uten pressrier. Kl 7 ingen pressrier enda, men nå skulle de ut!

10 cm åpning og venter bare på pressriene.

Tid for å presse

Ett helt team kom inn på fødestuen. Leger, jordmødre og studenter – rundt 10-12 personer. Vi øvde to ganger på hvordan jeg skulle puste og presse når riene kom. Nå kjente jeg ikke riene så godt og måtte få hjelp for få bekreftet at det var rie jeg kjente. To jordmødre stod på hver siden av meg og presset beina mine bakover mens jeg presset alt jeg klarte samtidig som en lege hadde ultralyd på magen for å ha kontroll på jentene hele tiden. Det viste seg at det var lillesøster Thea sitt fostervann som hadde gått. Derfor hadde det bare silt litt og litt gjennom hele dagen da storesøster Sara lå foran og blokkerte.

13 minutter før storesøster Sara ble født. Godt med kaldt klut i pannen!

Klokken 07.27 var Sara ute – overraskende lett og smertefritt. Hun ble sjekket av jordmødrene før pappaen fikk henne på brystet.

Må sy før nestemann kan bli født

Jeg revnet opp mot urinrøret der en åre stod og pumpet ut blod så det måtte stoppes og syes før vi kunne starte fødsel nr 2. Nå holdt jordmødrene ett godt tak på magen min for at Thea ikke skulle snu seg feil i magen.

Da jeg var ferdig sydd var det på tide og få ut Thea! Det ble sprøytet inn riefremkallende i veneflonen og da kvapp jeg – noe som resulterte at jeg strammet hele kroppen. Mye mulig at det gjorde at Thea som lå helt perfekt, snudde seg i stjernekikker-posisjon.

Thea fikk drahjelp til verden

Nå kjente jeg riene på en helt annen måte, og var ikke i tvil om når jeg skulle presse – selv uten trykketrang. Jeg måtte jobbe mye hardere for og klare å presse Thea ned. Det ble til slutt avgjort at hun måtte bli tatt med sugekopp. Da ble jeg klippet litt til siden og sugekoppen ble festet på hodet. På neste rie skulle jeg bare puste ut mens de dro Thea ut og jeg fikk henne på brystet.

Nå var jeg så sliten og tappet for blod at jeg såvidt klarte å holde øynene åpne. Jeg måtte hoste ut morkaken og fikk deretter en og en jente opp på brystet der begge tok puppen.

Klokken 07.27: Sara 48 cm og 2770 g
Klokken 08.16: Thea 48 cm og 2900 g

Utrolig fin fødsel og verdens beste bursdagspresang!

Les flere fødselshistorier!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTermin i mai 2021
Neste artikkelConsuelo
DEL