Fødte i bilen – uten jordmor

Dette rekker vi ikke!

Vi kjørte i 40-50 km i timen over Filefjell mens jeg fikk mer og mer smerter og nedpress. Nå var det 1 minutt og 20 sekunder mellom riene. Jeg spurte min samboer om jeg skulle ringe ambulansen som kunne møte oss. Siden jeg hadde svangerskapsforgiftning, skulle jeg absolutt ikke føde alene. Men han mente at det gikk helt fint. 15 minutter senere gikk vannet mitt, og da sa jeg at nå ringer jeg uansett. For dette rekker vi absolutt ikke.

Måtte tilkalle ambulanse
Da jeg ringe fødeavdelingen på Lærdal og fortalte om ståa, fikk jeg et surt svar om at jeg måtte ringe ambulansen selv. Vi la på med dem, og ringte 113 og sa jeg bare måtte ha en ambulanse til Håbakken i Lærdal. Vi kom til å stå i ro der til de kom.

Veien i Lærdal var under oppgradering, og var veldig mange dårlige og gamle vegpartier ned mot sykehuset. Vi fikk beskjed om at de måtte til Lærdal sentrum og hente jordmor på bakvakt, og det tok dem 45 minutter å komme til oss. Jeg husker ikke om jeg informerte noen på det tidspunktet om min historie om å ikke føde alene.

Pressriene stadig tettere

Pressriene ble tettere og tettere på dette tidspunktet. Jeg ringte så føden igjen, og fikk beskjed om at far skulle se om han så noe. Husker bare blikket hans under det dårlige lyset i taket på bilen, han svarte jordmoren at "jeg vet ikke hva jeg ser etter". Så da tenkte jeg at her må jeg bare kjenne etter selv.

Jeg kjente hodet stod i spenn. Nå var det 25 minutter til jordmor og ambulanse møtte oss. Far for inn og ut av bilen for å fjerne bilsetet til vår eldste sønn, sånn at jeg kunne få setet lengre bakover. Jeg satt på det tidspunktet med beina opp på dashbordet.

Nå kom babyen!

Jeg sa at han måtte legge på telefonen og ta imot, for nå kom babyen vår. Det opplevdes som det var et sug der babyen reiste inn igjen – og kom som en rakett ut. Ei pressrie hadde jeg!

Jeg tok tak i føttene på babyen min, og dunket den i ryggen til den skreik. Jeg pakket babyen inn i et håndkle, og tenkte ikke på hverken klokka eller hva kjønnet var. Etter 5 minutter ringte jordmoren fra sykehuset opp igjen og stilte diverse spørsmål. Da hun spurte om kjønn, sa vi "aner ikke" i kor. Vi hadde på ultralyd fått beskjed om at de ikke visste om det ble gutt eller jente. Vi sjekket etterpå, og så at vi hadde fått ei perfekt lita tulle.

15 minutter etter at hun var ute, kom ambulanse med blålys og jordmor. Hun var svett og småirritert fordi hun ikke hadde kjørt blålystur før, og ble i tillegg «snytt» for en fødsel.
Hun tok morkaken med én gang da hun kom, så fikk de flyttet meg og lillemor over i ambulansen – og far kjørte resten av turen mot Lærdal.

Sulten baby

Lillemor kavet voldsomt og tydelig var sulten. Eller ville ha pupp. Men fikk ikke gi henne noe før vi hadde veid og målt henne. Vi ble møtt av blide jordmødre, og fikk enerom. Jeg ville ikke være med på veiing og måling, da jeg sa jeg måtte dusje. Jeg følte meg møkkete etter fødsel.

Morkake uten næring

Da de kom innom og jeg var ferdig dusjet, la jeg lillemor til brystet – og hun tok puppen i en slags panikk med én gang. Fikk så beskjed om at morkaken min ikke hadde noe næring igjen. Den var blitt så og si grønn innvendig, og en dag til med fosteret der så hadde det kanskje ikke gått så bra. Det var ikke noe hyggelig beskjed. Ikke rart hun var sulten. Hun var også så moden at når hun spiste, så fikk hun den bæsjen babyer får etter 2-5 dager allerede etter 1 dag – og navlestrengen hennes datt av etter dag to.

Jeg fikk en reaksjon på alt dagen etter. Drømte mye om hva som kunne ha gått galt og ikke.

Nå er hun 15 år, snart 16. Aktiv og veldig glad i mammen sin. Vi fikk nok et veldig tett bånd på grunn av dette.