Oppstarten til fødselen var lang og slitsom. Men da jeg først kom i aktiv fødsel, gikk det fort. Jeg vil kalle det en drømmefødsel.

Sist oppdatert: 31. juli 2018

Min historie starter en tirsdag. Jeg var i god form, joda, jeg gikk sakte, ryggen var vond, sterkt nedpress og jeg hadde følt meg mindre. Men etter sterk svangerskapskvalme som gjorde at jeg gikk ned 15 kilo første halvdel av svangerskapet, var det en drøm å gå gravid. Så innså jeg at jeg ikke hadde kjent bevegelse. Jeg spiste sjokolade og la meg ned, en time gikk og fortsatt ingenting. Drakk ett glass iskald saft (med sukker) – fortsatt ingenting! Utover natten kunne jeg kjenne med hånden, men ikke noe «inni», og mye mindre enn normalt. Fire om natta ga jeg opp og ringte føden. De trodde ikke det var noe, men de ville jeg skulle komme inn. Etter midnatt var jeg 39+1 og mindre bevegelse tok de seriøst! Kontroll klokken halv ni. Ingen sjans at jeg fikk sove.

Fikk ultralyd
Da jeg kom inn møtte jeg en koselig jordmor og fikk prøve CTG for første gang. Baby sov, og etter en stund prøvde jordmor å vekke den. Dyttet og knuffet på magen, og det fungerte! Dessverre merket jeg fortsatt ikke bevegelser, og derfor ville de at jeg skulle ta ultralyd. Jeg kunne se bevegelsene, bare ikke føle dem.

Skulle få ny ultralyd om en time
Ultralyden så alt bra ut, med unntak av at måten babyen var plassert i magen på gjorde at man ikke kunne se pustebevegelser. Fostervannet var bra, og ble for første gang estimert til å være litt mindre enn snittet. Fikk beskjed om at det ofte ble lavere estimat når fostre lå slik det var nå. Hun ville derfor at jeg skulle gå i en time, så få ny ultralyd. Tenkte at nå kunne mannen få dra hjem, så spennende var ikke dette. Pappa kjørte oss til en butikk nedi bakken, og så gikk jeg derifra og mannen ble kjørt hjem. I tillegg ordnet jeg meg sjokolademelk og solskinnsbolle – sukker for at baby skulle sprelle!

Endelig kjente jeg et spark
Ny ultralyd, men babyen lå fortsatt med ryggen til. Derfor måtte jeg ta ny CTG. Merket ingenting, men alt var fortsatt fint. Dessuten så vi jo at det var bevegelse, magen flyttet seg. Men det var ikke bra nok i slike tilfeller, jeg måtte kjenne det «innenfra» for at det skulle telle. Jordmor tok til slutt å sjekket meg, og mens fingrene var inni og hun tøyde litt merket jeg ett spark! Hurra! Dessuten var det bare en cm igjen på livmorhalsen. I uke 34 var den på 4 1/2 cm, så her hadde det skjedd ting! Jordmor kunne ikke si noe om det ville være noen dager eller uker, men det var i det minste tydelig at nedpresset jeg kjente hadde gjort noe jobb.

Begynte å få skikkelige smerter
Vel hjemme og godt beroliget var nedpresset verre. Det startet å gjøre veldig vondt. Jeg orket ikke gjøre noe annet enn å ligge og synes synd på meg selv, iblant ble det skikkelige tak og jeg ville bare gråte. Natten kom, og den ble nok en gang søvnløs. Ikke på grunn av mangel på bevegelse – den var godt tilbake, men på grunn av smertene som kom. Jeg orket ikke høre på lydbok eller noe, så vondt var det. Mannen installerte rieteller og startet å notere når jeg fikk så vondt at alt jeg gjorde var å puste og ynke meg.

Kontaktet føden
Etter en stund krevde han at vi ringte føden. De mente det hørtes veldig tidlig ut, men jeg kunne gjerne komme inn for en sjekk om jeg ønsket det. Bare ringe om det ble verre, så kunne jeg komme. På en halvtime fikk jeg fire, fem nye tak. Og det var så vondt. Dusj, ingenting hjalp. Så jeg ringte inn. De hadde det litt travelt, så de sa kom, men bruk gjerne litt tid på å gjøre deg klar. Så jeg hoppet (hah, som om man kan det så sent i svangerskapet!) i dusjen og prøvde å slappe av. I tillegg tok vi magebilde, sånn bare i tilfelle. Rundt 18:00 kom vi inn på føden. Ny CTG! Jeg hadde rier, men ikke regelmessige nok. Så da skulle hun sjekke om jeg hadde åpning, nå var livmorhalsen flat – det vil si nå var det mormunn. Hun strippet meg, til cirka 2 cm. Så skulle jeg prøve å gå litt og komme tilbake om to timer.

Kom i aktiv fødsel
Vi gikk til nærmeste bensinstasjon, 350 meter unna sykehuset. Det tok nesten tre kvarter. Jeg greide knapt å gå, og fikk konstant en ny rie. Inne på bensinstasjonen greide jeg knapt la være å gråte, og det var helt sykt fælt. Dessuten måtte jeg tisse. Og der ble det ett lite blodblad! Ringte føden, og sa at jeg måtte opp igjen nå, dette greide jeg ikke. Ny CTG og deretter sjekket de åpning. To timer etter 0 cm var jeg nå 4 cm – som betyr aktiv fødsel! Jeg ble lagt inn på fødestuen, og stod en evighet i dusjen og prøvde å bevege meg mest mulig. Men det var ikke lett, med smertene jeg hadde.

Lang tid uten søvn
Vi har nå kommet til fredag, en uke før termindato. Midnatt og ny jordmor. Hun mente jeg fortsatt var 4 cm. Da knakk jeg sammen, kunne jeg få sove? Jeg hadde ikke sovet de siste to nettene. Så vi ble flyttet over på barsel. Spurte om jeg kunne få noe for smertene. Fikk en paracet, varmeflaske og til slutt, etter spørsmål om mer, en innsovningstablett. Men jeg fikk ikke sove, stod i dusjen et par timer. Gråt og hadde det fælt. Rundt halv ni kom ny jordmor inn.

Vannet gikk
Det var samme jordmor som jeg hadde dratt til da jeg ikke merket bevegelse! Jeg ble så glad da jeg så henne. For henne stolte jeg på, hun følte jeg meg trygg med. Ny CTG! Hun sjekket meg, og sa jeg var 3-4 cm, hun var litt strengere på det enn mange andre sa hun. Så teknisk sett hadde jeg ikke vært i aktiv fødsel ennå, «bare» latensfasen. Fikk forklart at fosterhinna var hel og fin, og det var bra for hodet var ikke helt rett plassert. Den skulle gjerne være hel en stund til, da ble ting enklere. Hun spurte deretter om hun kunne kjenne mens jeg hadde en rie, og det sa jeg ja til. Da sprakk hinna.

Vannet gikk, som man sier.

Ble utrolig kvalm
Nå var jeg uten tvil i aktiv fødsel, og hadde en åpning på 5 cm. Halvveis! Ny CTG. Men jeg ble så kvalm, så utrolig kvalm. Og jeg var så sliten. Prøvde å plinge på for at hun skulle komme så jeg kunne få av beltene, men den fungerte ikke. Mannen trodde jeg ikke hadde trykket, så han prøvde også, men nei, den fungerte faktisk ikke. Til slutt rev jeg av meg og løp på do og spydde galle, hallo flashback fra starten av svangerskapet! Hadde jo spist 1/8 av grandiosa dagen før, og det var alt jeg hadde fått i meg. Dagen før der også ble det også lite mat.

Jordmor kom inn, og jeg skulle bli flyttet over på fødestuen nok en gang. De ville nå sette elektrode på hodet til baby, for å følge med på hjertelyden på den måten. Men den fungerte ikke?! Så hun måtte sette på enda en, fikk da vite at her var det hår på hodet. Den fungerte heller ikke, og nå startet jeg å bli lei av at de rotet i meg der nede. Viste seg at det var litt tett på utstyret, så litt vann og det fungerte. Fikk beskjed om at jeg gjerne måtte gå rundt og bevege meg, da ville det gå fortere. Men jeg orket ikke, det var så vondt.

Måtte plutselig tisse, og fikk lov til det. Det tok sin tid, både å komme frem, få tisset, tørke meg og komme tilbake. Ble tvunget i saft for å få i meg energi, som nevnt hadde jeg jo knapt spist og drukket de siste døgna. Kastet opp. Ble spurt om jeg kunne ligge på siden med beinet utenfor, for å hjelpe Minsten med å få plassert hodet mer riktig. Fikk i tillegg druesukker for å hjelpe til med energien. Men pauserommet var ved siden av, og de stekte vafler. Spydde gjentatte ganger. På dette tidspunktet koblet jeg ut. Det hadde gått litt over to timer siden vannet gikk, og litt over en time siden jeg startet med lystgass. Men først nå skjønte jeg hvordan det fungerte. Jeg ble snudd på alle fire. Og jeg fikk pressetrang. Jordmor sa jeg hadde 8 cm åpning, bare to igjen til full åpning! Men jeg måtte presse.

Så press da, jeg skal hjelpe til!

Absurd opplevelse
Jeg hørte jordmor og mannen snakke sammen, jeg merket at jeg skrek og brølte. Men jeg var ikke der, jeg var bare en tilskuer. Det gjorde vondt, men ikke. Hele opplevelsen var absurd. Jeg ble spurt om jeg kunne ligge på ryggen litt og hjelpe baby med å komme rett plassert med hodet. Nå skulle jeg starte å presse! Jeg fikk i ettertid vite at da hadde jeg skreket «Starte å presse? Hva tror du jeg har drevet med da?», noe som alle til stede hadde ledd godt av. Derifra gikk det fort. Jordmor måtte holde igjen hodet under en rie for å unngå store rifter. Jeg var tilbake i kroppen, og jeg kjente det svei. Kjente riftene komme på løpende bånd. Jeg ble spurt om jeg ville kjenne på hodet, så klart! Neste gang jeg ble spurt brølte jeg et sinna nei.

Så kjente jeg at presset ble mindre nedentil, og jeg kjente det sparke fra inni meg.

Fra vannet gikk og jeg var på 4 cm til jeg fikk verdens skjønneste skapning på brystet gikk det under 3 1/2 time. Rundt 20 minutter med aktiv pressing. Det ble både grad 1 og grad 2 rifter, hele veien opp til klitoris. De ville ikke telle stingene en gang, men det tok nesten en time å sy.

Jeg som skulle ha epidural og det som var av smertestillende, rakk bare lystgass. Jeg hadde grei lengde på riene, og grei styrke, men de var litt sjeldne. Det viste seg at hver rie gjorde stor fremgang.

Gutt eller jente?
Vi hadde valgt å ikke vite kjønn, og da baby ble løftet opp til meg så jeg to baller og en penis. Eller.. nei, den var jo veldig lang? Det var navlestrengen.. da måtte jo det være to hovne kjønnslepper? Det er ei jente!

Ferdig sydd prøvde jeg å gå fra senga, jeg var i god form. Men det fikk jeg ikke lov til. Heldigvis fikk jeg lov å gå til middagen to timer etter. For nå, nå var jeg skrubbsulten. Nå kunne jeg endelig spise.

For meg var det en drømmefødsel.

Les flere fødselshistorier her.

Hva synes du om artikkelen?