I tiden før jeg skulle føde, slukte jeg alt jeg kunne finne av fødselshistorier og forberedte meg mentalt på det som skulle skje på denne måten. Mange av de skremte meg. Jeg ønsker å dele min historie for å fortelle kommende mammaer at en fødsel kan være både rask og uten enorme smerter, også for førstegangsfødende.

Sist oppdatert: 1. november 2019

Jeg våknet kl. 07 på morgenen av at vannet gikk. Det første jeg tenkte var at jeg hadde tisset i sengen fordi det var 5 uker til termin og jeg skulle jo ikke føde ennå, men jeg skjønte raskt at dette var noe ganske annet. Det var en del fostervann og det fortsatte å komme.

Jeg vekket samboeren min og sa at vannet har gått! Vi var vel like sjokkerte begge to. Jeg gikk ned på badet og som i en filmscene skled samboeren i trappen bak meg, for fostervannet fortsatte å komme.

Hadde pakket fødebagen kvelden før

Etter å ha fått summet meg noen minutter ringte jeg fødeavdelingen på Ahus. Skjelvende fortalte jeg om hva som hadde skjedd og hun sa at vi skulle komme inn for sjekk. Kvelden før hadde jeg sagt til samboeren at nå, nå må vi pakke fødebagen så den er klar. Lite visste jeg at vi skulle få bruk for den neste dag. Så vi fikk slengt noen klær i en bag og klarte utrolig nok å få med oss det meste.

Flere ganger så vi på hverandre og det gikk liksom ikke helt opp for oss hva som var i ferd med å skje. Vi bodde en times kjøretur unna og det var en overraskende rolig stemning i bilen, vi skulle jo bare på sykehuset for en sjekk. Vi spøkte om at dette er jo som på film, at vannet går og man kjører avgårde til sykehuset, men for min del uten rier og hyl. Hodet mitt klarte ikke å fatte at dette var starten på den største dagen i mitt liv, dagen da jeg ble mamma.

Får bekreftet vannavgang

Vel framme kl. 09 hadde fostervannet fortsatt å fosse, og i skranken på akuttmottaket ble jeg raskt geleidet opp til føden. En jordmor tok imot oss og bekreftet kjapt at dette definitivt var vannet som hadde gått. Jeg ble tatt med inn på et rom for sjekk, fikk belte på magen og nål i hånden med antibiotika, siden det var 5uker før termin. Hun sa at de ønsket at babyen skulle være i magen lengst mulig og det var mulig jeg måtte bli liggende på sykehus en god stund.

Etter å ha målt aktivitet i magen en liten stund, begynte jeg å kjenne en slags murring som minte meg litt om menssmerter. Men det var ikke vondt. Jeg ble geleidet inn på et annet rom for dette kunne ta lang tid sa de.

Er i aktiv fødsel

Murringen begynte å komme tettere og jeg skjønte ingenting da jordmoren sjekket meg og sa at: «Du er i fødsel du! 4cm åpning. Vi må trille deg inn på fødeavdelingen». Da var klokka 12. Hun mente jeg hadde taklet dette godt og jeg husker jeg tenkte at hvordan kan det være mulig? Jeg har jo ikke vondt. Jeg trodde denne fasen skulle være forferdelig og vare lenge.

Inne på føderommet kom en annen jordmor og en lege og noen flere som jeg ikke husker hva slags rolle de hadde. Det var endel folk som kom og gikk, siden dette var en prematur fødsel var det litt ekstra oppfølging.

Takker nei til smertelindring?

Etterhvert begynte riene å komme tettere og bli litt mer ubehagelige. Jordmoren spurte om jeg ville ha epidural, men jeg svarte nei fordi dette var ikke så ille og jeg hadde også et ønske om å kanskje føde uten smertestillende. I hvert fall når det ikke var verre enn dette. Litt mat fikk jeg i meg også, for jeg ble skrubbsulten midt oppi det hele.

Men etter en stund begynte det å dra seg litt til og jeg kjente at hvis jeg skal ligge med slike rier i flere timer, da trenger jeg nok litt hjelp, så jeg takket ja til epidural. Jordmor sjekket meg igjen og sa at: «Beklager, det er for sent. Du har 10 cm åpning og kan begynne å presse». Jeg skjønte ingenting; skulle ikke førstegangsfødsel ta lang tid? Nå var klokka litt før 14.

Imponert over kroppen

Riene kom tett og jeg gjorde mitt beste for å høre på jordmors instruksjoner. Kroppen fikk litt sjokk fordi det gikk så fort så jeg begynte å skjelve voldsomt, men det var vel ikke mer enn noen sekunder mellom hver rie så jeg fortsatte å presse på og stolte på at kroppen vet hva den gjør.

Aldri før har jeg vært så imponert over hvor fantastisk kroppen er og etter et kjempepress hvor jeg husker jeg brølte til for å samle alle krefter jeg hadde, kom den nydelige lille gutten vår. Han ble raskt lagt på brystet mitt og jeg husker jeg sa: « Er det han?», helt sjokkert over det hele. Nå er jeg mamma!

Gikk fint med gutten

Han gråt og var i full vigør, men siden det var en tidlig fødsel ble han snart sjekket av en haug med mennesker. Alt var i tipp topp form, men vi måtte bli på sykehuset i ti dager for å få igang mating og en liten behandling for gulsott.

Den dag i dag er han er stor og sunn gutt på ti måneder, og jeg tenker ofte tilbake på hvor utrolig denne opplevelsen var.

Sitter igjen med god fødselsopplevelse

Jeg som hadde forberedt meg på enorme smerter i mange timer, endte opp med en aktiv fødsel på to timer. Jeg er langt ifra skremt fra å gjøre det igjen og sitter igjen med en følelse av at jeg var heldig. Ikke minst fordi alt gikk bra med sønnen vår, men også fordi idéen jeg hadde i hodet om hvor ille det skulle bli viste seg i dette tilfellet å ikke stemme.

En fantastisk opplevelse er det for alle som får barn uansett hvordan de kommer til verden, men jeg håper at kanskje min fødselshistorie kan vise kommende mammaer at man kan faktisk føde uten enorme smerter. Stol på kroppen din, den er helt utrolig, og stol på det fantastiske helseteamet vi har på norske sykehus.

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelIngvill
Neste artikkelTermin i juli 2020
DEL