"Du puster deg så fint gjennom riene, at jeg tenker vi dropper smertelindrende selv om det står i fødebrevet at du ønsket deg det", sier jordmor.

Sist oppdatert: 4. november 2019

Det hele startet fredag 27.september. Terminen var 20.09 og ble flyttet til 25.09. Jeg var helt sikker på at hun kom 20.09 fordi jeg hadde jo full kontroll på eggløsning, siste mensdag og alt som kontrolleres kan.

Jeg jobber som lærer av en grunn: da kan jeg planlegge dagen min på forhånd. I hvert fall ha et utgangspunkt.

Det å skulle møte en fødsel, på et uplanlagt tidspunkt, ikke vite hvor det skjedde, når det skjedde eller hvordan det skjedde og med kun skrekkhistorier fra venninner i «ryggsekken» kunne tatt livsgnisten av hvem som helst. Til tross for svangerskapdiabetes, kvalme og bekkenløsning som gjorde meg innesperret i husets fire vegger, holdt jeg motet oppe: Jeg var jo så heldig at jeg kunne bære frem et barn, jeg må jo stråle og være lykkelig (virkelig ikke ironisk. Vi hadde prøvd et år, så gleden var stor og veide mer enn det negative).

Tiden gikk, månedene gikk, og plutselig var vi i uke 30.

Prematur fødsel?

«Oi, hodet står langt nede i bekkenet. Tror muligens du føder før», sa jordmor.

Ja vel, tenkte jeg. Redselen tok meg, siden jeg som nevnt jobber i skolen og har sett hva premature barn kan slite med av språk og motorikk. Til slutt tok jeg til fornuft og fikk fødselsforberedende samtaler på sykehuset for å være mer mentalt klar på det jeg hadde i møte.

«Hør med din mor og mormor om deres din fødselsopplevelser, den blir ofte lik damene i familien din», sa legen. Uten å utdype det noe videre, skulle jeg ønske jeg aldri hadde gjort det.

Jo nærmere vi kom uke 40 jo tryggere ble jeg. Jublet meg gjennom bekkensmerter og sure oppstøt. «NÅ ER DU VEL LEI», kom det fra venner, familien og kassedama på butikken. «Nei» svarte jeg. Og det var sant, men om grunnen var fordi jeg var takknemlig for ukene som sikret at barnet ikke var prematurt, eller om det var fordi jeg var glad jeg kunne skyve fødselen ut av sinnet er usikkert. Kanskje en god blanding av de to grunnene.

Trasset meg til overtid

Uansett. Ukene gikk og plutselig satt jeg der. UKE 42(!), godt på overtid og med svangerskapsdiabetes får du egentlig ikke gå over tiden. Jeg fikk trasset meg til (ja, faktisk) å få gå to uker over, fordi jeg var livredd igangsettelse. «Hvorfor nekter du det, når du vet ungen har blitt estimert til å være en del større enn gjennomsnittet og du dessuten sa i starten at du skulle ønske det ble planlagt keisersnitt eller igangsettelse fordi da hadde du i hvert fall en dato å forholde deg til om ikke annet!» undret partneren min.

Det var sant som han sa. Jeg hadde sagt det. Men nå var vi liksom her, og alt føltes annerledes. Jeg ville bare ikke tenke på fødselen overhodet.

«Du snakker som om ungen ikke skulle ut før neste år, du vet vi er i fødselsmåneden nå?» fortsetter partneren min velmenende.

«Jada», svarer jeg kort. Jeg som besvimer av en sprøytespiss og gråter av å sparke foten min i dørkarmen, hvordan i alle dager skulle jeg da takle en fødsel, som folk sa var så vondt at de ville dø, tenkte jeg for meg selv.

Dagene gikk. Fredagen kom og riene begynte. Jeg fortrengte det, selv om jeg kjente at det føltes annerledes enn kynnere. «Det er bare litt bekkentrøbbel igjen», sa jeg til partneren min og trosset smertene og dro på kafé med mamma og tante.

Tid for å reise til sykehuset?

Det ble mer og mer intenst og etterhvert måtte jeg ringe sykehuset. Jeg hadde ikke sovet på 3 netter pga rier med intervaller på maks 17 minutter, så om fødselen starter nå, har jeg null krefter, tenkte jeg. Partneren min hadde registrert rier på alt fra 7 til 20 minutter via en rieapp i tre døgn.

«Vi reiser ikke inn på sykehuset før det er 10 min jevnlig i mellom, jeg nekter å bli sendt hjem som resten av vennene mine ble,» utbryter jeg.

«Greit. Men da ringer vi å informerer mødrene våre», sier partneren min.

«Må vi», sier jeg.

«Du er ikke hjemme lenger nå, nå reiser du inn på sykehuset og det med en gang», sier de begge to.

Jeg tok med god tid, bestilte take away og dro ut tiden lengst mulig.

Sendt hjem igjen?

Så reiste vi inn. Jeg forklarer situasjonen til jordmor, som sier » jeg tror dere bare må reise hjem, dette høres ut som kan ta noen dager til». Er det mulig, tenkte jeg. «NEI, vi kan ikke reise hjem nå. Hun underdriver hvor vondt hun har hatt», sier partneren min.

Vi krever å bli sjekket. Det kommer inn en annen jordmor og foretar en vaginal undersøkelse.

«Oi, godt dere stoler på egen intuisjon og ikke reiste hjem. Du er i aktiv fødsel og må inn på fødestua med en gang», sier hun.

«Da vil jeg i badekar», sier jeg.

«Du kan sitte der litt, men fordi du er høyrisikopasient, må vi ha kontroll på hjerterytmen til babyen under veis og det går ikke i badekar», sier hun med en rolig stemme.

Føde i vann?

Det hadde jeg blitt forberedt på i forkant, så jeg visste det egentlig, men prøvde meg. Ville jo i utgangspunktet føde i badekar, så når jeg ikke fikk lov til det ville jeg i hvert fall sitte der litt.

Jeg jobbet babyen raskt nedover i bekkenet og tenkte «is this it?», var dette virkelig det jeg hadde gruet meg til i 9 måneder. Dette var jo ikke noe problem.

Åpningen nærmet seg 8 cm og smertene opptok. Okei, dette var litt vondere ja, tenkte jeg. Opp fra badekaret (besvimte fordi jeg ikke hadde spist og drukket den dagen. Kom til meg selv igjen), ble trillet inn på fødestua i en rullestol. Men hey, bekkenet var ikke vondt lenger så ikke søren om jeg skulle ligge i ei seng.

Pyntet meg med leppestift mellom riene

Jeg satt på en yogaball, med lystgass. Pyntet meg med leppestift mellom riene, og lo av både de rundt meg og meg selv. Det var jo litt gøy mellom riene, når jeg fikk pauser. Jeg hadde jo gått på gravidyoga å lært pusteteknikker og det med å huske å fokusere på pausene.

Dette gikk fint, tenkte jeg. Smertene er ikke farlige. Jeg hadde lært partneren min én huskeregel (siden menn må ha det kort og greit) «H.K.S, si det til meg ofte under fødsel», hadde jeg sagt på forhånd. Det gjorde han. Det var min huskeregel: Hender, kjeve, skuldre. Er du avslappet og avspent der, vil ikke kroppen kunne stå i spenn!

«Du puster deg så fint gjennom riene, at jeg tenker vi dropper smertelindrende selv om det står i fødebrevet at du ønsket deg det», sier jordmor.

«Du har sett flere fødsler enn meg, så du vet best», mumlet jeg litt irritert.

Tid for å presse

Så begynte pressriene. Vekselsvis måtte jeg ligge og stå i prekestol for å jobbe vesla ut. Det skjedde på 17 minutter. Jævlige 17 minutter og en ut av meg selv opplevelse som jeg aldri ville vært for uten. Jeg presset når jeg kjente riene var sterke nok, så jordmor sa hun veiledet meg i feil retning siden jeg kjente det bedre selv, da de flatet ut og jeg ikke presset flere ganger når jordmor sa press. Hun gikk til slutt til siden og lot meg drive selv. Jeg ble så forbannet siden jeg ikke hadde gjort det før og trodde jeg trengte veiledning.

Ut kom en perfekt baby, uten å revne, uten hasterkeisersnitt, uten smertelindring og alt gikk problemfritt. I etterkant trakk livmor seg fort tilbake og alt grodde slik det skulle raskt, siden jeg ikke tok epidural som jeg ofte hører at forsinker prosessen.

Så til alle kvinner som gruer seg i 9 måneder. HØR PÅ MEG NÅR JEG SIER DERE IKKE SKAL GJØRE DET. OG HØR PÅ MEG NÅR JEG SIER ØV PÅ PUSTETEKNIKKER.

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTermin i juli 2020
Neste artikkelGeorgina
DEL