Fødselen måtte settes i gang på grunn av svangerskapsforgiftning, men ble en veldig god opplevelse.

Sist oppdatert: 19. mars 2019

Etter et utrolig svangerskap måtte jeg ufrivillig gå ut i permisjon. Formen var helt fin og var det gjennom hele svangerskapet, med unntak av tidlig bekkenløsning som jeg sammen med kiropraktor fikk kontroll på kjapt.

Noen dager ut i permisjonen var jeg på jordmorkontroll og hun ringte ned til føden med mistanke om svangerskapsforgiftning ettersom jeg hadde hovne ben og hender, samt at hodepinen ble sterkere og sterkere. De ville jeg skulle ta en tur innom sykehuset for å ta blodprøver, men jeg trengte ikke komme før dagen etter.

Svartner for meg

Før turen skulle gå til sykehuset ville jeg vaske huset samt. ta den siste klesvasken. I det jeg tar klesvasken ut av vaskemaskinen blir alt svart og faller på gulvet. Jeg ringer mannen min som jobbet en time unna og forteller at jeg har blitt verre og at jeg ikke kan kjøre selv til sykehuset. Han kommer så fort han kan og vi reiser ned til fødeavdelingen på Kalnes.

Vi blir godt tatt imot og både blodprøver og CTG- registrering blir gjennomført før de konkluderer med svangerskapsforgiftning. Det er 11 dager igjen til termin, men de mener jeg er såpass dårlig at jeg bør settes i gang. Senere den dagen fikk jeg ballongkateter og måtte bli på sykehuset. De sa at jeg ikke kom hjem før babyen var født. Mannen min måtte reise hjem for natten, men kom tilbake dagen etter.

«Dette kommer til å ta lang tid»

Ballongen hadde falt ut i løpet av natten og jeg fikk modningsgelé. Dette kommer til å ta lang tid sa de, men om barnet ikke er født innen mandag må vi forberede oss på keisersnitt. Det er fredag og 10 dager til termin.

Formen min var ikke noe bedre og jeg hadde litt feber. Tross dette fikk jeg beskjed om at jeg burde gå en del for å hjelpe barnet nedover i fødekanalen. Allerede i 10 tiden denne morgningen kjente jeg kynnere. Og i 13 tiden ble de litt kraftigere men ikke sammenhengende. Jeg ble lagt til CTG registrering.

Rier og feber

Når klokken nærmet seg 17 var jeg klar for fødsel sa jordmor, og vi ble flyttet til føderom. Jeg kunne nesten ikke forstå at fødselen var i gang, for riene som alle snakker om er så vondt, var jo ikke vondt. I hvert fall ikke enda. Så jeg tenkte at denne fødselen kommer til å ta tid. Mamma kom rett fra jobb og skulle bare hilse på, men ble værende og holdt oss med selskap. Riene tok seg opp i styrke, men det var fortatt ikke vondt. Mannen min støttet meg gjennom alle rier, strøk meg på ryggen og beholdt roen.

Jeg fikk høyere og høyere feber og ble anbefalt å ta smertestillende/febernedsettende. Jeg stod på mitt og ville ikke ha noe lindrende. Men feberen fortsatte å stige og måtte godta 1 gram Paracet. På grunn av riene kastet jeg de opp igjen.

Plutselig klar til å presse

De tok vannet i 22 tiden og jeg fikk beskjed om å gå en tur på do. Mamma sa at hun burde reise hjem, for dette tar tid. Men allerede på vei tilbake kjente jeg at kroppen jobbet som aldri før, og jeg kom meg ned på gulvet. Jordmor ville jeg skulle legge meg i fødesengen for en sjekk, men jeg nektet og ble stående på alle fire på gulvet. Sjekken ble foretatt på gulvet og jeg var snart klar for å presse.

Hverken mannen min eller moren min trodde på jordmor, ettersom jeg til nå ikke hadde gitt uttrykk for smerte eller ubehag. Stemningen i rommet kan sammenlignes med en yogatime, mørkt varmt og helt rolig. Jeg pustet og svevde i en egen boble. I løpet av 45 minutter med pressrier og ett par kraftige press var jenta vår født. 23.12 den 23. juni 2017. 3172 gram og 49 cm lang.

Var jo ikke vondt?!

Jeg kunne ikke oppfatte virkeligheten, hun var ute, jeg hadde jo ikke hatt vondt i det hele tatt. Dette var ikke i nærheten av hva jeg var forberedt på. Det hele var fint, trygt og behagelig. Mannen min som hele tiden var tilstede, støttet, trøstet og var en mental styrke for meg. Mamma som var der fikk tatt bilder og var en løpepike. Jeg elsket å spise isbiter, dette fra tidlig i svangerskapet og helt til dagen etter fødselen. Jordmødrene som var helt vidunderlige, lot meg jobbe på egenhånd og kom med anbefalinger underveis.

Jeg håper min fødselshistorie kan være med på å forsikre gravide kvinner om at det finnes fødsler i alle skalaer. Ingen fødsel er lik, stol på deg selv. Snakk med jordmor om dine tanker rundt det å føde, skriv et fødebrev om dine ønsker. Jeg hadde en helt fantastisk opplevelse av fødselen, det går faktisk an! Masse lykke til.

Ønsker du å dele din fødselshistorie? Send den til babyverden@sandviks.com og legg gjerne ved ett eller flere bilder. Fødselshistoriene publiseres anonymt med mindre man spesifikt ønsker navnet på.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelÅ bestemme oss for å prøve på tredjemann
Neste artikkelRyan
DEL