FødselshistorierVaginal fødselEtter flere kvelder med maserier startet endelig fødselen

Etter flere kvelder med maserier startet endelig fødselen

Illustrasjonsfoto: iStock
Fødsdelshistorie: Leserinnsendt 22820 Sist oppdatert 22.05.18
Jeg hadde hatt fire kvelder med maserier. Hver kveld la jeg meg og tenkte «I natt skjer det!» Vi tok tiden på riene, men ingenting skjedde. Helt til den femte natten.

Klokka 01 våknet jeg og kjente at nå var det i gang. Jeg hadde sovet 1 time og var ganske sliten allerede da.

Jeg ringte føden og de sa at jeg måtte ta meg en lang varm dusj og spise noe, så kunne jeg komme når jeg ville. Jeg gjorde dette, og vekket samboer i 3-tiden. Vi var på sykehuset ca i 4-tiden. 5 cm åpning. Aktiv fødsel. Vondt, vondere…

Gikk inn i meg selv
Akkurat når riene stod på var jeg ikke en høylytt, skrikende dame, slik jeg kanskje hadde sett for meg. Jeg kjeftet ikke på noen og var ikke uvanlig sint, slik man ofte ser på film. Jeg gikk inn i meg selv, talte, pustet, prøvde bare å slappe av i hele meg til rien slapp – slik at jeg kanskje kunne få 5 sekunder å puste på før neste rie kom.

Jeg kjente på kroppen at den var sliten. Jeg prøvde badekar, for dette hadde mange skrytt slik av. «Det er helt himmelsk! Badekar er tingen! Da går alt så fort!» For meg var det ikke himmelsk. Samboer prøvde så godt han kunne å hjelpe, men for meg var ikke dette noe særlig. Jeg følte meg bare fanget. Jeg ville opp og gå.

Ønsket epidural
Jeg fikk da beskjed om at jeg nå hadde 8 cm åpning, og at dette kom til å gå fort! Da sa jeg at jeg ville ha epidural. Jordmor ville ikke anbefale det, for nå var han snart ute. Men jeg kjente på hele kroppen min at jeg klarte ikke mer. Kroppen sa stopp. Jeg måtte få en liten pause. Så jeg fikk epidural, og det var virkelig himmel på jord. Med en gang en rie slapp, sovnet jeg. Sov i kanskje 1 minutt til neste rie. Slik holdt jeg på en stund, og trengte det virkelig.

Trykketrang
Jeg klarte å holde en samtale med samboer, som nesten var blekere enn meg der han satt. Etter en stund fikk jeg beskjed om at jeg hadde 10 cm åpning. Da tok de vannet og jeg fikk trykketrang. Jeg trykket og trykket, trykket og trykket. Hver gang jeg var ferdig å trykke, hoppet han opp igjen. Så var det drypp. På maks. 300. Hele kroppen skrek av utmattelse, men jeg måtte bare stå i det.

I mål – men måtte operere
Etter 3 timer med pressrier kom han endelig. Jeg fikk ham på magen, samboer gråt sine modige barseltårer – og jeg var bare så glad for at alt var over. Plutselig sa barnepleieren at jeg måtte gi fra meg gutten min til samboer, for jeg måtte operere. Det jeg ikke fikk med meg var at jeg hadde mistet 2,8 liter blod, navlestrengen var ikke lenger fast i morkaken min, som fortsatt satt fast inni meg.

De skulle flytte meg over til en annen seng, og da ble alt svart. Jeg våknet igjen på operasjonsbordet. Jeg tryglet legene om å få sove litt, men de ville ha meg våken. De ba meg sette meg opp, jeg sa at det ikke gikk, de satte meg opp og alt ble svart. Jeg våknet en time senere, ferdig operert med et smil om munnen (mulig litt dopet) og sa «Jeg har blitt mamma».

Les flere fødselshistorier her

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: