Jeg hadde akkurat kommet meg hjem fra legen med sykmeldinga i hånden, da jeg begynte å kjenne disse kynnerne alle snakka om på Babyverden. Jeg var i uke 34 og det var straks helg. Endelig skulle min samboer komme hjem og vi skulle kose oss og slappe av.

Sist oppdatert: 26. februar 2008

Lørdagen gikk, jeg hadde noen ”smerter” og følte meg utilpass men gjorde ikke noe stort nummer av det og slappet for det meste av. Natt til søndag fikk jeg ikke sove.. sto opp og merka at jeg blødde. Da jeg hadde hørt om denne berømte slimproppen, så tenkte jeg at dette var nok den da det var ikke noe vedvarende.

Søndagen kom og min samboer ble selvsagt utkalt på langtur èn dag før tiden. Vi tok ting med stor ro og tenkte at det er enda fem uker til termin så en langtur til går nok bra.

Da han dro ble jeg sittende på Babyverden for å søke trøst. Kynnerne opptok og jeg ble skikkelig uvel. Mange foreslo jeg burde ringe føden, men jeg kunne aldri forstå at det var noe slikt på gang enda og lot være.

Kom meg i seng til midnatt og sov som en stein til 0500. Da merka jeg at ting ikke var som de burde, reiste meg opp og kjente det rant mellom beina. Nå gikk vannet tenkt jeg og titta ned.. Nei, det var blod. Jeg ble skikkelig engstelig og ringte føden. Ambulansen var så på vei..

Av en eller annen grunn tok jeg alt med stor ro og fikk pakka siste rest i sykehusbagen.
Ambulansepersonalet kom på ti minutter og jeg ble straks beordret til å legge meg ned.
Jeg protesterte for jeg var jo ikke syk, men begynte å skjønne alvoret etter hvert som jeg så refleksjonen av ambulanselyset utenfor. Det ble utført standard blodtrykksjekk, jeg ble utspurt og jeg fikk intravenøst.

Så bar det rett inn på fødestua for enda mer sjekk. Jeg ble koblet på en CTG-maskin som registrerte hjerterytmen til den lille, samt riene og jeg fikk antibiotika intravenøst i tilfelle infeksjon.

Alt var så uvirkelig… og så altfor tidlig.

Det var først når jordmor spurte om jeg hadde samboeren min i nærheten at jeg kom på at han var jo hele 12 timer unna. Jeg fikk ringt og vekt ham og han ble selvsagt stresset og rådvill. Jeg roet ham ned med at det ikke sikkert var noe som skjedde enda, men for sikkerhets skyld burde han prøve å komme seg hjem. Ingen kunne gi oss et svar på om det ble fødsel med det første.

Klokken var nå nærmere 07 mandag morgen.Så lå jeg der da og venta. Tror aldri jeg har følt meg så hjelpesløs og uvitende i hele mitt liv. Ikke stoppa blødningene, ikke ble riene noe sterkere og ingen kunne gi meg noe svar på hva som forårsaket blødningene eller hva vi hadde i vente.

Min samboer kom kl 19 om kvelden og det hjalp godt å ha ham der som støtte. Han hadde fått noen til å ta over bilen, og kasta seg på tog og fly for å komme hjem. Jordmor ville at han skulle være der om natta sammen med meg og jeg fikk sovemedisin for å få sove.

Tirsdag kom og dagen gikk med på å følge med riene og hjerterytmen til den lille. Jeg overhørte den ene etter den andre som fødte i de tre stuene rundt meg og ble mer og mer fortvilt over situasjonen. Jordmødrene sa at de ingenting kunne gjøre for verken å stoppe eller sette meg i gang. Jeg var over 34 uker som er grensen for ri-hemmende midler og for å bli satt i gang må man ha nådd uke 37.

Riene avtok litt gjennom dagen, men de ville ikke sende meg hjem pga blødningene. Denne ventingen begynte å tære og til slutt klarte jeg ikke mer og bare gråt og gråt og gråt. De lot meg bare gråte ut… Trengte det.

Utpå ettermiddagen sendte jeg samboeren min hjem. Ingen vits i å la ham sitte og blomstre ved min side uten at noe skjedde. En halvtimes kjøring var jo ikke all verden, så han dro hjem med påbud om å ha mobilen konstant ved sin side.

Klokka åtte om kvelden begynte riene å ta seg opp og bli regelmessige, og ved sjekk så hadde jeg fire cm åpning. Nå er det på tide å ringe samboeren fikk jeg beskjed om, for nå var det snart fødsel på gang. Inn kom en barnelege med ultralydmaskin og det ble konstatert at babyen var stor nok til å bli født her på fødestuen og ikke på Neonatal en helikoptertur unna. Jeg var èn dag unna uke 35.

Samboeren min kom èn time senere. Han var på fotballtrening da de ringte, så måtte bli ferdig der først… Fikk noe kjeft av jordmor som hadde formant at han skulle hjem å hvile seg, ikke spille fotball.

Klokken ti hadde jeg åtte cm åpning og nå kjente jeg riene ta godt i korsrygg og kropp. Fikk tilbud om lystgass som jeg takket ja til. Hadde ikke mye annet tilbud der jeg lå tilkoblet.

Lystgassen og samboeren min hjalp meg virkelig gjennom de neste timene. Klokka tre om natta begynte pressriene og det var en lettelse på en måte. Men han ville ikke ut, han stanga og stanga i bekkenet mitt og tilslutt ville jordmora ta vannet for hun merka seg på hjertelyden at han var noe stressa. Det var en merkelig følelse og ganske ubehagelig, men ga fart i sakene.

Tre kvarter med pressrier og han var ute. Kl 0413 den 24. mai 2006 ble lille Benjamin født. Han var 2410 gram og 46 cm… vår lille store gutt! Vi var så lykkelig over den velskapte og lykken var fullkommen. Pappa fikk klippet navlestrengen og mamma fikk kose.

Men dessverre var det ikke slutten på bekymring for oss. Benjamin hadde problemer med pusten og barnelege ble hastetilkalt. Så ble vi sendt med helikopter til Neonatal Intensiv likevel.

Tre timer senere satt vi en liten overfull avdeling med en nevestor gutt tilkoblet C-pap, hjertealarm med mer. Det var skikkelig skremmende og overveldende, så nok en gang satt jeg der med en følelse av hjelpeløshet og fortvilelse. Den ventetiden og uvitenheten unner jeg ingen.

Men legen fikk konstatert at det kun gjaldt umodne lunger og at lille Benjamin bare trengte litt mer tid.

To døgn senere satt jeg med en sulten liten gutt som fant veien til puppen på egenhånd, da forsto jeg at dette gikk den rette veien.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBarn og seksualitet
Neste artikkelJohannes, en frisk og glad gutt!
DEL